Pave Johannes Paul besøker en urolig hjord

I LØPET av ti travle dager i september i fjor drog pave Johannes Paul II omkring i Nord-Amerika og besøkte ni amerikanske byer og en landsby i Northwest Territories i Canada. Han nådde ut til ikke-katolikker og tok seg samtidig av den tiltagende uavhengighet blant sine egne sognebarn i Nord-Amerika.

Prester stilte spørsmål vedrørende kirkens sølibatbestemmelser. Biskoper antydet at kirkens moralregler var altfor strenge. Amerikanske indianere protesterte mot den måten kirken hadde behandlet deres forfedre på.

Paven pekte på den økende tendens blant amerikanske katolikker til å ’plukke ut’ de deler av kirkens lære som de ønsket å følge. Monsignore John Tracy Ellis sa for eksempel at mange sier: «Jeg er katolikk, men jeg godtar ikke alt paven lærer.» Bladet Time rapporterte: «Mange amerikanske katolikker som Roma en gang betraktet som de mest pliktoppfyllende sønner og døtre av kirken, tror nå at de har rett til å plukke ut det de vil tro på, og ignorere de deler av kirkens lære som de ikke er enig i.»

Nøye planlegging

Dette besøket ble nøye planlagt. Skrevet materiale, ikke bare om hva kirkens egne representanter, men også hva jødiske, muhammedanske, hinduiske og buddhistiske ledere ville spørre paven om, ble sendt ham lang tid i forveien, slik at han kunne forberede seg på hva han skulle svare.

Turen begynte i Miami den 10. september. Den katolske presten Frank J. McNulty, som talte på vegne av 57 000 amerikanske prester, anmodet paven om å behandle slike omstridte saker som prestenes sølibat, den økende tendens til at katolikker fjerner seg fra kirkens lære, og kvinners ønske om å få større innflytelse i kirken. Han sa at verdien av sølibatet «har sunket og fortsetter å synke i manges øyne». Avisen Los Angeles Times skrev at pavens «milde» svar «ikke gav noen direkte avklaring i noen av de spørsmålene som [McNulty] stilte», men at paven «understreket prestenes plikt til å innordne seg under hans myndighet i lærespørsmål».

I Columbia i Sør-Carolina møtte Johannes Paul deretter ikke-katolske religiøse ledere. I New Orleans advarte han teologer som underviser i katolske skoler, om at de ikke var fri til å avvike fra kirkens offisielle lære.

I Phoenix i Arizona innrømmet han de «feil og overgrep» som medlemmer av hans kirke hadde begått mot amerikanske indianere i fortiden, og han tok offentlig imot et religiøst symbol, en ørnefjær, av en indiansk medisinmann.

På et møte med 300 amerikanske biskoper i Los Angeles sa kardinal John R. Quinn til paven: «Som prester er vi dypt bekymret over at kirkens lære både når det gjelder seksualmoral og samfunnsmoral til tider blir utsatt for negativ kritikk her i landet, til og med fra ’gode’ katolikker.» Paven svarte at det er en «alvorlig feil» av katolikker å betrakte seg selv som troende hvis de avviker fra kirkens lære om «seksualmoral, ekteskapsmoral, skilsmisse og gjengifte . . . [og] abort».

I San Francisco, en by hvor AIDS allerede har krevd over 2150 liv, ble homoseksualitet drøftet. Sekstito AIDS-offer deltok i et møte med paven. Blant dem var det to prester, en tidligere munk, en rekke homoseksuelle menn og en fire år gammel gutt som hadde pådratt seg AIDS gjennom en blodoverføring.

I Detroit fordømte Johannes Paul abort. Han sa: «Fra unnfangelsen til en naturlig død burde ethvert menneske være garantert at det ble vist respekt for livet, og at det ble beskyttet ved lov.» Fra Detroit drog han videre til Fort Simpson i Canada, hvor han gav et «rungende bifall» til indianere som krever selvstyre og eiendomsrett over sitt eget land.

Hvordan reagerte amerikanske katolikker på pavens standpunkt? London-avisen The Times bemerket: «Selv om han ved sitt personlige nærvær utvilsomt bygde opp kirken, ble meningsforskjellene bare større ved hans kompromissløse krav om lydighet mot Vatikanet.»

Ledet av Kristus?

Ved begynnelsen av reisen hadde pave Johannes Paul sagt at grunnen til å godta den katolske kirkes myndighet er at hans kirke «er en institusjon som blir ledet av Jesus Kristus». Hvis det var riktig, burde ikke da dens lære uforbeholdent følges? Hvorfor skulle prester ønske å forandre Kristi lære? Og hvorfor skulle biskoper være bekymret over offentlig kritikk?

Problemet er at ikke alle disse kirkelige reglene er basert på Jesu Kristi lære. Noen av dem gjenspeiler ideer, fremgangsmåter og tradisjoner som er blitt tilføyd i århundrenes løp. De er ikke basert på Kristi egen lære og den tro som han opprinnelig gav videre til sine etterfølgere.

Du vil sikkert finne det meget interessant å sammenligne disse moderne læresetningene med det som Jesus og hans apostler egentlig lærte.

Hva Jesus og hans apostler egentlig lærte

Denne læren er nedskrevet i en bok som inneholder den eneste nøyaktige fortegnelsen over Jesu egne ord, og over det han og hans apostler i virkeligheten lærte. Du har kanskje allerede et eksemplar av denne boken, Bibelen. Den viser hva den sanne kristendom egentlig lærte før så mange menneskelige ideer ble tilføyd. De følgende sitater (bortsett fra det som er hentet fra 2. Mosebok) er uttalelser som er skrevet ned av Jesu apostler, og de tar for seg hva som ikke er tillatt i den sanne kristne menighet:

Sex utenfor ekteskapet: «Verken de som lever i hor, avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere . . . skal arve Guds rike.» — 1. Korinter 6: 9, 10.

«Nå er kjødets gjerninger åpenbare, og de er utukt, urenhet, løsaktig oppførsel . . . de som praktiserer slike ting, skal ikke arve Guds rike.» — Galaterne 5: 19—21, NW.

«Men for å unngå hor skal enhver mann ha sin kone og enhver kvinne sin mann.» — 1. Korinter 7: 2; se også 1. Tessaloniker 4: 3—8, NW.

Homoseksuelle handlinger: «Derfor overgav Gud dem til vanærende lidenskaper. . . . mennene [sluttet] å ha naturlig samliv med kvinner og brente i begjær etter hverandre. Menn drev utukt med menn, og de måtte selv ta straffen for at de var kommet slik på avveier.» — Romerne 1: 26, 27.

«Verken de som lever i hor, . . . eller menn som ligger med menn eller lar seg bruke til dette, . . . skal arve Guds rike. Slik var noen av dere en gang. Men nå er dere blitt vasket rene, dere er blitt helliget, ja, rettferdige for Gud i Herren Jesu Kristi navn og ved vår Guds Ånd.» — 1. Korinter 6: 9—11; se også 1. Timoteus 1: 9—11.

Abort: Bibelen sier også at hvis to menn slåss med hverandre og ved et uhell «støter til en gravid kvinne og hennes barn kommer ut . . . [og] det skjer en dødsulykke, da må du gi sjel for sjel». Det var altså dødsstraff for å ha forårsaket et ufødt barns død, selv om det skjedde ved et uhell. Og den kristne apostelen Johannes skrev: «Ingen morder har evig liv i seg.» — 2. Mosebok 21: 22, 23, NW; 1. Johannes 3: 15.

Her følger noen punkter som Jesus og hans apostler ikke sa noe om. Disse unødvendige restriksjonene ble tilføyd senere.

Sølibat for prestene: Paulus, den av Jesu apostler som brakte kristendommen ut til hedningene, viste at sølibat ikke var påkrevd. Han skrev: «Har kanskje ikke vi rett til å ta med en kristen kvinne på våre reiser [har vi ikke rett til å gifte oss med en troende kvinne, The New American Bible, Saint Joseph-utgaven (1970)], slik som de andre apostlene, og Herrens brødre, og Kefas [Peter]?» — 1. Korinter 9: 5, Erik Gunnes’ overs.

Han skrev også: «En biskop [skal] være . . . en hustrus mann.» — 1. Timoteus 3: 2, norsk katolsk oversettelse, 1938; se også 1. Timoteus 4: 1—3.

At en ikke kan gifte seg på nytt: Jesus viste at en mann eller en kvinne kan begå en synd mot en ektefelle som er så alvorlig at skilsmisse og gjengifte kan tillates. Han sa: «Jeg sier nå til dere at enhver som skiller seg fra sin hustru (løsaktig oppførsel er en annen sak) og gifter seg med en annen, begår ekteskapsbrudd, og den mann som gifter seg med en fraskilt kvinne, begår ekteskapsbrudd.» (Matteus 19: 9, The New American Bible) I en fotnote til vers 9 sier den ovennevnte bibeloversettelsen: «Løsaktig oppførsel er en annen sak: bokstavelig ’unntatt porneia’, dvs. umoral, utukt og incest.»

Regler om prevensjon: Bibelen sier at barn bør bli vist kjærlighet og omsorg og få en oppdragelse som er i samsvar med gudgitte prinsipper, men den sier ikke noe om at hensikten med hvert eneste samleie må være å unnfange barn. Den sier ikke noe om fødselskontroll for å begrense antall barn innen ekteskapet.

Hvis den katolske kirke virkelig var en institusjon som ble ledet av Kristus Jesus, ville alle dens læresetninger og skikker være fullstendig i harmoni med Guds Ord, Bibelen. Det ville aldri forekomme splittelser blant dens biskoper, prester og kirkemedlemmer. Dette er en alvorlig sak. Jesus sa: «Et rike som ligger i innbyrdes strid, blir lagt øde, og husene styrter sammen.» (Lukas 11: 17, Erik Gunnes’ overs.) Måtte dette få våre katolske lesere til å undersøke Bibelen grundigere, slik at de kan lære hva Gud krever av oss for at vi skal være antagelige for ham. Jehovas vitner vil med glede hjelpe deg med dette.

[Ramme på side 25]

Hvordan kirkens lære blir mottatt

En gallupundersøkelse som bladet Time foretok i august i fjor (offentliggjort den 7. september), viste i hvilken utstrekning amerikanere som sier at de er katolikker, er uenig med kirkens offisielle lære. Den viste følgende tall:

27 % av de amerikanske katolikkene som ble intervjuet, sa at kvinner bør ha rett til selvbestemt abort

53 % mente at prestene bør ha lov til å gifte seg

78 % sa at det er tillatt for katolikker «selv å bestemme» hva de skal gjøre i spørsmål som gjelder prevensjon og abort

93 % trodde at «det er mulig å være uenig med paven og likevel være en god katolikk»

En undersøkelse som ble foretatt av New York Times/CBS News Poll (offentliggjort den 11. september 1987 i The New York Times), viste lignende tvil blant prestene:

24 % sa at de personlig var stemt for «bruk av prevensjonsmidler»

55 % stilte seg velvillig til at prestene skulle få tillatelse til å gifte seg

57 % sa at en person kan være uenig «med kirken i at det å få fremkalt abort er en synd», og «likevel være en god katolikk»

[Ramme på side 26]

Sølibat var ikke påbudt i det første århundre

Pave Paul VI gav sin tilslutning til kravet om sølibat for presteskapet. Han innrømmet imidlertid at «Det nye testamente, som bevarer Kristi og apostlenes lære, . . . ikke åpent forlanger sølibat av vigslede Ordets tjenere . . . Jesus selv gjorde ikke sølibat til noen betingelse da han utvalgte de 12, og det gjorde heller ikke apostlene da de utvalgte dem som skulle lede de første kristne samfunn.» — Sacerdotalis Caelibatus (Det prestelige sølibat, 1967).

[Ramme på side 26]

«Støt den onde ut . . .»

Apostelen Paulus fortalte de kristne i det første århundre hva de skulle gjøre med en umoralsk person i menigheten: «Jeg mente at dere skulle unngå å ha samkvem med slike som bærer kristennavn, og likevel er usedelige . . . Så ’støt den onde ut av deres samfunn’.» Gjør det kirkesamfunn du tilhører, virkelig det? — 1. Korinter 5: 11—13, Erik Gunnes’ overs.