Hvordan noen forklarer det at Gud tillater det onde
ER DET Gud som har skylden for menneskenes lidelser? Dette spørsmålet melder seg med stor styrke når det inntreffer ulykker, enten de rammer enkeltpersoner eller mange mennesker, slik som i San Ramón. I det britiske tidsskriftet The Evangelical Quarterly stod det: «En av de største hindringer for troen på en allmektig, allkjærlig Gud er all den åpenbare ufortjente lidelse i verden.»
Det er med andre ord enkelte som klandrer Gud for at han iallfall tolererer lidelsene — selv om han ikke direkte skulle forårsake dem. Teologen John K. Roth skriver: «Nettopp i historien ligger anklagen mot Gud. . . . Vær ikke likegyldig med hensyn til hva Guds ansvar innebærer.»
Men helt siden Augustinus’ tid har imidlertid mange religiøse tenkere med stor veltalenhet forsøkt å bevise Guds skyldfrihet. Filosofen Leibniz, som levde i det 17. århundre, skapte et nytt begrep for dette formål, nemlig teodicé, eller «rettferdiggjørelse av Gud». — Se side 6.
Vitnesbyrd fra teologer i vår tid
Forsøkene på å renvaske Gud har fortsatt helt fram til vår tid. Mary Baker Eddy, som grunnla Christian Science-bevegelsen, prøvde å løse problemet ved ganske enkelt å benekte at det onde eksisterer! I et av hennes skrifter heter det: «Gud . . . har aldri skapt menneskene slik at de kan synde . . . Det onde er derfor bare en illusjon og savner grunnlag i virkeligheten.» (Uthevet av oss) — Science and Health With Key to the Scriptures.
Andre har søkt å rettferdiggjøre Gud ved å hevde at lidelsen har sin egenverdi. En rabbiner har en gang uttalt: «Lidelsen kommer for å foredle menneskene og rense deres tanker for stolthet og overfladiskhet.» Noen teologer har likeledes framsatt den teori at lidelsene på jorden er «nødvendige for å forberede oss som moralske personligheter til livet i det framtidige himmelske rike».
Men er det rimelig å tro at Gud forårsaker eller tillater katastrofer for å rense og straffe? De som ble levende begravd i San Ramón, hadde iallfall små muligheter til å forbedre sin moralske utvikling. Var det slik at Gud ofret dem for å gi de overlevende en lærepenge? Hva skulle de i så fall lære?
Det er forståelig at mange er begeistret for Kushners bok om hvorfor gode mennesker blir rammet av så mye vondt. Ettersom forfatteren selv har erfart lidelsens smerte, forsøker han å trøste sine lesere og forsikre dem om at Gud er god. Men når det gjelder å forklare hvorfor Gud egentlig tillater at de uskyldige lider, kommer Kushner med et merkelig resonnement. Han sier: «Gud ønsker at de rettferdige skal leve et fredelig og lykkelig liv, men av og til makter ikke engang han å få dette til.»
Kushner gir oss derfor et bilde av en Gud som ikke er ond, men svak, en Gud som ikke er helt allmektig. Merkelig nok oppfordrer han likevel sine lesere til å be til Gud om hjelp. Men hvordan denne Gud med begrensede evner skulle være til noen virkelig hjelp, sier ikke Kushner noe bestemt om.
En gammel diskusjon
Denne verdens religiøse tenkere har ikke klart å bygge opp et overbevisende forsvar av Gud og være til noen virkelig trøst for dem som lider. Det er kanskje ikke Gud, men teologien som burde være på anklagebenken! De motstridende teoriene er nemlig bare gjentagelser av visse tomme argumenter som ble framholdt for nesten 4000 år siden. Den gangen fant det sted et ordskifte som gjaldt den gudfryktige Jobs lidelser. Job var en velstående og fremtredende orientaler som ble offer for en rekke ulykker. I løpet av kort tid mistet han både sin rikdom og sine barn, og deretter ble han angrepet av en motbydelig sykdom. — Job 1: 3, 13—19; 2: 7.
Job fikk besøk av tre såkalte venner som kom for å hjelpe ham. Men i stedet for å trøste ham overfuste de ham med teologi. Kjernen i deres argumentasjon kan gjengis slik: ’Gud har gjort dette mot deg, Job. Du blir tydeligvis straffet for noe ondt du har gjort. Og Gud har i det hele tatt ingen tillit til sine tjenere.’ (Job 4: 7—9, 18) Job kunne ikke forstå hvorfor Gud etter alt å dømme hadde ’satt ham opp som skyteskive’. (Job 16: 11, 12) Det tjente Job til ære at han bevarte sin ulastelighet og aldri direkte lastet Gud for det onde.
Jobs trøstere hadde derimot ’gitt Gud urett’ ved å gå ut fra at alle som ble rammet av ulykker, ble straffet for noe ondt de hadde gjort. (Job 32: 3) Men Gud korrigerte umiddelbart deres feilaktige oppfatning.
[Bilderettigheter på side 5]
Forsidebilde: FAO