Nyheter som gir grunn til ettertanke
En Gud som «har sine begrensninger»
Hvorfor tillater Gud så mye ondt og så mange lidelser i verden? Ifølge rabbineren Harold S. Kushner, forfatter av bestselleren When Bad Things Happen to Good People, er svaret at Gud «har sine begrensninger», selv om han er god og kjærlig. Etter sin sønns død skrev Kushner: «Jeg har lettere for å tilbe en Gud som hater lidelser, men ikke kan fjerne dem, enn jeg har for å tilbe en Gud som velger å la barn lide og dø.»
Rabbi Kushners syn kan kanskje virke rimelig når en sammenligner det med den vanlige oppfatning at det er Gud som er ansvarlig for ulykker, for eksempel et barns død. Begge disse oppfatningene understreker sannferdigheten i Guds eget ord da han sa: «Mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier.» Det han videre sier, viser at han ikke er en gud som «har sine begrensninger»: «Slik er det også med mitt ord, det som går ut av min munn. Det vender ikke tomt tilbake til meg, men utfører det jeg vil, og fullfører det jeg sender det til.» — Jesaja 55: 8—11.
Gud er heller ikke ansvarlig for menneskenes trengsler, for som Moses sa: «Fullkommen er hans virksomhet, . . . rettferdig og redelig er han. . . . feilen er deres egen.» (5. Mosebok 32: 4, 5, NW) Men snart vil disse nedarvede feilene bli fjernet. Det vil skje når den tidsperioden som var nødvendig for å få avgjort det stridsspørsmål som oppstod i Edens hage, ender. Da vil Gud gjennomføre sin hensikt og gjenopprette paradiset på jorden. — Mika 7: 18—20; Jesaja 65: 17—25.
Ville Jesus ha kjent den igjen?
«Jeg er overbevist om at kristenheten må bli radikalt ’født på ny’ hvis den skal overleve som et trossamfunn i framtiden,» sier Tom Harpur, en tidligere prest som er redaktør av det religiøse stoffet i Toronto-avisen Star. Han tilføyde: «Mye av det som er blitt samlet sammen som ekstrabagasje i århundrenes løp, må enten bli radikalt forandret eller kanskje kassert alt i hop.»
Til å begynne med spør han om Jesus ville «ha kjent igjen det som høylytt erklærer seg for å være hans i den moderne verden?» Han sier: «Hvor mye hadde (har) han egentlig til felles med de nåværende kirkeledere i deres fulle pontifikalier? Hvor nær stod (står) han de smarte TV-evangelister, som mener de har rett? Hvor vel ville han føle i dag under for eksempel en gudstjeneste i St. James anglikanske kirke eller i St. Michaels romersk-katolske kirke eller i folkets kirke?»
Slike spørsmål ville ha vært overflødige hvis kirkene helt fra begynnelsen av hadde fulgt Bibelens råd om å ’forvisse seg om alle ting og holde fast på det som er godt’. — 1. Tessaloniker 5: 21, NW.
«’Terapeutisk’ eutanasi»
Ifølge dr. Lachlan Chipman, som underviser i rettsvitenskap ved Sydney universitet i Australia, kan «økningen i antallet av eldre», en økning som «er uten sidestykke», og «de store utgiftene til eldreomsorgen i industrilandene» få den kommende generasjon til å kreve «terapeutisk» eutanasi.
Det kanadiske tidsskriftet The Medical Post sa at ifølge dr. Chipman «er de bevisste drapene på de eldre ikke så absurd som det høres ut». Hvorfor ikke? Fordi, sa legen, «en generasjon som villig har akseptert tanken om abort som et effektivt og moralsk nøytralt middel . . . ved livets begynnelse, også vil være villig til å godta . . . ’terapeutisk’ eutanasi som et middel til å kvitte seg med et befolkningsoverskudd ved livets slutt».
Hvor ironisk ville det ikke være hvis de som nå gjør seg til talsmenn for å drepe det ufødte liv ved å fremkalle abort, selv ville bli avlivet ved «’terapeutisk’ eutanasi», hvis et slikt tiltak skulle bli godtatt i framtiden! I stedet for å gå inn for abort eller eutanasi ved livets slutt er det mye mer forstandig å gi akt på Jesu ord: «Du skal ikke slå i hjel, . . . du skal hedre far og mor» og derved legge grunnlaget for å oppnå «det evige liv». — Matteus 19: 16—19.