Se opp for spioner!

HUN visste at mannen hennes var spion. Han hadde i årevis gitt opplysninger til en fremmed makt. Han hadde fortalt henne om det og skrøt til og med av det. Skulle hun gå til politiet, eller skulle hun la være å si noe? Hva ville du ha gjort under slike omstendigheter? Hva ville ha vært det avgjørende: lojalitet overfor landets lov eller lojalitet overfor familien? Hva med frykten for en skandale? Denne kvinnen informerte myndighetene til slutt, men hun fikk seg en stor overraskelse.

Saken ovenfor er bare en av mange spionsaker som har fått førstesideoppslag i det siste. Kanskje husker du også disse tilfellene:

Norge, januar 1984: Norsk diplomat arrestert og anklaget for å ha utlevert dokumenter med høyst sensitivt innhold til en fremmed makt.

India, januar 1985: Statstjenestemenn og forretningsmenn pågrepet og tiltalt for brudd på loven om statshemmeligheter.

Forbundsrepublikken Tyskland, sommeren 1985: Flere mistenkte agenter, deriblant en av lederne for kontraspionasjen, flykter til Øst-Tyskland.

Sovjetunionen og Storbritannia, september 1985: Begge land utviser 31 av det andre landets diplomater, journalister og tjenestemenn, hvorav mange er anklaget for spionasje.

Sveits, desember 1986: Ektepar blir anklaget for spionasje.

Frankrike, mars 1987: Medlemmer av spionliga arrestert, mistenkt for å ha forsynt en fremmed makt med hemmeligstemplet knowhow fra et romsenter.

De forente stater, april 1987: Medlemmer av den amerikanske marine blir kalt hjem fra Sovjetunionen, Østerrike og Brasil for nærmere gransking på grunn av anklager for spionasje.

Alle disse rapportene får deg kanskje til å tenke på uttrykk som «moldvarper» og «sikkerhetstjeneste». Er det virkelig flere spioner i dag, eller er det bare det at flere av dem blir grepet? Kan dette bety noe for deg personlig? Du vil kanskje bli overrasket over å høre hvor mye spionasjevirksomheten berører ditt liv.

Et tilbakeblikk på spionasjevirksomheten

Et blikk tilbake i tiden gjør oss oppmerksom på det langvarige kompaniskapet mellom politikk og det militære. Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon sier om spionasje: «Det at en person (spion) hemmelig eller under falske foregivender samler inn opplysninger om forhold som er forutsatt hemmeligholdt, for å overlate dem til en fremmed makt . . . ikke bare opplysninger om militære forhold, men også om politiske forhold.»

Egypterne var blant de første til å organisere en form for etterretningstjeneste. Kong Thutmosis III brukte spioner til å smugle 200 soldater, sydd inn i melsekker, inn i byen Jaffa. Omkring år 400 f.Kr. skrev kineseren Sun Tzu en bok som heter Ping Fa (Krigskunst). I den understreket han hvor viktig det er å ha en god etterretningsorganisasjon. I det 15. århundre begynte land i Europa å benytte sine ambassader i andre hovedsteder til spionasje. Diplomati og spionasje krysset de europeiske grenser hånd i hånd. Disse reisefellene slo seg sammen under dekke av nasjonalismen.

Nasjonalismen feide over Europa, og med den fulgte behovet for militærstyrker, diplomater og agenter. Det ble utviklet teknikker til å lage og tyde koder. Etterretningstjeneste (det å samle og analysere opplysninger) og sikkerhetstjeneste (det å forebygge og avdekke spionasje) ble etter hvert atskilte deler av spionasjevirksomheten. Kardinal Richelieu (Frankrike) og Fredrik den store (Preussen) dannet betydningsfulle spionligaer. Grunnlaget for Storbritannias hemmelige etterretningstjeneste ble i sin tid lagt av Daniel Defoe, forfatteren av Robinson Crusoe.

Kommunikasjonen utgjorde imidlertid en stor hindring i den videre utvikling. Agentene var avhengige av båter, hester og brevduer for å få overbrakt sine opplysninger. Fremdeles kunne fiendtlige hærstyrker samles like i nærheten av hverandre uten å vite om hverandre. I 1815 trakk Napoleon feilaktige slutninger med hensyn til fiendens troppebevegelser noen få kilometer borte. Det førte til at han tapte slaget ved Waterloo og keiserdømmet. Mye senere skjedde det store forandringer i etterretningstjenesten ved hjelp av vårt århundres teknologi.

Spionasje i vår tid

Dette konfliktenes århundre har gitt etterretningstjenesten nye utfordringer. Forgreninger av den hemmelige etterretningstjenesten blomstrer i en atmosfære av mistillit. «Frykt er den drivende kraften i spionasjevirksomheten,» sier det tyske uketidsskriftet Der Spiegel. «Jo mer usikker verdenssituasjonen er, jo sikrere blir spionasje som et yrke.» Hva blir resultatet? «Det finnes ikke et land på jorden som tror at det kan klare seg uten en hemmelig etterretningstjeneste.» Spionasjen har fremgang på grunn av mistillit, og den avler mistillit. Derfor er etterretningstjenesten engasjert på så mange felt: strategisk (nødvendig for planleggere på høyeste hold), militært (hæren, sjøforsvaret og luftforsvaret), økonomisk, vitenskapelig, geografisk og så videre. Hvert eneste felt er en brikke i puslespillet.

Etterretningstjenesten har virkelig utvidet sine interesseområder. Tidligere kunne man stort sett bare få tak i hemmelige opplysninger i politiske og militære kretser. I dag er de nasjonale hemmelighetene spredt over et større område. Hvorfor?

Den enorme militære opprustningen siden den annen verdenskrig innebærer at mange nasjoner produserer avanserte våpen. Men det landet som i tillegg har teknologi til raskt å få gjennomført sine beslutninger eller til å sikte inn sin ildkraft mer presist, har en stor fordel. Denne knowhow har fabrikanter av alt fra kulelagre til videospill.

Hundrevis av bedrifter og millioner av arbeidere er derfor blitt gjenstand for industrispionasje. Bare i De forente stater har over fire millioner mennesker adgang til omkring 20 millioner hemmelige dokumenter. Arbeider du eller noen i din familie med såkalte sensitive opplysninger? Disse opplysningene har kanskje verdi for en som prøver å få tak i graderte opplysninger.

Det er dette bytte noen er ute etter ved sin hemmelige krigføring. De som tilsniker seg den ekspertisen som er utviklet til høye kostnader i et annet land, vinner stort på det. Ja, ved slike former for spionasje kan det spares store pengesummer. Det brukes imidlertid også enorme summer til spionasje. En regnskapsoversikt i The Sunday Times anslår at etterretningstjenesten verden over koster cirka 200 milliarder kroner i året. Det blir sagt at over en million mennesker arbeider i etterretningstjenesten. De forente nasjoners budsjett blir ubetydelig sammenlignet med et slikt beløp. Fischers Weltalmanach beregner dette budsjettet til å være på under sju milliarder kroner og oppgir tallet på ansatte til 40 000. De kolossale summene som blir brukt til spionasje, blir dekket av statlige midler, av skatter som du er med på å betale.

Penger og spenning

Agentene pleide å drive sin virksomhet av prinsipielle grunner, for landet eller for en ideologi. Det blir hevdet at Oleg Penkovsky, en kjent spion i 1960-årene, utleverte detaljer om Sovjets militære situasjon til Vesten samtidig med rakettkrisen i Cuba. Der Spiegel skrev den gang at han gjorde det på grunn av sine politiske idealer, og sa videre: «Han mottok penger bare én gang. Han fikk 3000 rubler [som den gang var verd cirka 22 000 kroner] til å dekke utgifter, og 2000 av disse gav han tilbake».

Spioner i dag har mindre edle motiver. Bladet Time skrev: «De fleste av dem som er blitt spioner i den senere tid, bryr seg lite om politikk, og det er sjelden at utpressing ligger til grunn for det de gjør. De er hovedsakelig pengegriske eller i pengeknipe.»

The Sunday Times skriver: «Folk har sluttet å bry seg om hemmeligheter fordi de går ut ifra at de er blitt røpet for lenge siden.» Hva er det som har undergravd folks respekt for det som er konfidensielt? Det skyldes delvis det faktum at noen ledende politikere lar mediene få opplysning om hemmeligheter for å fremme sin egen sak. Og mange andre følger opp. I en diskusjon nylig mellom to regjeringsmedlemmer i Storbritannia offentliggjorde den ene av dem utdrag av et konfidensielt brev for å sette den andre i forlegenhet.

I den saken vi nevnte i begynnelsen av artikkelen, forrådte mannen ikke bare sin arbeidsgiver, men også sin familie. Uten at hans kone visste det, hadde han dratt deres egen sønn inn i spionvirksomheten. Både han og sønnen ble fengslet.

Bøker og filmer fremstiller spionverdenen som en verden med dristige helter, miniatyrkameraer og hemmelige møtesteder. Aviser forteller om den siste avsløringen av en moldvarp, det vil si en agent som trenger seg inn i motpartens etterretningstjeneste og baner seg vei til en nøkkelstilling. Det bildet som mediene gir, er helt forskjellig fra virkeligheten. Moldvarper og miniatyrkameraer blir brukt, men i svært liten utstrekning. Det å samle hemmelige opplysninger er for det meste en kjedsommelig jobb. Det innebærer at en fordyper seg i fagblad og økonomiske og vitenskapelige tidsskrifter for å samle tilsynelatende trivielle detaljer som til sammen utgjør et forståelig hele. Likevel er det fremdeles noen som føler seg tiltrukket av denne hemmelighetsfulle virksomheten for spenningens skyld.

Ikke flere usannheter, ikke flere spioner

Spionasjevirksomheten kaster skygge over og ødelegger livet til utenforstående. Det er dem det går ut over. De lever i den atmosfære av mistro som den avler og lever av. Det er forstandig av kristne å holde seg borte fra denne grådige, uærlige og amoralske virksomheten. — Jevnfør 1. Timoteus 6: 7—10; Kolosserne 3: 5—10.

Hvor annerledes ville ikke forholdene være hvis vi hadde en verdensregjering som ikke hadde bruk for nasjonalisme, og som forente menneskene istedenfor å splitte dem! Hvor deilig ville det ikke være hvis de som utøvde myndighet, var et godt eksempel med hensyn til ærlighet og pålitelighet, og hvis kjærlighet og ikke frykt var fremherskende! Alt dette er nettopp det Guds rikes styre vil få i stand. — Åpenbaringen 7: 9, 10, 16, 17; 2. Peter 3: 13.

[Ramme på side 12]

Hva med spionene i Bibelen?

Uttrykket «spionere» var kjent i Egypt og Kanaan i det 18. århundre f.Kr., om ikke enda tidligere. Josef, som da var matvareforvalter i Egypt, brukte list og beskyldte de ti halvbrødrene sine for å være spioner for å finne ut hvilke motiver de hadde. — 1. Mosebok, kapittel 42.

Over 200 år senere etterkom Moses israelittenes anmodning om å sende ut 12 menn som skulle speide ut Kanaans land. — 4. Mosebok, kapittel 13; 5. Mosebok 1: 22—25.

Josva sendte ut israelitter som skulle se seg om i byene Jeriko og Ai, før han gikk til angrep på disse byene. — Josva 2: 1; 7: 2.

Det ble ventet av en speider at han så seg nøye om i landet og samlet opplysninger om det. Det hebraiske ordet som er oversatt med spion, betegner en som går gjennom landet til fots og ufravendt merker seg det han ser.

Legg merke til at Josefs etterkommere sendte speidere eller spioner til byen Betel for å få opplysninger om den, før de prøvde å innta den. (Dommerne 1: 22, 23) Forskjellige bibeloversettelser sier at de «sendte speidere» (The Living Bible), «foretok en rekognosering» (The Jerusalem Bible) eller «sendte menn for å rekognosere» (Moffatt).

Den form for spionasje som er nevnt i Bibelen, er noe helt annet enn vår tids simple, amoralske spionasjevirksomhet.

[Bilde på side 11]

Napoleon trakk feilaktige slutninger. Han tapte slaget ved Waterloo og keiserdømmet