«Vi kommer tilbake i år 2004!»
DET lå knuste kropper overalt. Sårede kravlet omkring så godt de kunne. De som var sunne og friske, var oppe i trærne; det var tusener av dem. Men også de var i den siste fasen av sitt livsløp. De tilhørte 1987-generasjonen av sangsikader.
Sangsikaden er et flygende insekt, og den best kjente er den som dukker opp i den østlige delen av De forente stater hvert 17. år. Forskjellige svermer dukker opp i forskjellige år, men i den samme 17-års syklusen. Vi iakttok det vitenskapsmennene kaller sverm nummer ti. Dens slektninger i andre områder har en kortere livssyklus fra egg til sitt siste, fullt utviklede paringsstadium. Ifølge én kilde finnes det over 1500 arter av sikadene.
Insektverdenens Metusjalah
De dukket sist opp i 1970 — den gang amerikanske styrker fremdeles kjempet i Vietnam, borgerkrigen i Nigeria nettopp var slutt, Salvador Allende var i ferd med å bli president i Chile, og tidligere president i Frankrike, Charles de Gaulle, døde. Helt siden det året hadde sangsikadene holdt seg i ro.
Denne bemerkelsesverdige skapningen, som er fra to og en halv til fem centimeter lang, er brunsvart på hodet og kroppen og har glassklare vinger. Den har to røde fasettøyne.
Der hvor vi var, i Baltimore i Maryland, fantes de overalt — i buskene og trærne, på gjerdet og dørene. Vi måtte gå forsiktig i hagen. De satte seg også på skjorten min og på min kones bluse — til hennes store forferdelse. Men de er ikke farlige. De verken biter eller stikker.
De sikadene vi iakttok, hadde levd et helt liv allerede før de dukket opp ved vår venns epletre. De begynner livet som egg som er lagt i sprekker, som hunnen har laget i grener og kvister på trær og busker. Disse eggene blir til bittesmå larver som lar seg falle ned på jorden og graver seg ned til en rot, vanligvis omkring 60 centimeter ned i jorden. Der begynner de sin 17 års ventetid. De går ikke i dvale, men suger saft fra planten. Og der nede i bakken gjennomgår de forskjellige stadier. De skifter ham fem ganger før de med tiden er fullt utviklet. Dette er den lengste livssyklusen mennesket kjenner til blant insektene. De er Metusjalah i insektenes rike.
«Et forbløffende eksempel på et komplisert biologisk fenomen»
Så følger noe som forundrer vitenskapsmennene — hva er det som får alle sikadene til å komme opp av jorden samtidig? En biolog sa: «Det er et forbløffende eksempel på et komplisert biologisk fenomen.» Jeg kunne ikke la være å tenke på hvordan dette også er et eksempel på hvor mangfoldige og kompliserte Skaperens gjerninger er. — Romerne 1: 19, 20.
Vitenskapsmennene lurer på om hormoner kanskje spiller en rolle. Uansett hva som er årsaken, så skjedde det i Maryland i mai og juni. Rundt omkring den nederste delen av trestammen i vår venns bakhage dukket det opp hundrevis av små tunnelåpninger, noen av dem så ut som skorsteiner. Og ut tumlet sikadene i sin nest siste ham — lysebrune insekter uten vinger, omkring to og en halv centimeter lange. Hva gjorde de så? Vi iakttok noen som møysommelig tok seg fram opp over trestammen for å finne et sted å feste seg til før den siste forvandlingen.
Der venter de en kort stund, og så skjer miraklet. Sikaden bryter opp sin egen ryggbekledning, og fram kommer først et nytt hode og nye skuldre. Noe som ser ut til å være en albinosikade kommer til syne. Så i løpet av noen få timer er den full av farger. Den er ikke lenger et lysebrunt, jordbundet insekt — nå kan den fly. Treet var allerede dekket av tusener av tomme skall. Og overalt rundt oss var det sikader. De fløy omkring, fra kvist til kvist og fra blad til blad.
Mestere i å frembringe lyder
Vi ikke bare så dem midt på dagen — vi hørte dem! Svermer av hanner satte sitt trommeorgan i raske svingninger, som om de slo på pauker med noe mellom 120 og 600 vibrasjoner i sekundet. Vi fanget en sikade i huset, og den viste sin irritasjon ved å frembringe en merkelig, skurrende klikkelyd. Lyden fra tusener av dem i forening hørtes imidlertid ut som vinden når den uler i en tunnel langt borte. I virkeligheten har sikaden lydrekorden i insektverdenen.
Heldigvis synger ikke hunnen. Det fikk en greker i oldtiden til å skrive: «Lykkelig er sikadene, for de har stumme koner.» Men det fantes en trøst — hannene tidde om natten og lot naboene få sove.
Det vi var vitne til, var begynnelsen til sluttfasen i deres livssyklus. I den varme, fuktige luften sist i mai og i juni paret de seg. Hunnene gjorde seg klar til å legge egg. Snart ville de voksnes tre uker lange liv over jorden være slutt. Noen uker senere ville eggene klekkes, og bittesmå larver ville falle til jorden og begynne å grave seg ned til røttene og saften i trærne. Men de ville etterlate seg en uuttalt beskjed: «Vi kommer tilbake i år 2004!» — Av en av Våkn opp!s medarbeidere.
[Bilder på side 25]
Sikadene dukker opp fra hull som er litt over en centimeter i diameter
En sikade bryter ut av skallet
En hvit sikade som nettopp er kommet ut av skallet
Kjønnsmoden sikade som venter på en make