Jade og dens bakgrunn
Av Våkn opp!s medarbeider i Taiwan
«JEG har ikke så god tid,» sa vår venn Jim, som var på besøk i Taiwan for første gang, «men jeg har lyst til å se litt kinesisk kultur. Hva vil du anbefale?»
Jeg foreslo et besøk i nasjonalmuseet.
«Et museum?» svarte Jim spørrende.
«Kanskje du ikke er klar over det, Jim, men siden du har liten tid, er et besøk i nasjonalmuseet trolig den beste måten du kan oppnå det du ønsker, på. Samlingen av kinesiske kunsthåndverk — som omfatter nesten en kvart million gjenstander — er kanskje den største i verden, og disse kunstverkene gir et bilde av kinesernes karakter og holdning som du kanskje ikke vil få på annen måte,» forklarte jeg.
Nasjonalmuseet ligger like utenfor Taipei. Da vi nærmer oss museet, sperrer Jim øynene opp.
«For en vakker bygning!» utbryter han. «Den er jo et kunstverk i seg selv!»
Museet er en fireetasjes bygning oppført i samme stil som keiserpalassene under Ching-dynastiet (1644—1912). Vi går inn gjennom inngangen i andre etasje og lurer på hva vi vil få se. Skal vi bare gå raskt igjennom i et forsøk på å få se litt av alt, eller skal vi konsentrere oss om noe av spesiell interesse?
Etter et raskt blikk på oversikten, bestemmer Jim seg for å starte med jadesamlingen.
Det finnes to slags jade — nefritt og jadeitt. På Mohs’ hardhetsskala, hvor diamant har hardheten ti, er jade plassert mellom seks og sju. Nefritt er vanligvis ensfarget og finnes i flere forskjellige farger — blant annet grønn, rosa, hvit og gul. Jadeitt kan også være ensfarget, men den kan også være grønn og hvit, grønn og svart, rød eller en annen farge. Smaragdgrønn jadeitt er den mest populære smykkestein i vår tid.
Vi betrakter de utstilte gjenstandene, og Jim legger merke til en brun og grønn jadeitt fra Han-dynastiet (206 f.Kr.—220 e.Kr.), som er formet som en sangsikade.
«Hva ble den brukt til? Er det en prydgjenstand?»
«Nei,» sier jeg og prøver å forklare. «Du vet sikkert at larven til sangsikaden lever under jorden i fire år før den er ferdig utvokst. Fortidens kinesere brukte den derfor som et symbol på gjenfødelse. Lenge før vår tidsregning var det tradisjon å legge en jadestein formet som en sangsikade i munnen på de døde. De mente det ville hindre legemet i å gå i oppløsning. De gjorde dette fordi de trodde på en reinkarnasjon av sjelen, som de mente var udødelig. Men bortsett fra det må de virkelig ha vært dyktige naturforskere siden de hadde såpass god kjennskap til sangsikaden, ikke sant?»
Jim nikker. Nå har vi kommet fram til en gjenstand fra Ming-dynastiet (1368—1644). Den har form som et blad og er skåret ut fra et stykke hvit nefritt.
«Legg merke til hvordan kunstneren utnyttet uregelmessighetene i steinen for å gjøre kunstverket enda bedre,» sier jeg.
Jim gransker gjenstanden nøye og oppdager en sangsikade og noen merker på overflaten av den bladformede jaden. «Det kan virke som om han brukte den lille ufullkommenheten i steinen til å lage et livaktig insekt som ser ut som om det spiser av bladet!» utbryter han. Opplysningsskiltet ved siden av den utstilte gjenstanden forteller at det var akkurat det kunstneren gjorde.
Nå står vi ved en av de mer berømte gjenstandene i museet — en jadeitt formet som en kinakål med hvit stengel og grønne blad og med to gresshopper på toppen. Dette er en gjenstand fra Ching-dynastiet. Dette er også et eksempel på hvordan kunstneren har brukt fantasien og gjort bruk av steinens naturlige farger for å skape sitt kunstverk.
Vi fortsetter videre og betrakter en bolle laget av gråhvit jade fra Hindustan. Den er formet som en krysantemum, og det er inngravert et dikt av Chienlung (1735—1796), som var keiser under Ching-dynastiet, på den. Jaden er så tynn at den er nesten gjennomsiktig. Ved siden av står en praktfull skjerm som består av tynne skiver av kunstferdig utskåret grønn jade montert i en treramme. Når vi tenker på jadens hardhet og det enkle verktøyet som var tilgjengelig, kan vi bare forestille oss hvor mye tid og arbeid som ligger bak bare ett slikt kunstverk.
«Jade er virkelig en vakker stein, men er det noen annen grunn til at jade alltid har vært kinesernes favorittstein?» spør Jim.
«Helt fra gammelt av har konfusiansk og taoistisk tenkning tillagt jaden spesielle moralske dyder, og man har sett på den som et passende symbol på disse dydene. Konfusius priste dens egenskaper på denne måten: ’Den er myk, glatt og skinnende — akkurat som intelligensen. Kantene er skarpe, men de skjærer ingen — akkurat som rettferdigheten. Den bøyer seg mot jorden — akkurat som ydmykheten. Når noen slår på den, gir den fra seg en klar, klingende lyd — akkurat som musikk. Fibrene er ikke skjulte, men øker dens skjønnhet — akkurat som sannferdigheten.’ Hvilken fantasi!»
Siden jaden symboliserte disse dydene, ble den beundret og brukt av alle som ville være den ’perfekte gentleman’. Han gikk med jadesteiner hengende ned fra et belte rundt livet, og den klingende lyden som oppstod når han gikk, hjalp ham til å holde et riktig tempo. Hvis han ble opphisset eller økte tempoet — noe som var utenkelig for en gentleman — ville den disharmoniske klirringen minne ham om at han hadde avveket fra en passende fremtreden. Det kan kanskje forklare den feilaktige oppfatning at ’orientalerne er hemmelighetsfulle’. Orientalerne mener i virkeligheten bare at det er dårlige manerer å gi uttrykk for sine følelser offentlig.
«Jeg kunne vært her hele dagen,» sier Jim da vi skynder oss gjennom galleriene på vei ut. Vi kaster bare flyktige blikk på de mange maleriene, skulpturene, porselensgjenstandene, lakkarbeidene og så videre som er utstilt. «Takk for at du overtalte meg til å bli med. Jeg satte virkelig pris på å få se alle de praktfulle jadegjenstandene og høre historiene bak dem.»
[Bilder på side 24]
Sangsikader i jade
Kinakål i jadeitt
Jadeskål til å skylle pensler i
[Rettigheter]
Foto: Samlingen i nasjonalmuseet i Taipei, Taiwan