Min fedrearv som sikh og min leting etter sannheten

Fortalt av Balbir Singh Deo

NÅR jeg ser hvordan folk hater hverandre på grunn av sin religion, blir jeg ille til mote. Selv her i India er den rolle såkalte kristne spiller i politikken og i nasjonalistiske kriger, meget godt kjent.

De to verdenskrigene ble jo nesten utelukkende utkjempet mellom nasjoner som sier at de er kristne! Og all tortur og alle drap som ble gjennomført av «kristne» i tidligere tider, føres i dag videre gjennom det som skjer i land som Nord-Irland, der katolikker og protestanter går løs på hverandre og dreper hverandre. All denne blodsutgytelsen, og også alle forsøkene på å gjøre oss «kristne» ved å kjøpe oss for mat, har ikke akkurat gjort noe gunstig inntrykk på oss indere. På bakgrunn av dette forstår du kanskje hvorfor mange av oss er så negativt innstilt til det som kalles kristendom.

Samtidig føler jeg meg ille til mote når jeg ser hvordan indere hater hverandre fordi den ene er sikh i stedet for hindu, og en annen er hindu i stedet for muhammedaner. Jeg mente at sanne tilbedere burde elske til og med dem som har en annen tro enn de selv hadde. Særlig har det vært sjokkerende å være vitne til den terrorisme hinduer og sikher har grepet til overfor hverandre i de siste årene her i India.

Til tross for de stadige voldsepisodene har verken jeg eller mine tre eldre brødre og min svigerinne følt noen særlig engstelse. Min søster og hennes mann har også følt seg beskyttet mot voldshandlingene. Hva kan det komme av, siden vi alle sju ble oppdratt som sikher? Før jeg forklarer det, vil jeg gjerne fortelle deg litt om sikhene.

Sikhenes religion

Sikh-religionen er monoteistisk, og den har sine egne skrifter, innvielsesritualer, ekteskaps- og gravferdsseremonier og steder for pilegrimsferder og tilbedelse. Verdens 15 millioner sikher fører sin tro tilbake til en indisk guru eller lærer i det 15. århundre. Han het Nanak, og hans etterfølgere ble kalt sikher, etter et ord på sanskrit som betyr «disippel».

Nanak ble født av hinduiske foreldre i Punjab-området i Nord-India. Hans fødested er i dag en del av Pakistan. De fleste av hans etterfølgere er fra Punjab, men sikher er i dag bosatt over hele India og også i andre deler av verden. Bare i Storbritannia bor det i dag om lag 300 000 sikher.

Mens Nanak var ung, lå hinduer og muhammedanere i stadig strid med hverandre, og han var rystet over de lidelser krigen medførte for begge parter. Da han ble spurt om hvilken religion han ville følge, svarte han: ’Det kan ikke bli hindu og heller ikke muselmann, så hvilken vei skal jeg følge? Jeg skal følge Guds vei. Gud er verken hindu eller muselman, og den vei jeg følger, er Guds vei.’

Nanak hadde ikke tenkt å etablere noen ny religion, men han ble leder for en religiøs bevegelse. I likhet med andre på sin tid lærte han at det kastesystem som ble praktisert i India, var noe ondt. Han formulerte sitt budskap i tre grunnleggende bud: arbeid, tilbe og gi gode gaver.

Den siste guru

De som trodde på guruen Nanak, mente at det er gjennom guruen eller læreren at Gud åpenbarer seg. Dette gjorde det påkrevd med etterfølgere, og over en periode på om lag 200 år var det ti forskjellige guruer som tok ledelsen over det voksende antallet av sikher. Til slutt antydet den tiende guru, Govind Singh, at hans etterfølger ikke kom til å være et menneske. I stedet skulle de hellige skrifter fra Nanak, senere sikh-guruer og hinduiske og muhammedanske «helgener» erstatte menneskelige guruer. Disse skriftene ble samlet i en bok som ble kalt Guru Granth Sahib eller Adi Granth, og de ble av sikhene betraktet som Guds ord.

Boken Guru Granth Sahib er gjenstand for den samme ære og respekt som tidligere ble menneskelige guruer til del. Boken oppbevares og leses i et spesielt rom i sikhenes hjem. I gurdwaraene (de steder der sikhene tilber) finnes det ingen avguder eller noen formell gudstjeneste, og der er det heller ikke noe alter eller noen prekestol. Guru Granth Sahib er imidlertid plassert på puter på en opphøyet plattform, dekket av en baldakin. Versene leses eller synges for de tilstedeværende.

Govind Singh, den siste menneskelige guru, dannet også en organisasjon som ble kalt Khalsa (de rene). Dette er et spesielt brorskap av sikher som er villige til å la sitt liv bli totalt underlagt religiøse prinsipper. For å fjerne alle kasteskiller, som kunne bli antydet av deres tidligere etternavn, tok khalsaene etternavnet Singh, som betyr «løve». Kvinnelige Khalsa-medlemmer antok etternavnet Kaur (løvinne og prinsesse). Slike etternavn blir av og til etterfulgt av et familienavn.

Det å bære «de fem k’er» skulle også skille ut mannlige Khalsa-medlemmer. Det var først kesh, et skjegg som ikke ble klipt, og langt hår som ble pent bundet opp på hodet. For det andre ble håret satt fast med en kangha, en kam, og vanligvis dekket av en turban. For det tredje hadde man kacha, korte bukser, som ble båret som undertøy, og for det fjerde kara, et stålarmbånd. Til slutt hadde man så en kirpan, et sverd, som ble båret for at man kunne forsvare sin religiøse tro. Disse fem k’er var i realiteten en uniform som skilte sikhene ut fra alle andre indiske grupper. Khalsa-medlemmene holder stadig fast på slike tradisjoner, selv om de er blitt noe moderert i tidens løp.

Hinduene har mange guder, men sikhene tror bare på én gud. Sikhene forkaster også askese, fasting og et liv som vegetarianer. Men i likhet med hinduene mener sikhene stort sett at mennesket er bundet til en serie gjenfødelser, med mindre det blir frigjort gjennom opplysning. Guds ord, gitt gjennom guruen, er det eneste middel som kan gi en slik frigjøring. De tror at det endelige mål for mennesket er å bli forent med Gud, frigjort fra det fysiske legeme.

Jeg begynner å lete

Jeg var nok oppdratt som sikh, men det skjedde ting i mitt liv som førte til at det oppstod spørsmål. Samtidig hadde min far gitt meg en oppdragelse som gav meg et åpent sinn når jeg støtte på ideer som var annerledes enn dem jeg hadde fått i familien.

Mor døde da jeg var sju år gammel. Hennes død gjorde meg hjelpeløs og forvirret. Slektninger prøvde å trøste familien vår og sa: ’Husk at de gode dør unge’ og ’Hun har fred i himmelen’. Jeg skrev brev til henne som jeg så brente, i håp om at hun da ville få vite hvor sterkt vi savnet henne. Men likevel følte jeg en stor tomhet, for jeg hadde ikke noe håp om noensinne å få se henne igjen.

Da jeg ble eldre, undersøkte jeg sikh-religionen grundigere. Jeg leste jevnlig i Guru Granth Sahib og bad inderlig til guru Nanak. Vi trodde riktignok bare på én gud, men det var også vanlig at vi bad til Nanak, som vi trodde ville hjelpe oss til å komme nærere Gud. Likevel forundret jeg meg stadig over at folk gjorde så mange onde ting.

Far var opptatt av at vi skulle få så god utdannelse som mulig, og han sendte oss derfor til en «kristen» skole. Det var nok noen av dem som påberopte seg å være kristne, som virket oppriktige, men det var lett å se hykleriet hos de fleste av dem. Vi og andre ikke-kristne som gikk på skolen, fikk vite at vår utdannelse ville bli betalt av en utlending, hvis vi gikk i kirken og tok del i kirkelig virksomhet. På meg virket slike tilbud som en form for bestikkelse.

Men da jeg var 17 år gammel, hendte det noe som vakte min interesse for Bibelen. En venn av meg fortalte at kriger og mange andre problemer i vår tid var blitt forutsagt i Bibelen. Jeg trodde ikke det kunne være sant, men da jeg fikk se Matteus, kapittel 24, ble jeg helt overveldet over alt det som var profetert der. Bibelen må sannelig inneholde mange sannheter, tenkte jeg.

Vitnene kommer på besøk

En dag i 1976 kom en ung mann, et av Jehovas vitner, på besøk til vårt hjem i Calcutta. Han lot meg få et eksemplar av boken Ungdomstiden — benytt den på beste måte, som jeg leste helt igjennom på én dag. Han kom tilbake og innbød meg til et møte i Rikets sal. Jeg gikk dit og ble straks imponert over det jeg opplevde.

Jeg kom dit uformelt kledd i T-skjorte og dongeribukse, men det ble ikke gjort noen forskjell på dem som var der, på grunnlag av klær, økonomisk status, alder, rase eller familiebakgrunn. Og folk var oppriktig hjertelige mot hverandre. Jeg ble innbudt til å sitte på første benkerad, der jeg fikk høre et meningsfylt foredrag: «Er Bibelen selvmotsigende?» Jeg begynte å studere Bibelen sammen med et vitne som jeg traff i Rikets sal, og ikke så lenge etter gikk jeg regelmessig på alle møtene.

Det jeg lærte, var helt annerledes enn det jeg hadde hørt på den «kristne» skolen jeg hadde gått på. Jehovas vitner tilber ikke Jesus. De tilber i stedet den allmektige Gud, som Jesus selv tilbad. Jeg lærte også at Guds navn, slik det blir vist i Bibelen, er Jehova. — Salme 83: 18, NW.

På møtene i Rikets sal studerte vi virkelig Bibelen. Det var noe vi ikke hadde gjort på den «kristne» skolen. Jeg gledet meg da jeg fikk vite at det er stor forskjell på den katolske og den protestantiske religion, som hevder å være kristne, og på det Bibelen virkelig lærer. Jehovas vitner viste meg ut fra Bibelen at Jehova Gud fordømmer den støtte de «kristne» religioner gir til kriger som settes i gang av politiske ledere. — Johannes 17: 14; 18: 36; Matteus 26: 52; Jesaja 2: 4.

Det er klart at min omgangskrets begynte å se på meg med andre øyne. ’Det er bare en følelsesmessig opplevelse som du må igjennom,’ hevdet vennene mine. Mine slektninger ble svært overrasket og stilte seg tvilende til mitt standpunkt. Det å bli kjent med Bibelens sannhet har imidlertid ikke vært noen flyktig følelsesmessig opplevelse for meg. Det har tvert om beriket mitt liv og gitt meg dyp tilfredshet. Hvor kan man ellers finne et verdensomfattende brorskap der hvert medlem virkelig praktiserer kjærlighet — og det ikke bare i ord, men også i gjerning?

Min familie blir interessert

Min nærmeste familie mente også at studiet av Bibelen bare var en fiks idé, som snart ville bli oppgitt. Til slutt ville den eldste broren min, Rajinder, bli med meg på et av disse møtene. Han ble hilst hjertelig velkommen, og også han ble imponert over det han så. Han begynte å gå på møter sammen med meg. Men vår interesse for Bibelen skilte seg sterkt ut fra vår religiøse oppdragelse, og derfor var det ingen av oss som snakket noe særlig hjemme om det vi var opptatt med. Dette førte til enkelte problemer for Rajinder, som nylig hadde giftet seg.

Hans kone, Sunita, begynte å bekymre seg over hvorfor mannen hennes gikk sammen med meg til Rikets sal flere ganger i uken, uten å ta henne med seg. ’Hva er det egentlig som foregår?’ spurte hun seg. Etter en del diskusjoner ble det ryddet opp i enkelte misforståelser, og Rajinder innbød Sunita til å bli med oss på møtene. Til å begynne med greide hun nok ikke helt å følge med i det som ble drøftet, men hun ble nå med oss på møtene og lærte om Bibelen.

En annen av mine brødre, Bhupinder, begynte å bli interessert i det vi drev med, og han skjønte verdien av det vi lærte og anvendte i praksis i vårt liv. Han begynte også å studere. Den siste av brødrene mine, Jaspal, likte ikke at vi hadde kontakt med Jehovas vitner, og han hadde moro av å drive ap med meg. Men etter en tid begynte også han å innse det forstandige i Bibelens råd og veiledning og begynte å studere. Resultatet av disse studiene var at jeg ble døpt som et av Jehovas vitner i 1978. Rajinder, Sunita, Bhupinder og Jaspal ble døpt i 1979.

Etter at min søster, Bavi, og hennes mann, Kartar, hadde vært fem år i England, kom de tilbake til India. Bavi mente at når vi var blitt Jehovas vitner, så fikk det bli vår egen sak. Personlig ville hun ikke ha noe med vitnene å gjøre. Vi respekterte hennes følelser og prøvde ikke å dytte vår tro på henne. Men det varte ikke lenge før både Bavi og Kartar begynte å stille oss en masse spørsmål. Det førte til et bibelstudium. Deres tro på Jehova og kjærlighet til ham begynte å vokse, og det tjente som en beskyttelse i en tid med stor religiøs vold i India.

Sannheten ble en beskyttelse

Natten til 31. oktober 1984, etter at Indira Gandhi var blitt myrdet, fikk Bavi og Kartar nesten ikke noen søvn i det hele tatt. De bodde da borte fra resten av familien i Nord-India. Der ble mange sikher drept av pøbelflokker. Folk pekte ut de hjemmene der det bodde sikher — og avsa i realiteten en dødsdom over sine sikh-naboer.

Morgenen etter våknet Bavi og Kartar opp til et mareritt av død og ødeleggelse. Men trass i alt som skjedde omkring dem, og trass i at de hadde etternavnet Singh, ble de ikke skadet. Naboene kjente dem som Jehovas vitner, selv om de bare studerte med vitnene, og hjemmet deres ble derfor ikke angrepet. Det var på samme vis i Calcutta: Brødrene mine er kjent i nabolaget som Jehovas vitner, og det har vært en beskyttelse for dem.

Fars reaksjon

Det er nok så at far ikke har sett slike resultater han som sikh hadde ventet seg av sine fire sønner og ene datter. Mine tre brødre hjelper nok til i familiefirmaet, men de har ikke den iver og interesse som indiske forretningsmenn gjerne har etter å samle seg forgjengelige materielle rikdommer. De har sinn og hjerte rettet mot de varige åndelige rikdommer og den fredelige, nye jord som Jehova Gud har lovt menneskeheten. En av brødrene mine tjener som eldste i den kristne menighet. To av oss er menighetstjenere. Min kjære hustru, Lavinia, og jeg har også det privilegium å arbeid som heltidstjenere i India. Og min søster og hennes mann, som nå bor i Afrika, ble døpte vitner i 1986.

Far har sett hvilke fine virkninger Bibelens rettferdige normer har hatt på oss. Det er noe som gjør ham lykkelig. Når han snakker med andre om sine barn, gir han uttrykk for at han er stolt over oss. ’Si meg hva galt barna mine gjør som Jehovas vitner, så skal jeg kaste dem ut av huset,’ har han sagt til folk som kom med kritikk.

Far er blitt klar over at vi arbeider med tanke på noe som er langt mer verdifullt og varig enn det å samle rikdom og oppnå prestisje. Og han har personlig sett hvordan vi ble beskyttet under voldshandlingene nylig. Det er vårt inderlige ønske at han en dag, sammen med mange andre som oppriktig leter etter sannheten, vil slutte seg til oss og tilbe den sanne Gud i et ekte, verdensomfattende brorskap.

[Uthevet tekst på side 21]

En bok som kalles Guru Granth Sahib, ble av sikhene antatt som Guds ord

Bilde av Balbir Singh Deo på side 19]

[Bilde på side 23]

Min kone og jeg utenfor det indiske avdelingskontoret