Nyttige kompaniskap i dyreriket

SHAKESPEARE skrev: «Naturen lærer dyrene å kjenne sine venner.» Og det finnes virkelig mange nyttige kompaniskap i dyreriket. Oksehakkeren, som holder til i Sør-Afrika, lever i et slikt kompaniskap.

Denne fuglen er omtrent 20 centimeter lang, og den er utstyrt med et bredt og tykt gult eller rødt nebb, korte ben og kraftige klør. Den sitter som regel på ryggen av storvilt, for eksempel neshorn, eller på tamkveg. Hvorfor? Oksehakkeren er travelt opptatt med å undersøke hver eneste sprekk og fold i huden på dyret og forsøker å befri verten for sjenerende flått. Men den arbeider ikke uten å få noe igjen, for det er disse flåttene oksehakkeren hovedsakelig lever av.

Både mennesker og dyr har gagn av oksehakkerens tjenester. Ornitologen Oliver Austin jr. sier at «buskmenn og primitive bønder setter pris på at [oksehakkerne] befrir kveget deres for flått». Men for afrikanske storviltjegere er oksehakkerne en plage. Hvordan det? Forestill deg en jeger som sniker seg inn på byttet og kommer på skuddhold. Plutselig letter den årvåkne vakten — oksehakkeren! Med høye, nervøse skrik advarer oksehakkeren sin vert om at det er fare på ferde. Og byttet flykter!

En sjøanemone og en kreps

Et annet uvanlig kompaniskap er det som eksisterer mellom sjøanemonen og en spesiell krepseart. Sjøanemonen ligner påfallende på en blomst, men hører til de virvelløse dyr. Å komme i berøring med denne undersjøiske skjønnheten betyr den visse død for mange små skapninger og fisker. Alle sjøanemonens tentakler er giftige og kan lamme offeret. Sjøanemonen trekker offeret inn i munnen, som sitter i midten.

Men denne krepsen blir ikke lammet av de giftige tentaklene og lever derfor trygt mellom dem. I dette symbiotiske kompaniskapet er krepsen beskyttet mot rovfisk samtidig som den får mat når den rensker opp matrester etter sjøanemonen. Sjøanemonen har på sin side tydeligvis nytte av krepsens rengjøring.

Andre kompaniskap i sjøen

Fisker er akkurat som mennesker utsatt for infeksjoner og sykdommer. Men kan fisk treffe forebyggende tiltak for å holde seg frisk? Ja, det kan de faktisk, for noen har inngått kompaniskap med såkalte pusserfisker eller rengjøringsfisker. Denne lille fisken i havdypet er svært ettertraktet av havabborer, åler, rokker og haier.

Forestill deg disse rovfiskene møte opp ved en undersjøisk rengjøringsstasjon og vente på tur. En stor hai er først i køen. Pusserfisken rengjør haien fra hode til halefinne og fjerner alt infisert vev. Så forsvinner den inn i haiens fryktelige munn, som er tett besatt med tenner, og fjerner råtne matrester, parasitter og sopp. Med sine nålelignende, spisse tenner fjerner pusserfisken også matrester nede i halsen på haien og svømmer så opp igjen og ut gjennom en gjelleåpning. Arbeidet er utført. Vær så god neste!

Det sies at pusserfisker utfører en slags «dans» ved å svømme sidelengs for å lure sine mer reserverte og sky kunder til å åpne munnen så de kan slippe til med arbeidet sitt. Det varer ikke lenge før munnen blir åpnet og arbeidet kan begynne. Mange fisker er så ivrige etter å få behandling at det har kommet til slåsskamper mellom dem som venter i kø. I løpet av seks timer rengjorde én pusserfisk 300 fisker.

Ja, ved å gjøre hverandre nyttige tjenester har slike skapninger vist seg å være «instinktivt vise», som Bibelen sier. (Ordspråkene 30: 24, NW) Kanskje vi mennesker kunne lære av dem med hensyn til å gi til gagn for andre. — Lukas 6: 38.