Hvordan det har berørt mitt liv at jeg var flyktning

DET var en månelys kveld etter et særdeles kraftig regnvær høsten 1941. Jeg gikk forsiktig langs den brolagte stien til en landsby på Kreta, da en gruppe maskerte menn kom farende mot meg ut fra skyggen. En av dem holdt en kniv mot strupen min og forlangte å få vite hvem jeg var. «Phillippos Paschalakis!» svarte jeg.

Forestill deg min lettelse da en av de andre tok av seg masken og sa: ’Han er en av oss. La ham gå!’ Han og broren hans hadde drept onkelen sin noen uker tidligere, så de var ettersøkt av politiet på Kreta. Men jeg var ettersøkt både av politiet og av nazistene. Etter at de hadde advart meg mot å forråde dem, lot de meg gå. Dette er bare én av de lammende opplevelsene jeg hadde som rømt krigsfange på middelhavsøya Kreta under den annen verdenskrig.

Hvordan det hadde seg at jeg kom til Kreta

Jeg ble født i 1919 i Corowa, en liten by i jordbruksdistriktet i den sørøstlige delen av Australia, og jeg giftet meg like før tyskerne startet den annen verdenskrig ved å invadere Polen i september 1939. Krigspropaganda pisket øyeblikkelig opp patriotiske følelser, og tusener av unge australiere reagerte ved å trekke i uniform. Fars patriotisme var imidlertid ikke så glødende på grunn av minnene fra den første verdenskrig, så han var nøytral. Men mor rådet en eldre bror og meg til å gjøre det vi følte var riktig.

Måneden etter, i oktober 1939, sluttet jeg meg til de australske styrker og var snart på vei til England. Jeg hadde vært der i nesten et år da vi seilte til den greske kampsonen. Siden tyskerne hadde kontrollen over en stor del av Middelhavet, drog vi helt sør, rundt Kapp det gode håp i Afrika og opp gjennom Rødehavet og Suezkanalen for så å komme til Hellas.

Flyktning på Kreta

Jeg var i Hellas da tyskerne invaderte landet i april 1941, og jeg var blant de allierte tropper som trakk seg tilbake til øya Kreta, omkring 105 kilometer sørøst for Hellas. Måneden etter, da tyskerne gikk i land på Kreta og drev de fleste av de allierte troppene derfra, ble jeg tatt som krigsfange. En måned senere klarte imidlertid tre andre fanger og jeg å rømme.

Vi drog til fjells og ble gjestfritt mottatt av kreterne. Deres oppriktige medfølelse og vennlighet var spesiell. Vi fire rømlingene bestemte oss for å skille lag, siden vi raskt kunne tiltrekke oss oppmerksomhet hvis vi holdt sammen. Jeg tilbrakte de neste to årene som flyktning ved landsbyene øst for elven Typhlos i området ved Khania. Det var der jeg lærte å kjenne de kalde, harde realiteter ved å sove ute året rundt.

Det var hungersnød. Men selv om det var vanskelig å få tak i mat, var det enda vanskeligere å få tak i fottøy. Et par lærstøvler varte bare noen få måneder på Kretas steinete veier, og lær var en svært sjelden vare. Føttene mine var stadig oppskrapt og fulle av blemmer, og jeg var ofte syk. Språket var et annet problem. For å overleve lærte jeg meg å snakke gresk.

Jeg greide å få en beruset borgermester som syntes synd på meg, til å utstede et falskt identifikasjonskort til meg. En ung kretisk lege laget det. Jeg valgte det greske navnet Phillippos Paschalakis, som jeg undertegnet med på kortet. Jeg tok etternavnet Paschalakis fordi jeg foraktet kirkens hykleri ved å holde faste i påsken (pasch) når alle sultet allerede.

Den tyske okkupasjonen gjorde forholdene svært vanskelige for befolkningen. Men den gresk-ortodokse geistlighet hjalp ikke til. De hadde hus og landområder for seg selv, og enda krevde de mat og penger fra den halvt ihjelsultede befolkningen. I tillegg dominerte de folks liv med en mengde ritualer og formalisme, men de gav dem ingen virkelig åndelig opplysning. De gode egenskapene hos kreterne som jeg lærte å kjenne, var svært forskjellige fra den intoleranse som jeg ofte så hos presteskapet.

Det som særlig overrasket meg, var presteskapets aktive deltagelse i krigen. Jeg kjente personlig en prest som så gjennom fingrene med at tyskere som var blitt drept av geriljasoldater, ble lemlestet. Våre veier møttes mange ganger, siden han også var ettersøkt av nazistene. Jeg var også selv vitne til at gresk-ortodokse prester ledet geriljastyrker og deltok i brutale og sadistiske handlinger.

Mor og far hadde aldri hatt noen religiøs tilknytning — selv om de hadde høye moralprinsipper — så det hadde heller ikke jeg. På det tidspunkt da jeg gikk inn i de væpnede styrker, var jeg egentlig en overbevist agnostiker. Presteskapets handlemåte befestet nå min manglende tro på Gud. Det var andre uforklarlige ting som skjedde, som hadde innvirkning på min tenkemåte, men ingen kunne måle seg med den innflytelse presteskapet øvde under krigen.

Jeg gjemte meg for det meste i fjellene og hadde derfor mange timer til å tenke alvorlig over tingene. Iblant tenkte jeg på den mannen som hadde myrdet onkelen sin, og som sa om meg: ’Han er en av oss.’ De ordene var sanne på mer enn én måte. Jeg hadde også tatt menneskeliv. Var jeg egentlig så annerledes enn dem? Dette var ting jeg tenkte på. Jeg la merke til at folk gjør forferdelige ting på grunn av de omstendighetene de er tvunget til å utholde.

I en av landsbyene hvor jeg søkte tilflukt, bodde jeg hos en familie som i likhet med de fleste andre levde på sultegrensen. Et av barna spurte ynkelig sin far etter et stykke brød. Det gjorde ham så rasende at han dengte henne mens jeg så på. Senere ble mannen nedbrutt og dypt bedrøvet over det han hadde gjort. Slike opplevelser gjorde et varig inntrykk på meg.

Jeg pønsket ut måter å rømme fra Kreta på, men jeg hadde likevel rikelig med tid til å grunne på livets innviklede problemer. Stjernene, som jeg tilbrakte de fleste nettene under, var så varige, mens menneskenes liv var så kort og deres verdier høyst usikre. Hvorfor? Jeg fant ikke noe svar, så jeg kom til at det ikke fantes noe svar.

Våren 1943, etter to år på flukt fra tyskerne og dem som støttet dem, rømte jeg sammen med en gruppe andre fra den avsidesliggende sørkysten til Tobruk i Nord-Afrika. Flukten, som foregikk med motortorpedobåt, var arrangert av en britisk agent som var sendt til Kreta for å organisere en motstandsbevegelse. Etter noen uker i Egypt reiste jeg tilbake til Australia, hvor jeg ble dimittert av medisinske grunner og lå en stund på sykehus.

Kort tid etter hjemkomsten hadde bladet The Australian Women’s Weekly for 24. juli 1943 en historie om hvordan jeg hadde overlevd som flyktning på Kreta i to år. Den inneholdt et bilde av meg sammen med min kone, Gwen, og vår to og et halvt år gamle datter, Anita, som var blitt født mens jeg var utenlands. De hadde også med et bilde av det falske identifikasjonskortet mitt. Du kan se en gjengivelse av bildene i denne artikkelen.

Jeg finner en mening med livet

Familieansvaret og min mors død gjorde at jeg søkte tilflukt i en ’lev i nuet’-filosofi. Det gikk ut over familien. Jeg følte at det måtte være en mening med livet, men hvor kunne jeg finne den?

På arbeidsplassen min var det en ung mann, Eric Gosden, som på forskjellige måter skilte seg ut fra de andre. Hva jeg ikke visste, var at Eric nylig var blitt et av Jehovas vitner. Han sa selv senere: «Så snart det gikk opp for meg at jeg hadde funnet sannheten, stilte jeg rett mot deg.» Han la på en dyktig måte fram argumenter som gjorde at min vantro litt etter litt forsvant, og justerte min kones religiøse synspunkter. Snart var jeg ikke lenger agnostiker.

Min arbeidskamerat bad om assistanse fra andre Jehovas vitner, og de besvarte alle spørsmålene mine og erstattet min tidligere agnostisisme med et sikkert håp om en paradisisk jord og et virkelig brorskap blant menneskene. Vendepunktet for meg ble da jeg fant ut at Bibelen fordømmer religiøst hykleri — det som hadde bydd meg så imot under krigen. For en feil jeg hadde gjort! Jeg hadde forkastet Guds dyrebare Ord sammen med falsk religiøs lære og urett oppførsel.

I 1950 ble Gwen og jeg døpt samtidig på et av Jehovas vitners områdestevner. Med tiden fulgte også Anita, som var født i 1941, og Pauline, som kom i 1947, vårt eksempel. Det har vært en kilde til stor oppmuntring å se min kone og mine to døtre utvikle seg til flinke, åndelige søstre.

Å hjelpe der det er behov

Etter hvert som jentene ble litt større, begynte vi å legge planer med tanke på misjonærarbeid i et annet land. I 1956 besøkte Selskapet Vakttårnets daværende president, N. H. Knorr, Australia og oppfordret familier til å flytte til en av øyene i det sørlige Stillehavet, til steder hvor misjonærer som var uteksaminert ved Gilead-skolen, ikke hadde vært i stand til å få innreisetillatelse. Vi tok imot innbydelsen sammen med mange andre. Vi solgte huset og brukte pengene til å finansiere reisen til Ny-Caledonia.

Det var bare to Jehovas vitner der da vi kom. Det var en utfordring å skulle tilpasse seg nye, annerledes skikker og lære et annet språk. Men det at jeg hadde overlevd på Kreta under mye vanskeligere forhold, viste seg å være nyttig. Både det å hjelpe andre australiere å tilpasse seg og å bringe det gode budskap om Guds hensikter til lokalbefolkningen var et privilegium. Da de australske familiene som tjente der hvor behovet var større, måtte forlate Ny-Caledonia i 1963, hadde antall Jehovas vitner økt til 58.

I Australia hadde det funnet sted mange forandringer mens vi var borte. Hundretusener av immigranter fra Europa hadde kommet. Senere, i de siste årene, har det kommet tusener fra Sørøst-Asia, noe som har ført til at vi har alle slags mennesker rett utenfor stuedøren. Fordi jeg har levd som flyktning på Kreta, føler jeg veldig sterkt med nykommere som strever med å lære seg et nytt språk og tilpasse seg et nytt og annerledes miljø. Det var litt av en opplevelse for meg å se 14 utenlandske menigheter og grupper bli dannet i Australia i årene 1974 og 1975. Dette tallet har nå vokst til 85.

Det håpet jeg hadde ved slutten av den annen verdenskrig, å se mennesker forent i et virkelig brorskap, er blitt oppfylt på en fantastisk måte. I mange år etter at jeg måtte reise fra Ny-Caledonia, hadde jeg det privilegium å tjene dette brorskapet som reisende tilsynsmann og besøke menighetene i Sydney, Melbourne og Adelaide, helt til dårlig helse krevde at jeg forandret tempoet.

Blant dem vi har fortsatt å prøve å hjelpe, er mennesker som er døve, blinde, ensomme, fysisk eller mentalt svekkede, narkomane, alkoholikere og også de som er agnostikere og ateister. Det forblir en åndelig utfordring å prøve å forstå andre mennesker — deres bakgrunn, skikker, svakheter og hindringer. Det jeg opplevde tidligere, lærte meg at jeg aldri må se på det ytre, men prøve å nå hjertet. Av hvilken altoverskyggende grunn? For at noen ved Jehovas ufortjente godhet skal bli frelst. (1. Korinter 9: 22, 23) — Fortalt av Farleigh James.

[Bilde på side 21]

GUNNER FARLEIGH JAMES, escapee from Crete, with his wife and 2 1/2-year-old daughter, Anita. Anita was born after Gunner James went overseas.

[Rettigheter]

Fra artikkelen i The Australian Women’s Weekly i Sydney