Jeg har ’kommet over’ til nye distrikter i mer enn 50 år

FORTALT AV EMMANUEL PATERAKIS

For 1900 år siden fikk Paulus en uvanlig oppfordring: «Kom over til Makedonia og hjelp oss!» Paulus tok villig imot denne nye muligheten til å «forkynne det gode budskap». (Apostlenes gjerninger 16: 9, 10) Den oppfordringen jeg fikk, er ikke like gammel, men det er faktisk over 50 år siden jeg gikk med på å ’komme over’ til nye distrikter i samsvar med ånden i Jesaja 6: 8: «Her er jeg! Send meg!» De mange reisene gav meg klengenavnet «evighetsturisten», men de var ikke akkurat noen feriereiser. Det hendte mer enn én gang at jeg la meg på kne når jeg kom tilbake til hotellrommet, og takket Jehova for at han beskyttet meg.

JEG ble født den 16. januar 1916 i Ierápetra på Kreta. Min familie var svært religiøs og tilhørte den gresk-ortodokse kirke. Helt fra mine tre søstre og jeg var små, tok mamma oss med i kirken om søndagene. Far foretrakk å holde seg hjemme og lese Bibelen. Jeg beundret far, som var en ærlig, god og overbærende mann, og det gikk sterkt inn på meg at han døde da jeg var ni år gammel.

Jeg husker at da jeg var fem år, leste jeg en tekst på skolen hvor det stod: «Alt omkring oss forkynner Guds eksistens.» Da jeg vokste opp, var jeg fullstendig overbevist om dette. Som elleveåring bestemte jeg meg derfor for å skrive en stil med Salme 104: 24 som tema: «Hvor mange dine gjerninger er, Jehova! Alle har du gjort i visdom. Jorden er full av det du har frambrakt.» Jeg var betatt av naturens underverk, til og med av slike enkle ting som frø med små vinger som gjorde at de kunne føres med vinden bort fra morplanten. Uken etter at jeg leverte inn stilen, leste læreren den høyt for hele klassen og deretter for hele skolen. På den tiden prøvde lærerne å bekjempe kommunistiske ideer og var glade for å høre meg forsvare troen på Guds eksistens. Og jeg var bare glad for å kunne gi uttrykk for min tro på Skaperen.

Jeg får svar på mine spørsmål

Jeg husker fremdeles godt den første gangen jeg traff Jehovas vitner i begynnelsen av 1930-årene. Emmanuel Lionoudakis hadde forkynt i alle byene og landsbyene på Kreta. Jeg fikk flere brosjyrer av ham, men det var spesielt den som het «Hvor er de døde?», som fanget min oppmerksomhet. Jeg hadde en så sykelig frykt for døden at jeg ikke engang gikk inn i det rommet der far hadde dødd. Når jeg så leste denne brosjyren gjentatte ganger og lærte hva Bibelen forteller om de dødes tilstand, følte jeg at min overtroiske frykt forsvant.

Én gang i året, om sommeren, besøkte Jehovas vitner byen vår og kom med mer litteratur til meg. Min forståelse av Bibelen økte litt etter litt, men jeg fortsatte å gå i den ortodokse kirke. Boken Verdensbefrielsen utgjorde imidlertid et vendepunkt. Den viste tydelig forskjellen mellom Jehovas organisasjon og Satans organisasjon. Fra nå av begynte jeg mer regelmessig å studere Bibelen og de av Selskapet Vakttårnets publikasjoner som jeg kunne få tak i. Ettersom Jehovas vitner på den tiden var forbudt i Hellas, studerte jeg i hemmelighet om natten. Jeg var likevel så begeistret for det jeg lærte, at jeg ikke kunne la være å snakke med alle og enhver om det. Derfor varte det ikke lenge før politiet begynte å interessere seg for meg. De oppsøkte meg jevnlig til alle døgnets tider for å prøve å finne litteratur hos meg.

I 1936 var jeg på et møte for første gang. Det fant sted omkring tolv mil borte, i Iraklion. Jeg var så glad for å få treffe Jehovas vitner. De fleste av dem var enkle mennesker, stort sett bønder, men de klarte å overbevise meg om at dette var sannheten. Jeg innviet mitt liv til Jehova der og da.

Dåpen var en begivenhet jeg aldri kommer til å glemme. En stummende mørk natt i 1938 tok bror Lionoudakis med seg både meg og to menn som jeg studerte Bibelen med, til en strand. Etter at han hadde bedt en bønn, kastet han oss ut i vannet.

Arrestert

Min første tur ut i forkynnelsesarbeidet var mildest talt begivenhetsrik. Jeg traff en gammel skolekamerat som var blitt prest, og vi hadde en fin samtale. Men etterpå sa han at han var nødt til å følge biskopens ordre og sørge for å få meg arrestert. Mens vi stod på borgermesterens kontor og ventet på at politiet skulle komme fra nabolandsbyen, samlet det seg en folkemengde utenfor, så jeg tok et eksemplar av «Det nye testamente» som lå på kontoret, og begynte å holde en tale basert på Matteus, kapittel 24. Først ville ikke folk høre på, men da tok presten til orde. «La ham snakke,» sa han. «Det er vår bibel.» Jeg fikk stå der i halvannen time. Dermed fikk jeg også holde mitt første offentlige foredrag første gang jeg var ute i felttjenesten. Siden politiet ikke hadde kommet innen jeg var ferdig med talen, bestemte borgermesteren og presten seg for at de skulle få en gruppe menn til å jage meg ut av byen. Ved den første svingen begynte jeg å løpe så fort jeg bare kunne, for å unngå steinene de kastet.

Dagen etter kom to politimenn sammen med biskopen og arresterte meg på jobben. På politistasjonen kunne jeg forkynne for dem ut fra Bibelen, men siden litteraturen min ikke hadde biskopens stempel, slik loven krevde, ble jeg tiltalt for å drive proselyttmakeri og utbre litteratur som ikke var godkjent. Jeg ble løslatt i påvente av rettssaken.

Rettssaken fant sted en måned senere. I mitt forsvar pekte jeg på at jeg ikke gjorde annet enn å adlyde Kristi påbud om å forkynne. (Matteus 28: 19, 20) Dommeren svarte sarkastisk: «Mitt barn! Han som gav denne befalingen, ble korsfestet. Dessverre har ikke jeg myndighet til å gi deg en lignende straff.» Men en ung advokat som jeg ikke kjente, begynte å forsvare meg og sa at retten burde være stolt over at det fantes unge menn som var rede til å forsvare Guds Ord i en tid med så mye kommunisme og ateisme. Deretter kom han bort til meg og gratulerte meg varmt med mitt skriftlige forsvar, som lå i myndighetenes mappe om meg. Han var imponert over at jeg var så ung, og tilbød seg å være min forsvarer uten at det skulle koste meg noe. I stedet for den vanlige minimumsstraffen på tre måneders fengsel fikk jeg bare ti dager i fengsel og en bot på 300 drakmer. Den slags motstand bare styrket min beslutning om å tjene Jehova og forsvare sannheten.

En annen gang jeg ble arrestert, la dommeren merke til hvor vant jeg var med å sitere Bibelen. Han bad biskopen om å forlate kontoret og sa til ham: «Nå har du gjort din del av jobben, så nå skal jeg ta hånd om ham.» Han fant fram sin egen bibel, og dermed satt vi og pratet om Guds rike hele ettermiddagen. Slike hendelser oppmuntret meg til å fortsette trass i vanskeligheter.

Dødsdom

I 1940 ble jeg innkalt til militærtjeneste og skrev derfor et brev hvor jeg forklarte hvorfor jeg ikke kunne møte fram. To dager senere ble jeg arrestert og banket opp av politiet. Deretter ble jeg sendt til fronten i Albania, hvor jeg ble stilt for krigsrett fordi jeg nektet å kjempe. De militære myndighetene sa at de var mindre opptatt av om jeg hadde rett eller tok feil, enn av det inntrykk mitt eksempel kunne ha på soldatene. Jeg ble dømt til døden, men på grunn av en juridisk feil ble dommen til min store lettelse omgjort til ti års straffarbeid. De neste månedene tilbrakte jeg i et gresk militærfengsel under svært vanskelige forhold, og jeg sliter fremdeles med fysiske ettervirkninger av oppholdet.

Men det at jeg satt i fengsel, hindret meg ikke i å forkynne. Langt ifra! Det var lett å få i gang samtaler, for det var mange som lurte på hvorfor en sivilist satt i et militærfengsel. En av disse drøftelsene med en oppriktig ung mann førte til at det ble ledet et bibelstudium i fengselsgården. Hele 38 år senere møtte jeg denne mannen igjen på et stevne. Han hadde tatt imot sannheten og tjente som tilsynsmann i sin menighet på øya Lefkás.

Da Hitlers hær inntok Jugoslavia i 1941, ble vi transportert lenger sørover til et fengsel i Preveza. I løpet av reisen ble konvoien angrepet av tyske bombefly, og vi fanger måtte være uten mat. Da jeg hadde spist opp det lille brødet jeg hadde, bad jeg til Gud: «Hvis det er din vilje at jeg skal dø av sult etter at du har berget meg fra dødsdommen, så la din vilje skje.»

Dagen etter tok en offiser meg til side etter oppropet. Etter at han hadde spurt meg om hvor jeg var fra, hvem foreldrene mine var, og hvorfor jeg satt i fengsel, bad han meg om å følge med ham. Han førte meg til offisersmessen i byen og tok meg med bort til et bord med brød, ost og stekt lam og sa at jeg bare måtte forsyne meg. Men jeg sa at samvittigheten min ikke tillot meg å spise, siden de 60 andre fangene ikke fikk noe mat. Offiseren sa straks: «Jeg kan ikke fø alle! Din far var svært sjenerøs mot min far, og derfor har jeg en moralsk forpliktelse overfor deg, men ikke overfor de andre.» «Da får jeg bare gå tilbake igjen,» svarte jeg. Da tenkte han seg om et øyeblikk, og så gav han meg en svær veske som jeg kunne fylle med all den maten jeg kunne få med meg.

Da jeg kom tilbake til fengselet, satte jeg vesken fra meg og sa: «Mine herrer, dette er til dere.» Kvelden før var jeg tilfeldigvis blitt beskyldt for å være årsak til de andre fangenes sørgelige situasjon, fordi jeg ikke ville be til jomfru Maria sammen med dem. Men en kommunist hadde forsvart meg. Nå som han fikk se all maten, sa han til de andre: «Hvor er deres ’jomfru Maria’? Dere sa at vi kom til å dø på grunn av denne mannen, men det er da han som kommer med mat til oss.» Så snudde han seg mot meg og sa: «Emmanuel! Kom og takk for maten.»

Kort tid senere flyktet de greske vaktene som følge av at den tyske hæren nærmet seg, og dermed slapp vi fri fra fangenskapet. Jeg drog av gårde til Patras for å finne andre Jehovas vitner før jeg fortsatte til Aten i slutten av mai 1941. Der fikk jeg tak i klær og sko, og dessuten fikk jeg meg mitt første bad på over et år. Tyskerne stoppet meg jevnlig i forkynnelsesarbeidet helt fram til okkupasjonen var over, men de arresterte meg aldri. En av dem sa: «I Tyskland skyter vi Jehovas vitner, men her skulle vi ønske at alle fiendene våre var vitner!»

Virksomheten etter krigen

Som om Hellas ikke hadde hatt nok krig, ble landet ytterligere herjet av borgerkrig fra 1946 til 1949, og tusenvis av menneskeliv gikk tapt. Brødrene trengte mye oppmuntring for å holde seg sterke i en tid da bare det å gå på møter kunne føre til at de ble arrestert. Flere brødre ble dømt til døden for sitt nøytrale standpunkt. Men til tross for dette var det mange som reagerte positivt på budskapet om Guds rike, og vi døpte én eller to nye hver uke. I 1947 begynte jeg å arbeide ved Selskapets kontor i Aten om dagen, mens jeg besøkte menighetene som reisende tilsynsmann om kvelden.

I 1948 hadde jeg den glede å bli innbudt til å gjennomgå Vakttårnets bibelskole Gilead i USA. Men jeg hadde et problem. Fordi jeg var tidligere straffedømt, kunne jeg ikke få noe pass. En av dem jeg studerte Bibelen med, stod imidlertid på god fot med en general, og takket være dette fikk jeg pass i løpet av bare noen uker. Men jeg ble nokså bekymret da jeg ble arrestert for å ha distribuert Vakttårnet kort tid før jeg skulle reise. En politimann førte meg til sjefen for sikkerhetspolitiet i Aten, som til min store overraskelse viste seg å være en av naboene mine. Politimannen forklarte ham hvorfor jeg var blitt arrestert, og gav ham bunken med blad. Naboen min tok da fram en annen bunke med Vakttårnet fra skrivebordet sitt og sa til meg: «Jeg har ikke fått det nyeste nummeret. Kan jeg få et blad av deg?» For en lettelse det var å erfare Jehovas ledelse i slike saker!

Å gå i Gilead-skolens 16. klasse, i 1950, var en berikende opplevelse. Etter at jeg hadde gjennomgått skolen, ble jeg sendt til Kypros, hvor jeg snart oppdaget at presteskapets motstand var like hard som i Hellas. Vi stod ofte overfor flokker av religiøse fanatikere som var blitt hisset til vilt raseri av ortodokse prester. I 1953 ble ikke visumet til Kypros fornyet, og dermed ble jeg sendt til Istanbul i Tyrkia. Men også her fikk jeg et kort opphold. Den politiske spenningen mellom Tyrkia og Hellas førte til at jeg trass i gode resultater i forkynnelsesarbeidet måtte reise til et annet distrikt — Egypt.

Den gangen jeg satt fengslet, tenkte jeg ofte på Salme 55: 6, 7, hvor David sa at han skulle ønske han kunne flykte ut i ødemarken. Jeg hadde aldri forestilt meg at jeg en dag skulle havne nettopp der. Etter at jeg hadde hatt flere dagers slitsom reise med tog og med elvebåt på Nilen, kom jeg en dag i 1954 omsider fram til bestemmelsesstedet — Khartoum i Sudan. Det eneste jeg hadde i tankene, var å ta meg en dusj og komme meg i seng. Men jeg glemte at det var midt på dagen. Vannet, som var lagret i en tank på taket, var så varmt at jeg ble skåldet, og dermed måtte jeg gå med en tropehjelm i flere måneder inntil hodebunnen ble bra igjen.

Jeg følte meg ofte isolert der ute, alene midt i Sahara, 150 mil fra nærmeste menighet, men Jehova holdt meg oppe og gav meg styrke til å fortsette. Noen ganger fikk jeg oppmuntring fra helt uventede kanter. En dag traff jeg direktøren for Khartoum-museet. Han hadde et åpent sinn, og vi fikk en fin samtale. Da han fikk høre at jeg var greker, spurte han meg om jeg ville gjøre ham den tjenesten å komme til museet for å oversette noen innskrifter på forskjellige kulturgjenstander som var blitt funnet i en kirke fra det sjette århundre. Tenk deg min glede da jeg etter fem timer i en lummer kjeller fant en skål med Jehovas navn, tetragrammet, på! Det er ikke så uvanlig å støte på Guds navn i europeiske kirker, men dette var jo midt ute i Sahara!

Etter det internasjonale stevnet i 1958 fikk jeg i oppdrag å tjene som sonetilsynsmann og besøke brødrene i 26 land og områder i Midtøsten og rundt Middelhavet. Jeg visste ofte ikke hvordan jeg skulle komme meg ut av en vanskelig situasjon, men Jehova sørget alltid for en utvei.

Den omsorg Jehovas organisasjon viser for brødre og søstre som tjener isolert i forskjellige land, gjorde gang på gang inntrykk på meg. Ved en anledning møtte jeg en indisk bror som arbeidet på et oljefelt. Han var etter alt å dømme den eneste av Jehovas vitner i dette landet. I garderobeskapet hadde han litteratur på 18 språk, som han pleide å gi til arbeidskamerater. Selv her i dette landet, hvor alle utenlandske religioner var strengt forbudt, glemte ikke denne broren sitt ansvar for å forkynne det gode budskap. Kollegene hans ble svært imponert over å se at en representant for hans religion var blitt sendt for å besøke ham.

I 1959 besøkte jeg Spania og Portugal. Begge landene var strenge militærdiktaturer på den tiden, og Jehovas vitners arbeid var forbudt. I løpet av én måned klarte jeg å arrangere over 100 møter hvor jeg oppmuntret brødrene til ikke å gi opp på grunn av alle vanskelighetene de møtte.

Ikke lenger alene

Nå hadde jeg tjent Jehova som enslig i heltidstjenesten i over 20 år, men plutselig ble jeg trett av stadig å reise uten å ha noe fast tilholdssted. Det var omtrent på denne tiden jeg traff Annie Bianucci, en spesialpioner i Tunisia. Vi giftet oss i 1963. Hennes kjærlighet til Jehova og sannheten, hennes nidkjærhet i tjenesten kombinert med hennes evne til å undervise andre, samt hennes språkkunnskaper, viste seg å være en sann velsignelse i vår misjonær- og kretstjeneste i det nordlige og vestlige Afrika og i Italia.

I august 1965 ble min kone og jeg sendt til Dakar i Senegal, hvor jeg hadde det privilegium å være med på å opprette det lokale avdelingskontoret. Senegal var et land som var kjent for sin religiøse toleranse, og æren for det tilfalt uten tvil presidenten, Léopold Senghor, som var et av de få afrikanske statsoverhodene som skrev til Malawis president, Banda, til støtte for Jehovas vitner under den forferdelige forfølgelsen som fant sted der i landet i 1970-årene.

Jehovas rike velsignelser

Da jeg drog fra Gilead til Kypros i 1951, hadde jeg med meg sju kofferter. Da jeg reiste videre til Tyrkia, hadde jeg bare fem. Men ettersom jeg reiste så mye, måtte jeg tilpasse meg flyselskapenes grense på 20 kilo bagasje, som skulle inkludere den lille skrivemaskinen min og alle papirene jeg hadde med meg. En dag sa jeg til bror Knorr, Selskapet Vakttårnets daværende president: «Dere beskytter meg mot materialisme. Dere får meg til å leve med bare 20 kilo eiendeler, og det går helt greit.» Jeg har aldri følt at jeg har gått glipp av noe fordi jeg har hatt få ting.

Det største problemet med all reisingen var å komme inn i og ut av de forskjellige landene. En dag begynte en tollfunksjonær i et land der arbeidet vårt var forbudt, å rote igjennom papirene mine. Dette kunne fort bli farlig for brødrene i landet, så jeg tok et brev fra min kone opp av jakkelommen og sa til ham: «Jeg skjønner at du liker å lese brev. Ønsker du også å kikke igjennom dette brevet fra min kone? Det ligger ikke sammen med de andre papirene.» Han ble nokså flau, unnskyldte seg og slapp meg gjennom tollen.

Siden 1982 har min kone og jeg tjent som misjonærer i Nice i det sørlige Frankrike. Fordi helsen er blitt dårligere, kan jeg ikke gjøre like mye som jeg pleide, men det betyr ikke at vår glede er blitt noe mindre. Vi har erfart at ’vårt arbeid ikke er forgjeves’. (1. Korinter 15: 58) Jeg har gleden av å se at en rekke mennesker som jeg har hatt studium med i årenes løp, nå tjener Jehova. Det samme gjør mer enn 40 medlemmer av min egen familie.

Jeg angrer overhodet ikke på noen av de ofre som mitt liv på reisefot har medført. Tross alt kan ikke noen av de ofre vi bringer, sammenlignes med hva Jehova Gud og hans Sønn, Kristus Jesus, har gjort for oss. Når jeg tenker tilbake på de over 60 årene jeg har kjent sannheten, kan jeg bare si at Jehova har velsignet meg rikelig. Som Ordspråkene 10: 22 sier: «Jehovas velsignelse — det er den som gjør rik.»

Jehovas «kjærlige godhet er bedre enn livet», det er sikkert. (Salme 63: 3) Etter hvert som alderen blir stadig mer plagsom, bruker jeg ofte salmistens ord i mine bønner: «Til deg, Jehova, har jeg tatt min tilflukt. Måtte jeg aldri bli til skamme. For du er mitt håp, Suverene Herre Jehova, min tillit fra min ungdom av. Gud, du har lært meg opp fra min ungdom av, og ennå forteller jeg stadig om dine underfulle gjerninger. Og forlat meg ikke, Gud, selv ikke når jeg blir gammel og gråhåret.» — Salme 71: 1, 5, 17, 18.

[Bilde på side 25]

Sammen med min kone, Annie, i dag