Fugleparadis reddet

Av «Våkn opp!»s medarbeider i Spania

DEN kjente landingsstripen er ikke å se der vi kretser rundt for å foreta den planlagte landingen. Rullebanen er av uforklarlige grunner blitt revet opp, og serviceanlegget for de reisende er blitt nedlagt. Vi ser bare et stygt, ugjestmildt terreng som kommer stadig nærmere. Vi svever mellom liv og død!

Dette er den tragiske virkelighet for mange vannfugler når de kommer til sine vinterkvarterer. Våtmarkene, som har vært deres faste tilholdssted i mange hundre år, blir nådeløst ødelagt for å gi plass for byer og oppdyrkede områder. Disse tilholdsstedene forsvinner raskt fra jordens overflate fordi de ofte blir sett på som verdiløs villmark. Men de er livsviktige for tusenvis av fuglearter.

Coto Doñana i fare

Et av de største myrområdene i Sør-Europa ble nylig truet på denne måten. Tusenvis av vannfugler var i fare. Bekymrede naturforskere, som anmodet om pengemidler til bevaring av dette uvurderlige naturområdet, rettet denne advarselen til en dansk jaktklubb: «Mine herrer, hvis innsjøene i Coto [i Spania] får lov til å forsvinne, vil det ikke være en and igjen i Danmark om fem år.»

Med Coto menes det her Coto Doñana fuglereservat i det sørvestlige hjørnet av Spania. Reservatet og de store myrområdene rundt Guadalquivirdeltaet, som grenser til det, regnes som et av Europas tre eller fire viktigste tilholdssteder for trekkfugler. Her holder 125 forskjellige fuglearter og tallrike patte- og krypdyr også til.

På et møte som verdensrådet for ornitologer holdt i New York i 1962, ble det sagt: «Guadalquivirs myrområder utgjør det siste sikre fristed i Europa for flamingoene og for noen hegrearter; . . . det er områder hvor slike sjeldne og vakre arter som hvithodeand, kamsothøne, sultanhøne og utallige andre formerer seg.»

Reservatet, som er på 700 kvadratkilometer, hadde status som jaktområde spesielt forbeholdt konger og adelige. Det har dessuten dårlig jordsmonn og er relativt vanskelig å komme til. Derfor har det stort sett unngått menneskelig inngripen i flere hundre år. Men forurensning, tørrlegging og urbanisering satte reservatets fortsatte eksistens i fare.

I 1961 ble den internasjonale organisasjonen World Wildlife Fund opprettet for å samle inn midler fra hele verden til å finansiere kjøpet av Coto Doñana. Organisasjonens første foretagende ble å kjøpe en del av Coto Doñana i samarbeid med den spanske regjering. Reservatet fikk en sjanse.

’En økologisk forbrytelse’

Myrområdene var fortsatt for en stor del privateid, og de ble stadig utsatt for forurensning fra dyrket mark i nærheten. I 1973 døde cirka 40 000 vannfugler som følge av at et kraftig insektmiddel ble sprøytet ut over de nærliggende rismarkene. En naturforsker omtalte dette som en katastrofe «uten sammenligning blant de økologiske forbrytelsene menneskene har begått i historien». Byggherrer traktet etter å få kjøpe de nesten uberørte strandlinjene, og det forelå planer om å bygge en motorvei langs kysten tvers gjennom parken. Samtidig ble myrområdene ubønnhørlig drenert med tanke på at de skulle tas i bruk som dyrkingsjord.

I 1978 bestemte den spanske regjering endelig at hele området skulle være nasjonalpark. Forurensningen ble nøye kontrollert, planene om å bygge en motorvei ble skrinlagt, og det ble laget et vanningssystem for å bevare det naturlige vannivået i myrområdene. Reservatet kunne igjen blomstre.

Vi ser allerede gode resultater: De eksotiske fuglene, for eksempel flamingoene, blir flere og flere, og andre truede dyrearter blir nå vernet for at bestanden ikke skal gå ytterligere tilbake. De som besøker parken, får se mange dyr i sine naturlige omgivelser fra steder hvor de ikke forstyrrer dem, ettersom det blir arrangert turer som gir publikum mulighet til å se flokker av hjort og villsvin som gresser. Men la oss se nærmere på noen av parkens spesielle attraksjoner.

Parkens betydning for trekkfuglene

Det kommer cirka 40 000 gjess og hele 200 000 ender fra Sovjetunionen og Skandinavia til parken. Utallige vadefugler helt fra områdene ved den nordlige polarsirkelen overvintrer på de rolige strendene eller leter etter mat i de grunne innsjøene. Når våren kommer, drar disse fuglene nordover igjen, og skjestorker, hegrer, glenter og utallige andre fugler kommer fra Afrika for å formere seg her i løpet av sommermånedene.

Mange andre arter mellomlander her for å hvile og ta til seg næring i parken før de drar videre til fjerntliggende land. I august samler hundrevis av storker seg her før de krysser Gibraltar-stredet på sin vei mot Afrika. Det samme gjør mange rovfugler som ikke kan fly lange distanser over havet uten varme, oppadgående luftstrømmer, som gjør at de kan holde seg oppe uten større anstrengelser.

Men det finnes en standfugl her som vekker alle besøkendes interesse og beundring — keiserørnen.

Keiserørnen

I løpet av dette århundre har antallet av keiserørner overalt i fuglens begrensede habitat sunket alarmerende. Folk fjernet nådeløst eggene fra reirene, og de jaktet på voksne fugler for å sikre seg museumstrofeer eller fordi de helt feilaktig trodde at ørnen tok viltet fra jegerne. Den spanske bestanden, som skiller seg en del ut fra den keiserørnen som finnes i østligere strøk, ble sterkt redusert. I 1970-årene var det bare 30 par igjen i Spania, og det så ut til at enda en ny art ville kunne føyes til listen over fugler som menneskene så ubarmhjertig har utryddet.

Men de anstrengelsene parkens samvittighetsfulle naturforskere har gjort seg på vegne av denne ørnen, har allerede gitt positive resultater. Ett ørnepar krever til sammen et område på ikke mindre enn 50 kvadratkilometer, og det er nå omkring 14 par som har reir i parken. Det er det antall den kan gi livsvilkår for. Det føres nøye oppsyn med hvert reir. Hvis det blir tre egg i ett reir og bare ett i et annet, blir det tredje egget flyttet til reiret med bare ett egg, så det blir to egg i hvert reir. Keiserørnen klarer nemlig ikke å ta seg av mer enn to ørnunger om gangen.

Det å studere ørnens og glentens flukt over himmelen, betrakte tusenvis av flamingoer som vader grasiøst i det blå vannet i Doñanas innsjøer, eller se på noen villsvin som gjør sine krumspring under furutrærne, er noe som hjelper oss til å forstå den unike variasjon og skjønnhet i Jehovas skaperverk. Slike steder er virkelig sjeldne i det tett befolkede Sør-Europa, og det minste de fortjener, er at vi tar godt vare på dem.

Neste gang når gjessene og endene kommer om høsten, når storkene kommer i januar, og når skjestorkene, hegrene og glentene kommer om våren, er det et beskyttet fristed som møter dem — et sted hvor de kan hvile, overvintre eller formere seg. Her kryr det av liv i alle variasjoner. Parkens 300 000 årlige besøkende setter uten tvil stor pris på at livsformer, som en gang var i stor fare, nå trives i dette naturparadiset.

[Bilde på side 16]

Rødhodeand

[Rettigheter]

J. L. González/INCAFO, S. A.

[Bilder på side 17]

Skjestork

[Rettigheter]

A. Camoyán/INCAFO, S. A.

Sultanhøne

[Rettigheter]

A. Camoyán/INCAFO, S. A.

[Bilde på side 18]

Keiserørn som beskytter ungen sin mot den stekende solen

[Rettigheter]

J. A. Fernández/INCAFO, S. A.