Erstatter skolen foreldrene?
DET forventes at skolene i dag gjør mye mer enn bare å lære elevene å lese, skrive og regne. Mange skoler serverer måltider, gir moralsk veiledning og utfører andre oppgaver som en gang ble utført av foreldrene. «Stadig flere foreldre venter at skolene, og særlig rådgiverne, skal påta seg deres foreldrerolle,» sier Jim McClure, som er leder for rådgivningstjenesten ved et gymnasium.
Mange foreldre er imidlertid stilt overfor det dilemma å skulle velge mellom å tjene tilstrekkelig til livets opphold og å ta seg av barna sine. Å tjene til livets opphold i dag betyr ofte, til forskjell fra forrige generasjon, at foreldrene ikke får anledning til å føre det nødvendige tilsyn med barna. Hvis de på den annen side skal kunne vie dem den nødvendige oppmerksomhet, kan det bety at de ikke tjener tilstrekkelig til familiens opphold. Begge disse situasjonene er uheldige.
Den negative utviklingens begynnelse
De som har undersøkt de problemene som virker inn på dagens undervisning, mener at denne negative utviklingen begynte for over 40 år siden, i kjølvannet av den annen verdenskrig. Kvinner støttet krigen ved å arbeide i industrien. Da krigen så var over, var det mange som ikke vendte tilbake til sin tidligere rolle som mor og som den som i første rekke oppdrog barna. De fortsatte å arbeide utenfor hjemmet.
Opp gjennom årene skjedde det andre forandringer i samfunnet som gjorde det hele mer komplisert. Moralnormer ble brutt ned. Skilsmisse ble akseptabelt, noe som førte til at det ble stadig flere aleneforeldre. De stigende levekostnadene førte til at flere foreldre måtte jobbe mer. Dette har i høy grad begrenset den tid foreldre har til rådighet til å dekke sine barns fysiske, følelsesmessige og åndelige behov. De har derfor måttet støtte seg til skolen for å fylle dette tomrommet. Men er dette egentlig skolens ansvar?
Dagens realiteter
«Den nye realiteten er at faren, som trofast pleide å komme hjem til sin hjemmeværende kone og deres to veloppdragne barn hver kveld etter en hard arbeidsdag, nå sannsynligvis bor alene i en trist leilighet og grubler over hvordan han skal få råd til å betale for den ferdigmaten han selv skal ha, etter at han har skrevet ut den ukentlige sjekken til dekning av underholdningsbidraget. Moren, som sitter igjen med barna . . . arbeider tre dager i uken,» sier skribenten Gene I. Maeroff. Hvilke konsekvenser får dette?
«Barna står overfor den overveldende oppgaven å skulle bygge sin utdannelse og sin framtid på et splittet støtteapparat,» sier Maeroff. En lærer i ungdomsskolen i USA sier for eksempel: «Over 20 prosent av elevene kommer på skolen hver dag uten å ha spist frokost.» Det er viktig å spise frokost for å kunne ha utbytte av undervisningen. Denne læreren sier derfor: «Vi forsøker å løse problemet ved å innføre et frokostprogram.» Ved den samme skolen fikk en elev høy feber. Moren, som ble kontaktet på sin arbeidsplass, sa: «Jeg kan ikke komme og hente henne. Jeg arbeider.» Hun fikk til slutt ordnet det slik at hun kunne forlate arbeidet, men hun var «fortvilt» fordi hun ble tvunget til å velge mellom det å ta seg av sitt syke barn og det å tjene penger.
Forholdene på skolen
Det moralske forfallet i samfunnet har i høy grad skadet skolenes evne til å undervise. Det har gjort det nesten umulig for dem å gi elevene moralsk veiledning. Når vi sammenligner listen over de sju alvorligste disiplinærproblemene i de offentlige skolene i USA i 1940 med listen over de 17 alvorligste problemene i 1982, ser vi hvordan miljøet på skolene har forandret seg. De alvorligste problemene i 1940 var: 1) å snakke, 2) å tygge tyggegummi, 3) å bråke, 4) å løpe i korridorene, 5) å gå ut av en oppstilt rekke, 6) å ha på seg upassende klær og 7) å unnlate å kaste papir i avfallskurvene.
De alvorligste problemene i 1982 var derimot: 1) voldtekt, 2) ran, 3) overfall, 4) tyveri, 5) ildspåsettelse, 6) bombeattentater, 7) mord, 8) selvmord, 9) fravær, 10) hærverk, 11) pengeutpressing, 12) narkotikamisbruk, 13) alkoholmisbruk, 14) bandekrig, 15) graviditet, 16) abort og 17) kjønnssykdommer.
Deborah, som har fire barn, er bekymret for hvilken innvirkning denne forandringen i miljøet på skolen har på barna hennes. «Jeg hadde en beskyttet oppvekst,» sier hun. «Nesten alle og alt jeg var omgitt av, var en støtte for meg og hjalp meg til å vokse opp. Vi som har hatt en slik oppvekst, må være klar over at våre barn befinner seg i en helt annen verden.»
Ved enkelte skoler i tett befolkede bydeler i USA bærer elevene vanligvis kniver og skytevåpen, og de bruker og selger narkotika. Lærerne går ofte fornøyd hjem, ikke akkurat fordi de har lykkes i å lære elevene noe, men fordi de har kommet helskinnet gjennom nok en dag.
De beklagelige forholdene på skolen understreker bare det faktum at skolen ikke er i stand til å overta foreldrenes rolle når det gjelder å gi barna den veiledning og støtte som de trenger for å kunne leve et lykkelig liv. Men selv om forholdene er slik, finnes det elever som oppnår gode resultater på alle slags skoler over hele verden.
’Hva skal til for å lykkes?’ spør du kanskje. ’Hvordan kan jeg som far eller mor hjelpe barnet mitt til å bli lykkelig og ha fremgang? Og hva må barnet selv gjøre?’