Vakre seilskip fengsler Sydney

DEN engelske forfatteren John Masefield, som levde tidligere i vårt århundre og ble beæret med tittelen poet laureate, skrev disse ordene i sin ballade Havfeber, her gjendiktet av Hartvig Kiran. Da forestilte han seg kanskje ikke den imponerende virkning seilskip kan ha på dem som ser dem. Men innbyggerne i Sydney og de store skarer som hadde kommet dit på besøk, ble mer imponert over synet av seilskip enn de hadde trodd på forhånd. Det var Australia-dagen, den 26. januar 1988, og den glitrende Sydney Harbour var full av seilskip som bebudet åpningen av Australias 200-årsjubileum.

Vannveiene var fulle av tilskuerbåter, og anslagsvis to millioner mennesker hadde stilt seg opp langs strendene. Men hvorfor hadde folk en slik usedvanlig interesse for en gruppe store seilskip? Fordi noen av disse skipene hadde foretatt samme seilas som den første flåten som seilte fra Portsmouth i England til Australia for 200 år siden. De 11 seilskipene i den flåten forlot England 13. mai 1787 og kom fram til Sydney Cove 26. januar 1788.

Den første reisen en stor prestasjon

Samuel Bennett kommer i sin bok Australian Discovery and Colonisation med fascinerende detaljer om denne første flåten. Han skriver: «The Isle of Wight [England] ble valgt som møtested for flåten, som bestod av 11 seilskip. . . . Garnisonen bestod av 200 marinesoldater, . . . hvorav 40 fikk lov til å ta med kone og barn, 81 frie og 696 straffedømte. Blant koloniens grunnleggere var det derfor dobbelt så mange fanger som frie. . . . Fangene var hovedsakelig unge mennesker fra landdistriktene i England. . . . Svært få var blitt dømt for alvorlige forbrytelser. Av alle de 696 var det bare 55 som var dømt til mer enn sju år, og et stort antall av disse straffedømte ville ha sont dommen innen to—tre år etter at de kom fram.»

Man vet ikke med sikkerhet nøyaktig hvor mange som mistet livet på den lange reisen fra England til Australia. Tallet varierer fra 14 til rundt 50. En skribent som gjør seg noen refleksjoner over denne ferden, skriver at den var en stor prestasjon når det gjelder sjøfart og organisering, for selv om over 1000 mennesker var stuet sammen på 11 små skip som seilte halvveis rundt jorden på over åtte måneder, var det så få dødsfall om bord og ikke et eneste skip som gikk tapt.

Seilasen begynner

Den 13. mai 1987 forlot 11 seilskip igjen Portsmouth, akkurat som den første flåten 200 år tidligere. Fire skip var blitt befraktet for dagen, for at det skulle være 11 skip til sammen for den offisielle starten. De sju skipene som seilte videre sørover mot Australia, fikk følge av to til ved Tenerife, en av Kanariøyene, og ytterligere to sluttet seg til flåten like sør for Sydney. Det betydde at flåten var fulltallig — 11 skværriggere — da den gikk inn i Sydney Harbour.

Man fulgte den opprinnelige ruten for den åtte måneder lange reisen: Tenerife, Rio de Janeiro, Cape Town og så videre til Sydney. Men denne gangen stoppet man to ekstra ganger underveis, i Port Louis i Mauritius og i Fremantle i Vest-Australia. Det siste møtestedet var Botany Bay, like sør for Sydney Harbour. Derfra seilte skipene i følge inn i den glitrende havnen tirsdag morgen 26. januar 1988.

Ganske like, men likevel annerledes

Skipene var så lik de opprinnelige skipene som mulig når det gjaldt utseende og størrelse, men i mange henseender var det store forskjeller mellom dem. Etterligningene var svært komfortable; noen var til og med luksuriøse. De hadde motor i tillegg til seil, som ble brukt når de skulle inn og ut av havner, og de var også utstyrt med blant annet generatorer, dypfrysere, vaskemaskiner, tørkeskap og dusjer.

Dette var en skarp kontrast til de forholdene som de straffedømte levde under 200 år tidligere. De var stuet inn i mørke, stinkende rom, og de fleste var lenket og fikk bare lov til å være på dekk i dagslys i godt vær. Ellers måtte de oppholde seg i lasterom som var som et fengsel. Køyene var planker som var anbrakt i etasjer med 0,9 meters mellomrom og var 2,3 meter lange og 1,8 meter brede. Fem mann måtte dele én køye!

Andre store skip gjør synet enda mer imponerende

Skværriggerne i flåten var forholdsvis små. Den største var bare på 159 fot og hadde et deplasement på 530 tonn.a Så for at synet skulle bli enda mer imponerende, ble andre land invitert til å sende store seilskip som kunne være med på feiringen. Responsen var enorm. Omkring 200 slike skip kom til Sydney. Størrelsen varierte, fra beskjedne 13 tonn til Japans gigantiske bark «Nippon Maru» på 361 fot, som har en mastehøyde på 50 meter og et deplasement på 4729 tonn. De romantiske seilskipene kom fra land som ligger så langt fra hverandre som Polen, Oman, India, Uruguay, Spania, De forente stater og Nederland.

Mange av de besøkende fartøyene samlet seg i Hobart på den australske øya Tasmania for å delta i en kappseilas på 620 nautiske mil (1150 kilometer) til Sydney, hvor de så kunne ligge i havn og ønske de 11 skipene fra Botany Bay velkommen.

Det var altså dette imponerende synet som møtte tusenvis av entusiastiske tilskuere denne strålende dagen, 26. januar 1988. De første 200 årene med europeisk bosetning i det vidstrakte, brune, solbrente landet Australia — hvor det nå bor omkring 16 millioner mennesker — var forbi.

[Fotnote]

[Helsides bilde på side 17]