Hvilket håp er det for barna?

DET er allerede for sent for millioner av barn i den såkalte tredje verden. De tiltakene som er drøftet her, kunne ha reddet millioner — hvis foreldrene deres kunne nås og overtales til å treffe disse tiltakene. Siden det er umulig, vil fortsatt millioner av barn simpelthen dø — sakte, rolig, uunngåelig.

Storstilte prosjekter som blir publisert vidt og bredt, gir lite håp. FN har for eksempel erklært 1981—1990 som det internasjonale vanntiåret, hvor målsettingen er rent vann og gode sanitære forhold for alle innen 1990. Hva er resultatet blitt?

«Mellom 1980 og 1983 fikk ytterligere 32 millioner mennesker i Afrika vannforsyning, og ytterligere 12 millioner fikk bedre sanitære forhold,» melder bladet World Health. Men den prosentvise økningen blant dem som fikk rent vann og gode sanitære forhold, var svært liten. Den raske befolkningsøkningen oppveide de imponerende tiltakene. Det er derfor ikke noe rart at det er blitt kalt «en nærmest umulig oppgave» å sørge for at alle får rent vann og gode sanitære forhold innen 1990.

Men noen ganger blir hjelpetiltakene vanskeliggjort, ikke på grunn av mangel på midler eller arbeidskraft, men på grunn av griskhet, dårlig dømmekraft og smålig rivalisering. Utviklingslandene bruker fire ganger så mye til våpen og til militære utgifter som til helsestell. Av det lille som blir brukt til helsetjenesten, går det meste til høyteknologisk behandling, som bare noen få privilegerte får nytte av.

Tenk også på den orale rehydreringsterapi. Den er rimelig, og det er en kjent sak at den kunne redde millioner av liv. Men som det står i UN Chronicle: «De fleste leger fortsetter å ordinere medikamenter mot diaré til en samlet verdi av 400 millioner dollar [2,5 milliarder kroner] hvert år, selv om disse medikamentene er kjent for å være virkningsløse og skadelige eller begge deler.»

Eller tenk på den alvorlige sykdommen bilharziose, som skyldes en parasitt og nå rammer 200 millioner mennesker, særlig barn. «Vitenskapen kjenner årsaken til bilharziose, har testet botemidlene og har utviklet en effektiv strategi som kunne redusere denne infeksjonen dramatisk i årene framover,» skriver June Goodfield i boken Quest for the Killers. Hvorfor er da sykdommen fortsatt utbredt? «Problemet er nå av politisk art,» skriver Goodfield.

Ja, barn dør, ikke bare fordi menneskene mangler den kunnskap eller de ressurser som trengs for at barna skal fortsette å leve, men fordi menneskene setter politiske interesser og personlig vinning høyere enn menneskelivet. Ordene i Jeremia 10: 23 har vist seg å være sanne: «Jeg vet at mennesket ikke selv kan rå for sin vei, og at vandringsmannen ikke selv kan styre sine skritt.» Det eneste håpet for barna i verden — ja, for hele menneskeheten — er at Gud overtar styret over jorden. Bibelen forteller at Gud akter å gjøre nettopp det: «Himmelens Gud [skal] opprette et rike [en regjering] som aldri i evighet går til grunne. . . . Det skal knuse og gjøre ende på alle de andre rikene [de regjeringer som er nå], men selv skal det bestå i evighet.» — Daniel 2: 44.

Under Guds himmelske rike kommer barna i verden aldri til å bli truet av sykdom eller død igjen. Jehovas vitner ser derfor fram til at Gud skal overta styret over jorden. De ber slik som Jesus lærte dem å be: «La ditt rike komme.» (Matteus 6: 9, 10) Den vanskelige situasjonen som barna i den tredje verden befinner seg i, får slike gudfryktige mennesker til å be ekstra inntrengende om dette.a

[Fotnote]