Foreldreansvar — bør religion spille noen rolle?

KARON «er glad i barna og prøver å ta seg godt av dem. Men hennes tro som et Jehovas vitne teller mest, og ved det hun gjør og tror, bringer hun barnas helse, velferd og beste interesser i fare».

Karon ble helt lamslått da hun hørte dommeren ved en kretsdomstol i USA si dette. Det betydde at hun hadde mistet foreldreansvaret for de to små barna sine — det ene av dem var bare 11 måneder gammelt. Mannen hennes, som før skilsmissen hadde hånt henne og sagt: «Du får velge mellom Jehovas vitner og meg!», hadde nå foreldreansvaret. Karon fikk bare se jentene sine annenhver helg.

«Advokaten min hadde forsikret meg om at barna ikke kunne tas fra meg på grunn av min religion, men at det måtte bevises at jeg var en dårlig mor,» forklarte Karon, en husmor i staten Missouri i USA. «Jeg følte meg helt knust.» Og det var ikke noe rart, for det var blitt avgitt ubestridte forklaringer i retten om at hun var en kjærlig mor som ’jevnlig tilbrakte tid av kvalitet sammen med jentene sine’.

Karon måtte nå kjøre til en by 16 mil unna for å besøke døtrene sine. «Hver gang jeg skulle dra igjen etter å ha besøkt dem, måtte foreldrene til min tidligere mann, som hadde dem, bokstavelig talt rive dem løs fra bena mine, så jeg kunne gå,» fortalte Karon. «De sparket og skrek: ’Hvorfor kan vi ikke få bli med deg hjem?’ Det hendte jeg måtte kjøre inn til siden på veien hjem fordi tårene rant, og be Jehova om å gi meg styrke.» Karon anket til en høyere domstol.

De seks dommerne i Missouri høyesterett vedtok enstemmig at hun skulle få barna tilbake. Dommer John Bardgett gav uttrykk for den «faste overbevisning» at den første domstolen «ikke gjorde rett» i å trekke den konklusjon «at de som tilhører Jehovas vitners religion, som gruppe betraktet og på grunn av sine trossetninger, er uskikket til å ha foreldreansvar».a

Enkelte underordnede domstoler i Australia, Forbundsrepublikken Tyskland, Japan, Canada, Sør-Afrika og andre land har også nektet foreldre foreldreansvar på grunn av deres religion. Selv om mange av disse avgjørelsene er blitt omstøtt av høyere domstoler, har slik urettferdighet fortsatt.

En dommer ved en underordnet domstol i Massachusetts i USA gikk så langt i sine religiøse fordommer at han avsa kjennelse om at en far som hadde samværsrett, «ikke kunne lese Bibelen sammen med barna eller ta dem med på gudstjenester (og ikke engang sitere De ti bud for dem) når han var sammen med dem».b En journalist bemerket: «Du synes kanskje hele saken er latterlig — med mindre det dreier seg om den samme tro som du har.»

Ja, hva om det dreier seg om din religion? At en domstol trekker inn foreldres religiøse tilknytning, er illevarslende. «Noen som bryr seg lite om Jehovas vitner, lurer likevel på om en domstol har noe med å si til en far at han ikke kan sitere De ti bud eller lese Bibelen for barna sine,» sa avisen Los Angeles Times.

Det spørsmålet som dette reiser, er: Hvor mye bør myndighetene blande seg opp i borgernes private saker? En juridisk kommentator advarte om at slik praksis kunne «ende med at det ble antatt juridiske normer for ortodoks barneoppdragelse for alle familier». Kunne du tenke deg at en dommer, som kanskje hadde en annen religiøs overbevisning enn deg, bestemte dette for deg?

Domstolene og religion

Mange steder har domstolene selv innsett hvor liten adgang de har til å spørre en ut om ens tro og religionsutøvelse. Høyesterettsdommer Jeffers ved høyesterett i Washington sa: «Vi betviler ikke den rett myndighetene har til å sette en stopper for religionsutøvelse som er farlig for moralen, og formodentlig også religionsutøvelse som er skadelig for den offentlige sikkerhet, helsen og ro og orden, men så vidt det fremgår av uttalelsene i denne saken, kan ikke Jehovas vitners lære etter vår mening komme i noen av disse kategoriene.»c

Så hvis religionen ikke skader «den offentlige sikkerhet, helsen og ro og orden» eller det ikke kan «fastslås på grunnlag av kjensgjerninger at religionen bringer barnas timelige ve og vel direkte og i stor fare», da kan ikke domstolen begunstige religionen til den ene eller den andre av foreldrene. Ankedomstolen i Ontario i Canada sa kort og godt: «Det er ikke domstolen som skal velge mellom de to religionene.» Å bli nektet foreldreansvaret på grunn av slik favorisering er «en stor straff [for en far eller mor] for å utøve en religion som verken er ulovlig eller umoralsk».d

Det har hendt at «sakkyndige» med religiøse fordommer har tatt til orde for diskriminering. En psykolog sa for eksempel i retten: «Jeg sier at det er usunt for dette barnet å bli oppdratt som et Jehovas vitne. . . . Siden hun lever i vårt samfunn, trenger hun å tilpasse seg hovedstrømningen i vår kultur. Hun vokser til, og dette er ikke et land som består av Jehovas vitner. Hvis de fleste i landet var Jehovas vitner, ville vi ikke ha hatt noe problem.»

Hvis et slikt råd ble fulgt, ville det bety at en hvilken som helst far eller mor som tilhørte et lite trossamfunn, skulle bli nektet foreldreansvaret for barna sine! Det er sjokkerende at noen dommere i Florida ble overtalt av nettopp dette utsagnet og nektet moren å ha sin fire år gamle datter boende hos seg, til tross for ubestridte utsagn om at datteren var «svært knyttet til moren».

Det er verdt å merke seg at dommer Baskin ved Floridas ankedomstol (tredje distrikt) ikke ville gi sin tilslutning til denne urettferdige avgjørelsen. Dommer Baskin sa: «Det som egentlig fremgår av rettsprotokollen, er at de sakkyndige hadde fordommer mot morens religion. Deres forakt for morens religion fikk dem til å spekulere over muligheten for at barnet kunne bli påført skade i framtiden, selv om det ikke fantes noe som kunne tyde på skade. Kretsdomstolen ble tydeligvis overtalt av deres vurderinger, som ikke var objektive . . . og den dom den avsa, bør ikke stå ved makt.»e

Det som denne domstolen gjorde i USA, kan sammenlignes med det som ble gjort i et totalitært land under Hitlers regime. I 1937 tok en distriktsdomstol i Nazi-Tyskland barna fra en familie som tilhørte en religiøs minoritet. Hvordan rettferdiggjorde den det? Domstolen sa: «Hvis foreldre ved sitt eget eksempel lærer barna en livsfilosofi som stiller dem i en uforenelig opposisjon til de ideer som det overveldende flertall av det tyske folk er tilhengere av, da utgjør dette et misbruk av retten som verge . . . [så] foreldrenes onde påvirkning i oppdragelsen [må] elimineres og brytes.»f

Det kan gå bra med barna

Tar barna psykisk skade av å omgås en minoritetsgruppe? I Karons tilfelle, som er nevnt tidligere, mente dommeren ved kretsdomstolen at døtrenes «utvikling som produktive borgere» og deres ’tilpasningsevne på skolen og i lokalsamfunnet’ kunne hemmes ved at de ble oppdratt i samsvar med morens religion, som var blant minoritetene. Hadde han rett? Tenk over hvordan situasjonen er nå, ti år senere.

Disse jentene, som nå er aktive Jehovas vitner, har fått karakterkort på skolen som taler sitt tydelige språk. På 11 år gamle Monicas kort, som inneholdt høye karakterer, stod det at hennes «personlige/sosiale utvikling» var «tilfredsstillende». Læreren hennes skrev på kortet: «Monica har et vinnende vesen og er fullt ut til å stole på. Jeg er glad for å ha henne som elev.» Den andre datteren til Karon, 13 år gamle Shelly, fikk en pris av den amerikanske president for «fremragende akademisk prestasjon». Hun ble også valgt til «Månedens borger» på grunn av sitt gode «personlige forhold til lærere og elever» og på grunn av sine «gode studievaner». Høres det ut som om disse jentene har tilpasningsvansker?

Når en forsvarer det en tror på, bygger en opp en god og sterk karakter. Høyesterettsdommer Struckmeyer ved Arizona høyesterett i USA kom med denne kommentaren i en annen barnefordelingssak hvor en av foreldrene var et av Jehovas vitner: «Vi er klar over at avvik fra det normale ofte medfører hån og kritikk. . . . Det er kritikk som setter ens karakter på prøve. Konformitet kveler intellektet og avler forfall.»g

Barn som fra ung alder av blir opplært til å komme med grunner for det de tror på, lærer å bruke hodet. Denne opplæringen «kveler» ikke «intellektet», men er svært gagnlig, som det fremgår av de overraskende resultatene av en undersøkelse som ble foretatt blant 394 12-åringer. «Et uforholdsmessig stort antall av høyt kreative barn var Jehovas vitner,» sa de australske forskerne. «Den piken som fikk høyest samlet poengsum på prøvene [på kreative evner], og den piken som var den eneste, av alle guttene og pikene, som var blant den beste femtedelen på alle de fem områdene, var begge Jehovas vitner.» — Journal of Personality, mars 1973.

Det er på grunn av sin religion at foreldre som er Jehovas vitner, tar alvorlig nødvendigheten av å ’elske barna’ og oppmuntre dem til å følge høye moralnormer. (Titus 2: 4, 5) Mange domstoler har merket seg slik god omsorg. Vi kan nevne en barnefordelingssak som ble ført for retten i Muscatine i Iowa i USA i 1986. Faren og den såkalte sakkyndige som ble bedt om å uttale seg, begynte å rakke ned på religionen til moren, som var et av Jehovas vitner. Dommer Briles forble upartisk og sa: «Retten kan ikke ta parti.»

Dommer Briles gav faren omfattende samværsrett, men han lot moren få foreldreansvaret, for som han sa: «Retten er forvisset om at disse barna ikke vil bli annet enn lykkelige barn hvis de får bli hos [moren], selv om det kan se ut som om hennes religion ikke er i harmoni med den amerikanske hovedstrømning. Retten er også forvisset om at å fjerne disse barna fra den kjærlighet, trygghet og konsekvens som slik omsorg av beste kvalitet gir, vil være skadelig for barna.» Denne avgjørelsen ble stadfestet av ankedomstolen i Iowa.h

Blir barn forvirret av forskjellige religioner?

I en annen barnefordelingssak bekrefter det Julie har erfart, hvor vis den ovennevnte avgjørelsen var. Julie fikk opprettholde kontakten med begge foreldrene, som ble skilt da hun var seks år. Nå som hun er 20 år, forteller hun: «Jeg mener at det absolutt var en fordel. Jeg fikk selv se forskjellen mellom katolikker og Jehovas vitner. Broren min og jeg gikk på møter i Rikets sal sammen med mamma, men om søndagene gikk vi i kirken sammen med pappa, for i helgene var vi hos ham.»

Det har vist seg at det har få, om i det hele tatt noen, uheldige virkninger på barn at foreldrene har motstridende religiøse oppfatninger. En undersøkelse som ble foretatt av den kanadiske forskeren James Frideres, konkluderte: «Det er åpenbart liten forskjell mellom barn av [religiøst] blandede ekteskap og barn av homogene ekteskap. Det materiale som vedrører dette, underbygger ikke tidligere forskning som har antydet at barn av blandede ekteskap skulle være mer ’ustabile’ psykologisk sett.» — Jewish Social Studies, 1973.

Et barn har rett til å forstå begge foreldrenes religiøse syn. Når det blir større, kan det velge selv. I Julies tilfelle opprettholdt retten sin nøytrale posisjon når det gjaldt religion, og konsentrerte seg om hva som var best for henne. Det tjener rettferdighetens sak når retten tillater barna å få impulser fra begge foreldrene og etter hvert få treffe sin egen avgjørelse i religiøse spørsmål. Hvor fint ville det ikke være om domstolene fortsatte å innta et slikt standpunkt!

[Fotnoter]

[Ramme på side 7]

Er Jehovas vitners tro skadelig? — Domstoler uttaler seg

◼ «Vi har ikke noe grunnlag for å trekke den slutning at de to barnas religiøse oppdragelse i Jehovas vitners trossamfunn har vist seg å være skadelig for deres helse eller følelsesmessige tilstand.» — Koerner mot Koerner, nr. 002793 (Connecticut høyesterett, 2. oktober 1979).

◼ «Jeg kan ikke se at de vil ta skade av å være med sin far i hans felttjeneste. . . . Jeg har ikke kunnet finne noe i denne saken som overbeviser meg om at et Jehovas vitne ved å utøve sin religion bidrar til å forstyrre samfunnets ro og orden.» — Evers mot Evers, 19 F.L.R. 296 (høyesterett i New South Wales, Australia, 1972).

◼ «Å frata fru Ayers foreldreansvaret . . . ville være ensbetydende med å avsi den kjennelse at de som ikke er Jehovas vitner, har en bedre livsstil enn dem som er Jehovas vitner; at Jehovas vitner ikke er gode foreldre. Å antyde noe slikt er så avgjort urimelig og ville være en uakseptabel innskrenkning av religionsfriheten.» — Ayers mot Ayers (provinsdomstolen i Britisk Columbia, Canada, familieretten, 8. april 1986).

[Ramme på side 9]

Står det dårlig til med barna?

I Quebec i Canada hevdet en far at det stod dårlig til med barna hans på grunn av religionen til hans tidligere kone, som var et av Jehovas vitner. Han mente også at hennes religion skadet dem følelsesmessig sett. Han bad retten om å gripe inn. Barna måtte uttale seg i retten. Merk deg svarene til hans 16 år gamle datter:

Sp.: Hvordan er livet ditt som et Jehovas vitne?

Sv.: Jeg mener jeg lever som alle andre tenåringer. Jeg går ikke glipp av noe. Jeg ser ikke på meg selv som annerledes enn andre.

Sp.: Hva får du ut av møtene i Rikets sal?

Sv.: For det første gir de meg et mål i livet. Ut fra det jeg tror på, vet jeg hva jeg skal bygge min framtid på. For det andre har jeg mange venner der som jeg kan være sammen med.

Sp.: Er møtene til hjelp for deg på skolen?

Sv.: Ja, for på møtene holder vi femminutters taler for mange som hører på. Når vi har muntlige oppgaver på skolen, er det mange av elevene som er veldig nervøse. Men fordi jeg allerede holder taler, har jeg på en måte gått i lære.

«Hvilken virkning har slik religionsutøvelse hatt?» spurte dommeren i sin avgjørelse. «Retten har funnet positive ting istedenfor det som faren ville legge fram i sin argumentasjon.» Etter å ha avgjort saken i morens favør, sa dommeren privat til begge advokatene: «Jeg skulle ønske jeg hadde sånne barn!»

[Bilde på side 8]

På grunn av sin religion ble Karon først fratatt foreldreansvaret for de to døtrene sine