Høyesterett forsvarer religionsfriheten for Jehovas vitner
ER JEHOVAS VITNER skikket til å oppdra barn, eller vil deres tro kunne skade barnas utvikling? Dette spørsmålet ble nylig reist i en barnefordelingssak her i landet. Saken gikk helt opp til Høyesterett. Hva ble resultatet?
Høyesteretts førstvoterende dommer kom til følgende klart uttrykte konklusjon: «Jeg anser etter dette ikke [morens] tilhørighet til Jehovas vitner for å være til hinder for å tilkjenne henne den daglige omsorg for [barnet].»
De fire andre dommerne ved Norges øverste domstol var alle enige i denne konklusjonen. Dette ble det lykkelige utfallet av morens lange og strabasiøse kamp for å få beholde retten til å oppdra datteren i samsvar med sin tro og levemåte.
Noen sier kanskje at dette resultatet ikke burde komme som noen overraskelse, men i en avgjørelse for noen år siden tok faktisk ikke Høyesterett et så klart standpunkt i dette spørsmålet som man kunne vente. Det norske rettssystemet er bygd på prinsipper hvor den enkeltes rett til religionsfrihet er godt stadfestet og ikke skal krenkes. Men på grunn av det standpunkt som Høyesterett hadde tatt, traff noen lavere domstoler avgjørelser i barnefordelingssaker som klart straffet den parten som var et av Jehovas vitner. Mange følte at dette var urettferdig. De anså at avgjørelsene var basert mer på antagelser og spekulasjoner om mulige skadevirkninger for barn som blir oppdratt av foreldre som er Jehovas vitner, enn på fakta i de aktuelle sakene.
Mange er klar over at foreldre som er Jehovas vitner, bestreber seg på å gi sine barn det best mulige grunnlag for et lykkelig liv. Det gjør de ved å oppdra dem i samsvar med Guds Ord, Bibelen, og dens prinsipper. (5. Mosebok 6: 6, 7; 2. Timoteus 3: 15) Det ser imidlertid ut til at folk i sin alminnelighet blir stadig mer likegyldige til Bibelen og mangler kunnskap om de sannheter den inneholder. Dette gjenspeiles i en heller negativ holdning til moralnormer som hjelper folk til å «vandre ordentlig» og «føre et stille og rolig liv». — Filipperne 3: 16; 1. Timoteus 2: 2.
Hva var det så som fikk Høyesterett til å ta et så klart og positivt standpunkt på morens side? Og hvorfor endte denne saken i retten?
Bakgrunnen for saken
Det hele begynte i 1988. Foreldrene skilte lag, og moren flyttet for seg selv sammen med barnet. Faren reiste søksmål mot henne, under innflytelse av grupper her i landet som i en tid aktivt har motarbeidet Jehovas vitner og prøvd å bringe dem i vanry ved alle mulige anledninger. Han nedla påstand om at han skulle tilkjennes foreldreansvaret alene og den daglige omsorgen for datteren, og at moren bare burde få samværsrett. Hovedbegrunnelsen for søksmålet var at moren hadde begynt å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner, og at hun innrettet sitt liv etter det nye hun lærte. Han hevdet at morens religion ville skade datteren og berøve henne en sunn og normal oppvekst.
Herredsretten tilkjente faren samværsrett, men traff beslutning om at barnet skulle bli værende hos moren. Mindretallet, én av de tre dommerne, stemte imidlertid for å gi faren den daglige omsorgen.
Faren anket saken til lagmannsretten. Igjen var det dissens i retten, idet én av de tre dommerne stemte imot avgjørelsen om å stadfeste herredsrettens beslutning. Denne dommeren ønsket å gi faren den daglige omsorgen. I stemmegivningen argumenterte han sterkt for dette standpunktet. Uttalelsene fra de vitnene faren hadde framstilt, hadde overbevist ham om at barnet ville lide uopprettelig skade dersom moren fortsatte å ha den daglige omsorgen. Jehovas vitners lære ble oppfattet som en trussel mot barnets ve og vel.
Også de to dommerne som utgjorde flertallet, satt igjen med dette inntrykket etter å ha lyttet til dem som vitnet til fordel for faren, og de uttrykte bekymring med hensyn til barnets oppdragelse. Faren anket da saken til Høyesterett.
Før saksbehandlingen gjorde begge partene seg store anstrengelser for å skaffe beviser til støtte for sitt syn. Moren la spesielt vekt på hva kjensgjerningene viser med hensyn til barnet og med hensyn til generelle erfaringer fra før og nå angående Jehovas vitners liv.
Om farens framstilling bemerket Høyesterett: «Den ankende part har . . . for Høyesterett gitt en til dels bred redegjørelse for denne sektens lære. Det er vist til at Jehovas vitners læresetninger og livs- og samfunnssyn bryter til dels sterkt med holdninger og verdier som er grunnleggende i vårt samfunn, og det anføres å være skadelig for [barnet] å vokse opp under slik påvirkning.»
Høyesteretts syn
Retten påpekte i domspremissene at «[moren] aldri har lagt hindringer i veien for farens utøvelse av samværsretten», og trakk så følgende slutning: «Jeg finner ut fra de opplysninger som foreligger å kunne legge til grunn at [barnet] er en velfungerende og livsglad pike. De problemer som må oppstå fordi far og mor har meget forskjellige livssyn, synes hun etter det som er opplyst av flere vitner å ha taklet på en rimelig måte.
Jeg anser etter dette ikke [morens] tilhørighet til Jehovas vitner for å være til hinder for å tilkjenne henne den daglige omsorg for [barnet].» Retten traff deretter en enstemmig avgjørelse om at barnet skulle bli værende hos moren. Farens samværsrett ble redusert til det halve av hva lagmannsretten hadde besluttet — den skulle omfatte to dager annenhver uke, fra fredag ettermiddag til søndag ettermiddag, og to uker hver sommer. Dette regnes for å være vanlig samværsrett.
Jehovas vitner i Norge er svært takknemlige for at dommerne i Høyesterett avsa denne rimelige og rettferdige dommen. Dommerne gjennomskuet de falske anklagene mot Jehovas vitner som ble framsatt av flere av dem som vitnet i saken, åpenbart i et forsøk på å skade Jehovas vitner i sin alminnelighet. Med denne avgjørelsen har Høyesterett stadfestet den enkeltes frihet til å tilbe Gud og til å gi sine barn en god oppdragelse i samsvar med Bibelens prinsipper.
[Bilderettigheter på side 26]
Foto: SCAN-FOTO/Annemor Larsen