Socinianerne — hvorfor forkastet de treenighetslæren?

«Slik er Faderen Gud, Sønnen Gud, Den Hellige Ånd Gud, og likevel er det ikke tre guder, men én Gud.» Slik definerer den athanasianske trosbekjennelse treenigheten. Kristenhetens kirkesamfunn har dosert denne læren i over 1600 år, og i dag kalles den «den kristne religions sentrale læresetning». Men er den egentlig det? I årenes løp har modige menn og kvinner våget å stå fram og hevde at Bibelen lærer noe annet — og det har ofte kostet dem livet.

MICHEL SERVET var en av dem. Denne ansette legen hadde fiender som stod ham etter livet. Mens han oppholdt seg i Frankrike, ble han fengslet, men tidlig om morgenen en vårdag i 1553 klarte han å rømme fra fengslet og flyktet ut på landet. Den rettssaken som de katolske myndighetene i Vienne førte mot ham, hadde tatt en uheldig vending. De visste hvem han var — deres egen store fiende, den protestantiske lederen i Genève, Jean Calvin, hadde angitt Servet til dem.

Selv om protestantene og katolikkene hatet hverandre inderlig i disse reformasjonens første år, var de forent i et enda sterkere hat til denne mannen. Hvilken forbrytelse var det han hadde begått? Kjetteri. Michel Servet hadde skrevet bøker som viste at kirkens lære om treenigheten var ubibelsk. Han sa: «Den papistiske treenighet, barnedåpen og de andre av pavedømmets sakramenter er demoners lærdommer.»

Hvor kunne Servet dra? Det er mulig at han visste at han hadde en liten tilhengerskare i Nord-Italia. Nå begav han seg dit, men måtte hele tiden passe på å holde seg skjult. Men da han var på vei gjennom Genève, ble han oppdaget, til tross for at han var forkledd. Calvin angav ham til myndighetene og ivret for at han skulle henrettes. Den 27. oktober 1553 ble han brent levende på bålet med en av sine bøker bundet til låret. Han bad for sine fiender og nektet å tilbakekalle det han hadde sagt. Det gjorde så sterkt inntrykk på noen av dem som stod og så på, at det fikk dem til å ta avstand fra treenighetslæren.

Lelio Sozzini, en av de italienerne som allerede var blitt påvirket av Servets skrifter, ble ansporet av denne brutale henrettelsen til selv å undersøke treenighetslæren. Han kom også til den konklusjon at den ikke hadde noe grunnlag i Bibelen. Han fortalte sin unge nevø Fausto Sozzini (Faustus Socinus) om sin overbevisning. Han etterlot også alle sine papirer og skrifter til Fausto. Etter en tid bestemte Fausto seg for å forlate sitt behagelige liv som hoffmann og i stedet gjøre kjent de sannhetene han hadde lært ut fra Bibelen.

Sozzini ble forfulgt av den katolske inkvisisjonen og reiste derfor nordover. I Polen fant han en liten gruppe anabaptister som kalte seg «Brødrene . . . som har forkastet treenighetslæren». Sozzini syntes at denne religionen var den som var nærmest opp til Bibelens sannhet. Han slo seg derfor ned i Kraków og begynte å forsvare denne gruppens sak i sine skrifter.

Hva trodde de?

Socinianerne, som de senere ble kalt, ville først og fremst gjenopprette den rene kristendom, som Bibelen framholdt. Etter deres mening hadde den protestantiske reformasjonen bare skrelt vekk noe av den katolske kirkes korrupsjon og ritualer, mens den råtne kjernen, kirkens ubibelske læresetninger, var nokså intakt.

I likhet med de andre religionssamfunnene omkring dem hadde de mange urette oppfatninger. Men denne lille gruppen av socinianere holdt seg nærmere til Bibelen enn de fleste andre religionssamfunn på den tiden. Her er noen eksempler. Hvorfor ikke sammenligne det som blir nevnt, med de versene det er henvist til i Bibelen?

I likhet med anabaptistene lærte de at barnedåp var ubibelsk; Bibelen forteller bare om at voksne mennesker ble døpt. Socinianerne stod også fast for Bibelens påbud om å elske sin neste og ikke bære våpen. Mens maktsyke katolikker og protestanter sørget for at hele Europa ble gjennomvætt av blod, nektet socinianerne å gå i krig av enhver grunn. Mange av dem gikk i døden for dette bibelske standpunktet. De ville heller ikke ha offentlige stillinger, ettersom det kunne innebære at de ble innblandet i krig.

Nasjonalismens ånd var fremherskende på den tiden, men den hadde ingen makt over dem. De betraktet sanne kristne som fremmede i et hvilket som helst land i denne verden. (Johannes 17: 16; 18: 36) De var kjent for sine høye moralnormer, og hvis det var noen iblant dem som ikke ville leve etter eller godta den socinianske utlegning av Guds Ord, ble vedkommende ekskommunisert eller utstøtt. — 2. Johannes 10; 1. Korinter 5: 11.

Socinianerne hadde ingen betenkeligheter med å bruke Guds personlige navn, Jehova. De satte særlig stor pris på det som står i Johannes 17: 3, at det betyr evig liv å kjenne Jehova og hans Sønn. De betraktet evig liv som det store håp for alle sanne kristne. De forkastet læren om sjelens udødelighet. De lærte som Bibelen sier, at sjelen dør, og at håpet om liv er basert på en framtidig oppstandelse. — Esekiel 18: 4, GN; Jakob 5: 20; Johannes 5: 28, 29.

Socinianerne avviste også helveteslæren som ubibelsk. Sozzini så det som meningsløst å si at Gud ville pine et menneske i ild i all evighet for å straffe det for synder som det hadde tatt det 70—80 år å begå! Noen av socinianernes første ledere lærte også at Kristus skal herske over jorden i 1000 år. — Forkynneren 9: 5; Åpenbaringen 20: 4.

Hvorfor forkastet de treenighetslæren?

Men i likhet med Servet ble socinianerne mest kjent for at de forkastet kirkesamfunnenes treenighetslære. Hvorfor gjorde de det? Deres resonnement fulgte to linjer. Først og fremst så de at denne læren var ubibelsk.

Fram til denne dag innrømmer de lærde villig at Bibelen ikke taler om noen treenighet, og at denne læren var resultatet av ’kreativ teologi’, et forsøk på å lage en sammenblanding av det fjerde århundres «kristendom» og gresk filosofi. Hadde en slik lære noen plass i en bevegelse som skulle gjenreise den rene kristendom? Nei.

Som en historiker sa om Servet: «Han ville at folk skulle tro på en levende Gud, på en guddommelig Kristus som hadde vært en historisk realitet, og på en hellig ånd som for alltid virket i menneskenes hjerter, og ikke på en lære hvis terminologi — treenighet, hypostase, person, substans, essens eller vesen — ikke var hentet fra Bibelen, men var oppfunnet av filosofene, og hvis Kristus ikke var stort annet enn en filosofisk abstraksjon.» Han trodde at de tre var ett bare i den forstand som er nevnt i Johannes 17: 21, og betraktet den hellige ånd som Guds virksomme kraft, ikke som en person.

Socinianerne syntes dessuten at de såkalte bibelske argumenter som ble ført i marken til støtte for treenighetslæren, var temmelig svake. Det var allerede en kjent sak at favorittskriftstedet, 1. Johannes 5: 7, var en forfalskning, en ikke-inspirert senere tilføyelse til Bibelen. Det andre skriftstedet, Johannes 1: 1, blir først forståelig når man er klar over at Kristus blir omtalt som «guddommelig» eller som «en gud» og ikke som den allmektige Gud selv.

Det sterkeste argumentet mot treenighetslæren var imidlertid at den måten Bibelen beskriver Gud, Jesus og den hellige ånd på, utelukker at de kan utgjøre en treenighet. Hvordan det? For det første viser Bibelen at den hellige ånd ikke er en person i det hele tatt, men Guds virksomme kraft. (Lukas 1: 41; Apostlenes gjerninger 10: 38) For det andre kunne ikke Kristus være jevnbyrdig med Faderen og like evig som han, for Bibelen sier at Kristus er underordnet sin Far, og at han er blitt skapt av ham. (Johannes 14: 28; Kolosserne 1: 15, NW) Og hvordan kunne Jehova, som så ofte blir omtalt som én Gud, være en del av en trefoldig guddom? — 5. Mosebok 6: 4; Jesaja 44: 6.

Det var følgelig på bibelsk grunnlag at socinianerne imøtegikk treenighetslæren. Men de forkastet den også av fornuftsgrunner. En historiker som har skrevet om reformasjonen, sier at «Sozzini hevdet at . . . selv om det kan stå ting i [Bibelen] som overgår vår forstand . . . , står det ikke noe i den som strider mot fornuften». Treenighetslæren, med dens selvmotsigende forestillinger om én gud som samtidig er tre personer, er helt klart fornuftstridig. Som en historiker sier om Servets følelser når det gjaldt denne læren: «Den forvirret hans hode, gjorde ham ikke varm om hjertet og ansporet ikke hans vilje.»

Socinianerne gjorde seg ikke desto mindre skyldig i alvorlige villfarelser i noen lærespørsmål. Sozzini og hans tilhengere fornektet læren om Kristi gjenløsning. Men det er Bibelens klare lære at Kristus ved sin død betalte den pris som måtte til for å gjenløse menneskeheten fra dens syndige tilstand. (Romerne 5: 12; 1. Timoteus 2: 5, 6) De hadde andre feilaktige oppfatninger også. Sozzini trodde for eksempel ikke på Kristi førmenneskelige tilværelse, en annen av Bibelens klare læresetninger. — Johannes 8: 58.

En kort og tragisk historie

Den lille reformerte kirke (som socinianerne offisielt ble kalt) hadde stor fremgang i Polen i nesten 100 år. Da den stod på høyden, hadde den opptil 300 menigheter. Socinianerne opprettet en koloni i Raków, nordøst for Kraków, skaffet seg en trykkpresse og grunnla en høyskole som hadde ansette lærere og studenter langveisfra. De utgav cirka 500 forskjellige småskrifter, bøker og traktater på cirka 20 språk. Misjonærer og reisende studenter utbredte i all hemmelighet disse over hele Europa. Det er blitt sagt at den antisocinianske litteraturen som ble utgitt som følge av dette i løpet av de neste to århundrene, kunne fylle et helt bibliotek!

Men ettersom socinianerne ble hatet av både katolikker og protestanter, fikk de ikke være i fred så lenge. Sozzini selv ble angrepet, slått, utsatt for pøbelangrep og nesten druknet for sin tros skyld. Allerede før hans død i 1604 hadde jesuittene, som var fast bestemt på å gjenopprette den katolske kirkes herredømme i Polen, begynt å innsmigre seg hos kongen for å få stillinger som ville gi dem innflytelse.

Forfølgelsen av socinianerne begynte å tilta. I 1611 ble en rik socinianer fratatt sin eiendom og dømt til å få tungen skåret av, halshogges, få en hånd og en fot kappet av og deretter brennes. Han kunne naturligvis få leve videre i fred hvis han bare ville forandre religion. Men han var ikke til å rokke. Uten å vakle gikk han døden i møte på torget i Warzawa.

I 1658 nådde jesuittene endelig sitt mål. Etter deres henstilling påbød kongen at alle medlemmer av den lille reformerte kirke måtte komme seg ut av Polen innen tre år eller bli henrettet. Hundrevis valgte å flykte. En brutal forfølgelse flammet opp. Noen få små menigheter av flyktninger holdt det gående en tid i Transilvania, Preussen og Nederland, men etter hvert forsvant også disse isolerte gruppene.

Den socinianske arv

Socinianernes skrifter fortsatte imidlertid å øve innflytelse. Raków-katekismen, som var basert på Sozzinis skrifter og ble utgitt kort tid etter hans død, ble oversatt til engelsk av John Biddle i 1652. Parlamentet beslagla flere eksemplarer og brente dem og kastet Biddle i fengsel. Han ble løslatt for en tid, men så ble han kastet i fengsel igjen, og han døde i fengslet.

Men det var ikke så lett å få satt en stopper for argumenteringen mot treenighetslæren i England. Mange lærde og fornuftige menn så at den var i samsvar med den bibelske sannhet. Sir Isaac Newton, en av historiens største vitenskapsmenn, gjendrev treenighetslæren i sine skrifter og blir av og til omtalt som en socinianer. Joseph Priestley, den berømte kjemikeren som oppdaget oksygenet, ble også kalt socinianer. Også John Milton, den store dikteren, forkastet treenighetslæren. Ja, den franske filosofen Voltaire moret seg over at Luther, Calvin og Zwingli, hvis skrifter han anså for å være «uleselige», klarte å få store deler av Europa over på sin side, mens «de største filosofene og de dyktigste skribentene på den tiden», som Newton og andre socinianere, bare vant en liten tilhengerskare som stadig ble mindre.

Slike menn, som Sozzini før dem, la vekt på fornuften som en viktig faktor når det gjelder religion. Det er som det skal være. Bibelen oppfordrer oss til å tjene Gud ’med vår forstand’. (Romerne 12: 1, NW) Men i den unitariske bevegelse, som oppstod i England som en videreføring av socinianismen, begynte et menneskelig resonnement å bli tillagt større vekt enn Bibelen. På midten av 1800-tallet begynte unitarer i England og Amerika «å forlate Bibelen som den viktigste kilde til religiøs sannhet», ifølge et historisk verk som behandler bevegelsen.

De første socinianerne var ikke desto mindre et eksempel som mange religionssamfunn i vår tid kunne lære mye av. En presbyteriansk prest lovpriste for eksempel deres standpunkt mot krig og sammenlignet det med kirkesamfunnenes «maktesløshet overfor verdenskrigen». Han gav uttrykk for håp om at alle kristenhetens kirkesamfunn snart vil innta et fast standpunkt mot krig. Men det var i 1932 han skrev dette. Bare noen år senere brøt den annen verdenskrig ut, og kirkesamfunnene deltok igjen i blodsutgytelsene. I dag er store deler av jorden hjemsøkt av krig. Og religionen forårsaker flere kriger enn den forhindrer.

Hvordan er det med ditt religionssamfunn? Har det i likhet med så mange andre mistet respekten for Bibelen? Framholder det i stedet menneskers tanker? Hvordan stiller det seg til slike lærespørsmål som læren om sjelens udødelighet, et brennende helvete og treenigheten? Har du sammenlignet disse læresetningene med det Bibelen sier? Socinianerne gjorde det. Vi vil oppfordre deg til å gjøre det samme.

[Bilde på side 21]

Michel Servet — hans bøker viste at treenighetslæren er falsk

[Rettigheter]

Gjengitt med tillatelse av U.S. National Library of Medicine