Små knøtt — for tidlig født
MILLIONER av ektepar rundt omkring i verden går og venter på en dyrebar tilvekst i familien. De fleste av dem vet omtrent når barnet skal komme. Men noen blir overrasket ved at småen ankommer før tiden og er mye mindre enn ventet.
Et ektepar i nærheten av Middletown i New York fikk et for tidlig født barn den 22. mars 1980. Den lille kom over tre måneder før tiden og veide 794 gram og målte 35 små centimeter — omtrent det samme som bredden av dette bladet oppslått.
Foreldrene kalte sin lille pike Kelly. Hun ble født etter 26 svangerskapsuker, mens det normale er en graviditet på 40 uker. Graviditeten regnes fra første dag av morens siste normale menstruasjon.
For tidlig fødte og undervektige barn
Et barn regnes for å være for tidlig født hvis det kommer over tre uker før tiden, eller før 37. svangerskapsuke. Tidligere ble barn betraktet som for tidlig født hvis de veide under 2500 gram. Men mange bruker nå andre betegnelser fordi det forekommer at barn veier under 2500 gram selv om de blir født etter fullgått svangerskap. Det at så mange barn blir født av tenåringsmødre, ja, til og med av mødre under 13 år, har ført med seg at flere og flere barn er undervektige ved fødselen.
Omkring fem prosent av alle barn i Norge blir født for tidlig. I De forente stater blir hele ti prosent av alle levendefødte barn født for tidlig eller prematurt. Det vil si at nærmere 300 000 premature barn kommer til verden hvert år i USA. De støtes ut av livmorens trygghet til omgivelser som de ennå ikke er modne nok til å klare seg i. De kan sammenlignes med polarforskere som blir frarøvet sine telt og soveposer.
For tidlig fødte barn har naturligvis alle kroppens organer, men disse er ennå ikke fullt utviklet. Allerede etter 15 svangerskapsuker er fosterets hjerte, hjerne, nyrer og fordøyelsessystem dannet. Ja, hjertet er delvis utviklet og begynner å banke når fosteret er bare tre uker gammelt!
Det sier seg selv at fosteret ikke kan leve utenfor livmoren i svangerskapets første uker. Men takket være legevitenskapens fremskritt er det nå mulig å redde barn som blir født så tidlig som i 22. svangerskapsuke. Men dette har ført med seg et dilemma som dessuten utgjør et økonomisk problem. La oss se litt nærmere på det.
Nyere fremskritt innen legevitenskapen
I begynnelsen av 1960-årene døde over halvparten av alle nyfødte som veide mellom 900 og 1400 gram. I 1963 var de fremste leger i De forente stater ikke i stand til å redde Patrick, president John F. Kennedys nyfødte sønn, som veide 1400 gram ved fødselen.
Inntil forholdsvis nylig var det faktisk vanlig å være tilbakeholden med å gi premature barn medisinsk behandling. De som var syke eller altfor lite utviklet, fikk dø en naturlig død. De fikk naturligvis mat og stell, men det ble ikke satt i gang noen form for intensiv behandling. Men så begynte nidkjære leger å gjøre det til en livsoppgave å forsøke å redde disse nyfødte.
I 1975 dannet amerikanske barneleger en ny gren av legevitenskapen, nemlig neonatologi (som dreier seg om nyfødtes pleie, utvikling og sykdommer). Det ble opprettet intensivavdelinger for nyfødte hvor det ved hjelp av moderne hjelpemidler var mulig å simulere noen av livmorens funksjoner. Nå overlever omkring 90 prosent av de barna som veier mellom 900 og 1400 gram!
Behandlingen er imidlertid verken behagelig eller tiltalende å se på. En liten nyfødt tass kan ha en fem—seks slanger og ledninger koblet til kroppen sin, og huden kan være rødflammet etter mange nålestikk. Det vitenskapelige tidsskriftet Discover beskriver en moderne intensivavdeling for nyfødte slik:
«De fleste spedbarna ligger nakne på stoppede underlag som er elektrisk oppvarmet, og de er koblet til en rekke flasker og apparater. Hvert barn har vanligvis sin egen pleier. . . . Brystkassene hever seg voldsomt; ribbena og brystbena er så myke at de buler innover ved hvert åndedrag. Apparatene de er omgitt av, viser at hjertet til de fleste slår 150 ganger i minuttet, og i løpet av samme tid trekker de pusten mellom 30 og 90 ganger.»
Et virkelig dilemma
En oversikt viser at det årlig er omkring 17 000 premature barn med en fødselsvekt på under 900 gram som blir behandlet ved de flere hundre spesielle intensivavdelinger for nyfødte i De forente stater. Det påstås at til og med disse meget små barna nå har en 70 prosents sjanse til å overleve. Men til hvilken pris?
Anslagsvis mellom 5 og 20 prosent av de for tidlig fødte får alvorlige mentale og fysiske funksjonshemninger, og dette er langt høyere tall enn de tilsvarende for fullbårne barn. Og risikoen er selvfølgelig større jo mindre spedbarnet er. De viktigste problemene som kan melde seg, er blant annet at barna kan bli mentalt tilbakestående, at de kan få problemer med syn og hørsel, og at de kan få cerebral parese. Men det er ikke det hele. Forfatteren av en bok om for tidlig fødte barn sier: «Jeg har sett en mengde barn med en fødselsvekt på under 1500 gram som sliter med dysleksi, atferdsproblemer, synsforstyrrelser og andre problemer som legene kaller ’mindre alvorlige’.» — The Premature Baby Book.
Også for tidlig fødte som legene sier er normale, har sine vanskeligheter. Dr. Forest C. Bennett ved Washington universitet i Seattle, som leder et oppfølgingsprogram for spedbarn som er i faresonen, har dette å si: «De prøvene vi foretok på premature spedbarn, viste normale verdier. Men foreldrene sa stadig at disse spedbarna var annerledes enn sine søsken. De hadde en tendens til å smile mindre, til å kommunisere mindre med sine mødre, til å reagere mindre på lys og lyd og til å være mer irritable enn andre barn. Og når de vokste opp og begynte på skolen, gjorde de det ikke særlig bra.»
Det er dessuten en stor belastning for en familie å ha et for tidlig født barn på en intensivavdeling på et sykehus som kanskje ligger milevis borte. Det er strevsomt å måtte dra dit ofte, og det er hardt å se barnets lidelser. Og når den lille endelig får komme hjem, kan påkjenningene bli spesielt store. Sandy E. Garrand, lederen for en forening som kalles «Foreldreomsorg», uttaler:
«Det er utrolig at sykehusene vil bruke 300 000 dollar på å behandle et barn på en intensivavdeling i to eller tre måneder, for deretter å overlate foreldrene helt til seg selv når barnet blir sendt hjem — uten at de engang vet om barnet vil få funksjonshemninger. Det gjør at foreldrene føler seg uhyggelig isolert. Belastningen blir stor på familien. Belastningen blir stor på ekteskapet.»
En far til et knøttlite prematurt barn sa: «Det var en tid da vi var redd for at hun skulle dø. Nå hender det at vi er redd for at hun skal leve. Uten denne teknologien ville hun ha dødd en naturlig død, og vi ville ikke ha vært nødt til å stille oss selv slike spørsmål. Kanskje det ville ha vært bedre.»
Dr. Constance Battle, som er medisinsk direktør for et barnesykehus i Washington, D.C., sier at hun er «sterkt opptatt av de tragiske resultatene av den velmente behandlingen». Hvilket råd har hun å gi neonatologene? Hun sier: «Tenk dere godt om før dere pisker liv i noe som dere aldri får se igjen. Dere forstår ikke det grenselandet barnet lever i.»
Når resultatene både fysisk og mentalt sett er så usikre for mange premature barn, samtidig med at behandlingen er så kostbar, er det ikke vanskelig å forstå at et amerikansk tidsskrift kaller de altfor tidlig fødte for «et to milliarder dollars dilemma».
En annen side ved dilemmaet
Når blir et foster betraktet som et individ? Noen barn blir nå fjernet fra mors liv ved legal abort fram til 24. svangerskapsuke, mens for tidlig fødte på omtrent samme alder blir reddet. Bladet Omni sier i den forbindelse: «Grensen mellom hvem som kan aborteres, og hvem som skal få livreddende behandling, blir etter hvert stadig mer utvisket — i den grad at mange sykehus nå foretar abortinngrep i én avdeling, mens de i en annen avdeling redder for tidlig fødte som bare er et par uker eldre.»
Det samme bladet peker på noe som forsterker dilemmaet: «Lungene er de eneste organene som ikke kan funksjonere hos barn som blir født etter 16—20 svangerskapsuker. Med høytrykkskamre eller oksygentilførsel ved hjelp av membraner utenfor kroppen vil det derfor være mulig å senke terskelen for overlevelse enda et hakk», slik at enda yngre spedbarn kan reddes. Ja, den 27. juli 1985 ble det født et barn som bare veide 340 gram, og som kom til verden etter 22 svangerskapsuker, og dette barnet lever fremdeles!
Når hjertet til et abortert foster fortsetter å slå lenger enn noen ganske få minutter, er det ved noen sykehus vanlig å overføre barnet til intensivavdelingen hvor den lille blir holdt varm og god til den dør. Men dr. Elizabeth Brown ved Boston City Hospital forteller at et slikt lite abortert barn fortsatte å leve og senere ble adoptert. Dr. Brown sier at moren som fødte den lille, «var svært glad for at barnet levde».
Livet er dyrebart. Og ikke noe er mer egnet til å varme en mor og en far om hjertet enn å se at barnet deres lever og trives. Slik er det enten barnet blir født ved normal termin eller for tidlig. Hvordan gikk det så med Kelly, som ble nevnt innledningsvis? Hvordan kan foreldrene til for tidlig fødte hjelpes til å klare situasjonen? Er det noe en vordende mor kan gjøre for å unngå å føde for tidlig? Hva kommer det egentlig av at noen føder for tidlig, og finnes det en virkelig tilfredsstillende løsning på problemet?
[Ramme på side 5]
Om å redde dem som blir født altfor tidlig
«Foreldrene forlangte ikke dette. Det var legene, deriblant jeg, som ville videre. Leger har sine egne planer, sine egne akademiske stiger å klatre til topps i. Hvis du snakker med foreldrene, vil du oppdage at de frykter mer for å få et misdannet, funksjonshemmet barn, enn et som er dødfødt.» — Dr. William Silverman, pensjonert professor i pediatri ved det medisinske fakultet ved Columbia universitet.