For tidlig fødte trenger ømhet og kjærlig omsorg

KLOKKEN var tre søndag morgen. Jeg hadde veer, og jeg vet ikke hva som hadde utløst dem. Men jeg har en mistanke om at jeg kanskje hadde strevd for mye med å ta meg av gjester. Hva det nå enn kom av, var iallfall min lille sønn i ferd med å gjøre sin entré en måned for tidlig.

Riene fortsatte, men kom uregelmessig. Hele søndagen og natt til mandag hadde jeg veer uten at barnet kom. Mange ganger kunne jordmoren se barnets hode under en av veene, men så forsvant det helt igjen. Klokken fire mandag morgen, 25 timer etter at veene begynte, hørte jordmoren på fosterlyden at barnet var i fare. Hun gav meg oksygen og la meg øyeblikkelig inn på sykehus. Tre timer senere ble Danny født.

Min mann, Bill, og jeg kunne se at han hadde tungt for å puste. Lungene hans funksjonerte ikke så godt. Vi fikk holde ham noen få sekunder, og Bill og jeg la merke til at han begynte å puste lettere i løpet av den korte tiden da vi holdt ham og snakket til ham. Da sykehusets folk sa at han måtte legges i kuvøse, var jeg ikke i en slik tilstand etter den lange og strevsomme fødselen at jeg orket å protestere.

Klokken halv ti kom barnelegen for å snakke med meg. Han fortalte at han hadde undersøkt den lille, som så ut til å klare seg bra. Legen skulle sørge for at jeg fikk ham inn til meg så jeg kunne amme ham. Men barnet kom ikke. Klokken ble både elleve og tolv uten at Danny kom. Til slutt, like etter klokken tolv, kom en pleierske fra barnestuen med en skremmende opplysning: «Småen din har pustebesvær, og han måtte legges i spesialkuvøse!» Dermed forsvant hun uten å gi noen nærmere forklaring.

Du kan sikkert tenke deg hvordan det virket på meg i min følelsesmessige tilstand; jeg var jo allerede temmelig medtatt. Ettersom jeg ikke visste hva guttens pustebesvær innebar, ringte jeg på jordmoren og spurte om det var alvorlig. «Ja,» sa hun, «det er svært alvorlig. Det er dette de frykter hos barn som blir født for tidlig.»

«Hva mener du med det?» spurte jeg. «Kan han dø av det?»

«Det er mulig,» sa hun. Hun anbefalte meg å forlange å få se ham.

Pleierskene sa at jeg ikke kunne få se ham før legen hadde gitt klarsignal. Da begynte jeg å skrike hysterisk og skapte ikke så lite oppstandelse. «Han er mitt barn, og han skal dø, og jeg får ikke engang holde ham!» De reagerte ganske kvikt og hjalp meg med å komme ned til ham. Jeg fikk ikke holde ham, men det var en liten åpning i siden på kuvøsen hvor jeg kunne stikke hånden inn og ta på ham.

Danny var et bedrøvelig syn. Magemusklene hevet seg fremdeles på grunn av pustevanskene, og neseborene hans var utspilt fordi han ikke fikk nok oksygen. Hendene og føttene var mørke av mangel på oksygen.

Jeg stakk hånden inn og begynte å stryke ham forsiktig fra hodet til tærne og si at jeg var glad i ham. Jeg snakket til ham om pappaen hans og broren, Timmy, og hele familien, og fortalte at vi alle var glad i ham og ville at han skulle komme hjem. Han hørte oppmerksomt etter da jeg snakket, og massasjen bidrog til å berolige ham. Det er ingen som behøver å fortelle meg at kjærlighet kan utrette mirakler. Jeg så det selv den dagen. I løpet av en halv time pustet han helt normalt, og hendene og føttene hans var blekrosa.

Vakthavende pleierske sa: «Jeg kan ikke tro det! Se på ham nå! Han puster så fint, og se på hendene og føttene hans!» Hun tok ham ut av kuvøsen og gav ham til meg uten å vente på legens tillatelse.

Krisen var over. Danny var utenfor fare. Dette skjedde for over sju år siden. Danny liker fremdeles å høre historien om sine første viderverdigheter, og han liker at jeg forteller den til andre. — Fortalt av Mary Jane Triggs.