Mirakler og overnaturlige syner — tegn fra Gud?

«MIRAKLER blir fremdeles oppfattet som . . . et slags anbefalingsbrev, en garanti for at et budskap kommer fra Gud, et segl fra den Allmektige som viser at et oppdrag eller et ord kommer fra ham.» Denne uttalelsen av Joseph Vandrisse, som er den franske dagsavisen Le Figaros korrespondent i Vatikanet, gjelder naturligvis de miraklene som er godkjent av den katolske kirke. Men hvilke kriterier følger kirken når den avgjør om et mirakel eller et overnaturlig syn kommer fra Gud?

Bør kirken være dommer i saker den selv er involvert i?

Ifølge katolske autoriteter må de overnaturlige synene oppfylle to betingelser. For det første må de stemme overens med kirkens lære. Et slående eksempel i så henseende er det som skal ha skjedd i Lourdes da «Jomfruen» viste seg og sa: «Jeg er den ubesmittede unnfangelse.» Noen år tidligere hadde nemlig pave Pius IX erklært at Maria ble skjermet mot arvesynden ved unnfangelsen. I 1933 erklærte den kommende pave Pius XII at de to begivenhetene hang sammen med hverandre: «Den ubesmittede jomfru, Guds mor, den velsignede blant kvinner, ønsket med sine egne lepper å bekrefte det som var fastslått i Roma av hennes ufeilbarlige høyeste biskop. Dette gjorde hun kort tid senere ved å vise seg i Massabielle-grotten [i Lourdes].»

For det andre er det nødvendig å vurdere den person som har hatt et overnaturlig syn. Som biskopen av Tours sa: «Kirken . . . trodde på de overnaturlige synene [i Lourdes] på grunn av Bernadettes hellighet.» Og de kirkelige myndigheter mener at både Bernadette og Lucie, som påstod at de hadde sett Maria i henholdsvis Lourdes og Fátima, holdt mål i så henseende ved at de senere ble nonner.

De budskapene som ble overbrakt, stemte overens med katolsk lære. Livet til de kvinnene som hadde disse synene, var i harmoni med det mønster som er fastlagt av kirken. Det er neppe noen overraskelse at de overnaturlige synene som blir anerkjent av den katolske kirke, utgjør en fullstendig bekreftelse av kirkens egne tradisjoner og læresetninger, også de nyere, slike som den om den ubesmittede unnfangelse.

Men er mirakler og overnaturlige syner virkelig tegn fra himmelen som bekrefter at kirkens lære er sann? En J. Bricout, som har redigert et religiøst leksikon (Dictionnaire pratique des connaissances religieuses), siterer en annen katolsk forfatter, P. Buysse, som skriver: «Ettersom miraklene i Lourdes er spesielt forbundet med ’trosoppfatninger som er særegne for den katolske kirke’ (den ubesmittede unnfangelse, den geistlige myndighets utforming av dette dogmet, ærbødigheten for det velsignede sakrament, dyrkelsen av jomfru Maria og så videre) kan man, eller snarere må man, erkjenne at ’kirkens dogmer bærer Guds godkjennelses segl’.»

Men den katolske kirke kan ikke med rette påberope seg Guds godkjennelse på denne måten. Når kirken tillegger seg selv myndighet til å avgjøre om overnaturlige syner (og mirakler i tilknytning til dem) kommer fra Gud eller ikke, innsetter den seg som dommer i en sak den selv er involvert i.

Også mange andre religionssamfunn påstår at de har Guds støtte, og mener at de kan henvise til mirakler som beviser deres påstand. Står Gud bak de mirakler som finner sted innen karismatiske bevegelser (også de ikke-katolske) og til og med innen ikke-kristne religioner? Det er vanskelig å tro at han gjør det, for Bibelen sier at «Gud er ikke uordens Gud, men fredens Gud». — 1. Korinter 14: 33.

Hva er det rette grunnlag for bedømmelse? I boken Les signes de crédibilité de la révélation chrétienne (Kjennetegn som bekrefter en kristen åpenbarings troverdighet) heter det at kriteriene for at et mirakel skal anses for å være autentisk, først og fremst er moralske og religiøse. Hvordan skal denne uttalelsen forstås?

I samsvar med det som er åpenbart?

Ifølge forskjellige katolske forfattere «går det første kravet ut på at det budskapet som blir overbrakt, må stemme overens med det som er åpenbart i evangeliet, og med kirkens tradisjonelle lære». «Ingen ny åpenbaring kan forandre den opprinnelige åpenbaring.» Og pave Johannes Paul II har uttalt at «det budskap som ble overbrakt i Fátima i 1917, inneholder hele evangeliets sannhet». Alt dette innebærer at det budskap som framkommer i forbindelse med slike overnaturlige syner, må stemme overens med «det som er åpenbart», nemlig Bibelen. Viser det seg å være slik i virkeligheten?

Hvilke slutninger kan vi trekke av at gjeterne i Fátima fikk se et brennede helvete i sine overnaturlige syner? Bibelen viser tydelig at syndere ikke blir straffet på denne måten når de dør. Jesus sa selv at vi skulle frykte ham som kan ødelegge både sjel og legeme, og viste derved at sjelen kan dø. Andre skriftsteder lærer oss tydelig at de døde er uten bevissthet, og at håpet om liv på et senere tidspunkt er knyttet til Bibelens løfte om en framtidig oppstandelse. — Matteus 10: 28; Forkynneren 9: 5, 10; Johannes 5: 28, 29.

Og hva med den «ubesmittede unnfangelse» som Bernadette snakket om? Det er også en lære som kolliderer med Bibelens lære. Bibelen viser at Maria i likhet med alle Adams andre etterkommere ble ’unnfanget i synd’ og arvet død. (Salme 51: 7, EN; Romerne 3: 23) Hvis Maria var blitt unnfanget uten synd, hvorfor kom hun da med et syndoffer etter at hun hadde født Jesus? (3. Mosebok 12: 6; Lukas 2: 22—24) Dessuten finnes det ikke et eneste skriftsted i Bibelen som støtter den katolske lære som går ut på at hun ble skjermet mot arvesynden som en spesiell nådesbevisning. Ettersom mariadyrkelsen savner ethvert bibelsk grunnlag, er det logisk å stille seg tvilende til at Gud står bak det at hun skal ha vist seg ved forskjellige anledninger.

Kan synene skrive seg fra en annen kilde?

De som kjenner Bibelen, vet naturligvis at ikke alle mirakuløse tegn skriver seg fra Gud. Et bibelleksikon (Dictionnaire de la Bible av F. Vigouroux) henviser til de miraklene som ble utført av de egyptiske magikerne i faraos og Moses’ nærvær, og sier videre at «i de siste dager vil falske profeter og falske messiaser, som er Djevelens redskaper, utføre mange mirakler, slik at de til og med skulle villede Jesu Kristi trofaste disipler om det var mulig». — Matteus 24: 24; 2. Mosebok 7: 8—13.

Den skikkelsen som viste seg i Fátima, skal ha oppfordret menneskene til anger og pålagt de troende å be om at syndere må omvende seg. Hva så? En bok som for øvrig stiller seg positiv til slike overnaturlige syner (Fátima — Merveille du XX^e siècle), gjengir en interessant uttalelse av en forhenværende prest i Fátima som ytret tvil om hvor disse budskapene skrev seg fra, uansett hva de gikk ut på. Han sa: «Det kan godt være demonisk narrespill.» Ja, Bibelen viser at Satan «skaper seg om til en lysets engel», og at «hans tjenere skaper seg om til tjenere for rettferdigheten». (2. Korinter 11: 14, 15) Et tilsynelatende riktig budskap er derfor ikke noe bevis for at en åpenbaring virkelig kommer fra Gud.

Et annet katolsk bibelleksikon (Calmets Dictionnaire historique de la Bible) kommer til samme konklusjon. Der heter det: «Mirakler og under er ikke alltid et pålitelig tegn på at de som utfører dem, er hellige, eller at deres lære er sannferdig, og de utgjør heller ikke et pålitelig vitnesbyrd om at den som har hatt et syn, har fått et guddommelig oppdrag.»

Jesus utførte mange mirakler da han var på jorden. I hvilken hensikt gjorde han det, og hvilket lys kaster hans mirakler over våre dagers mirakler og under? Disse spørsmålene vil bli besvart i neste artikkel.

[Ramme/bilde på side 6]

Den 9. desember 1531

En meksikansk indianer som het Juan Diego, var underveis til messe i byen Mexico. På veien møtte han en kvinne som sa at han skulle be biskopen i byen om å bygge en kirke nettopp der hvor hun stod. Biskopen stilte seg noe skeptisk til indianerens budskap.

Kvinnen viste seg også ved en senere anledning og presenterte seg som den sanne Guds mor, og siden fortalte hun at hun var «den hellige Maria av Guadalupe». For å gi Juan Diego et tegn å vise til sa hun at han skulle gå og plukke noen roser, til tross for at det verken var den rette tiden eller det rette stedet til å finne slike blomster. Likevel fant han noen og la dem inn i kappen sin. Da han overrakte dem til biskopen, viste det seg et bilde av «Jomfruen» i full størrelse på kappen hans.

Et bilde som skildrer denne begivenheten, henger i dag i Guadalupekirken ved Mexico by.

[Bilde]

Guadalupe

[Ramme/bilde på side 7]

Den 11. februar 1858

Bernadette Soubirous, en 14 år gammel fransk pike, var ute sammen med sin søster og en venninne for å sanke ved i nærheten av Lourdes, en by i det sørvestlige Frankrike nær grensen til Spania. Akkurat idet Bernadette skulle gå over en elv, fikk hun se en «dame» som viste seg for henne i en grotte. Ved andre anledninger bad den samme «damen» om at det måtte bli bygd et kapell på dette stedet, og hun oppfordret alle mennesker til å omvende seg.

Da «damen» viste seg på nytt, hørte Bernadette at hun sa følgende på den lokale dialekt: «Jeg er den ubesmittede unnfangelse.» Bernadette Soubirous fikk både de borgerlige og de religiøse myndigheter mot seg, men hun holdt fast ved at hun snakket sant. Til slutt godtok den katolske kirke offisielt at «Jomfruen» hadde vist seg for henne. Valfartsstedet i Lourdes er et resultat av dette.

[Bilde]

Lourdes

[Ramme/bilde på side 8]

Den 13. mai 1917

En liten gjetergutt og to små gjeterjenter gjette dyrene sine i Fátima i det indre av Portugal da «Jomfruen» viste seg for dem for første gang. Da hun viste seg ved en senere anledning, strømmet folk til stedet i håp om å få et tegn. De påstod at de hadde sett solen danse på himmelen og deretter falle til jorden.

Barna ble også gjort kjent med «hemmeligheter». De hadde et syn av helvete og fikk i den forbindelse se syndere som led forferdelig i uhyggelige flammer. «Jomfruen» bad også om at Russland måtte bli viet til hennes «ubesmittede hjerte». Senere paver oppfylte hennes ønske. En siste «hemmelighet» blir fremdeles voktet av den katolske kirkes høyeste myndigheter, som ikke vil kunngjøre den for offentligheten på det nåværende tidspunkt.

[Bilde]

Fátima