Jeg besteg verdens største monolitt

Av Våkn opp!s medarbeider i Australia

DET jeg så, overgikk alt jeg hadde lest om og alle de bilder jeg hadde sett av den majestetiske klippeformasjonen, der den stod i solnedgangen i all sin prakt. Det var disse minuttene vi hadde ventet på. Mens vi stod som trollbundet og så på klippen, ble den etter hvert farget svakt rosa, så gikk fargen over i varm purpur, og til slutt var den dyp rød. Det var spesielt denne fargen jeg ville ha med på bildet. Kameraet mitt sa klikk for siste gang.

Rundt meg var det hundrevis av andre kameraer som sa klikk da begeistrede mennesker fra mange kanter av verden tok bilder av et syn som nesten er uten sidestykke. Vi var ved Ayers Rock — verdens største monolitt eller klippeformasjon — som ligger i Australias geografiske midtpunkt. Endelig fikk jeg selv se dette imponerende verk av Guds hånd.

Hvorfor så imponerende?

John Ross beskriver i sin bok Beautiful Australia In Colour Ayers Rock som «den mest fremragende turistattraksjon i et land som er fullt av dem, en livsoppholdende kraft i et gammelt og goldt land».

Størrelsen på Ayers Rock er naturligvis imponerende i seg selv, men det er klippens skiftende farger som gjør den til et så praktfullt syn at det får turistene til å gispe. Denne monolittiske sandsteinskjempen rager omkring 350 meter opp over det flate ørkenlandskapet og er tre og en halv kilometer lang og to kilometer bred. Et annet praktfullt syn som nesten kan ta pusten fra en, i tillegg til det fargespillet som oppstår som følge av solens skiftende posisjon, er når monolitten ligger badet i et strålende sølvskjær etter et plutselig regnskyll i ørkenen.

Klippen ligger 470 kilometer sørvest for Alice Springs, Midt-Australias største by, og ble oppkalt etter sir Henry Ayers, en av Sør-Australias førsteministre. Den har imidlertid i mange hundre år vært kjent av urbefolkningen som Uluru, et navn som en i dag ikke riktig kjenner betydningen av.

En uimotståelig lyst til å klatre

Alle som ser Ayers Rock for første gang, får en uimotståelig lyst til å undersøke dette interessante fenomenet på nært hold. Noen har råd til å gjøre det fra luften, mens andre kjører rundt foten av klippen i bil — en strekning på omkring ti kilometer. Jeg følte at jeg måtte bestige den. Har du lyst til å slå følge med meg?

Formen på det vi skal bestige, kan best sammenlignes med den runde ryggen til en sovende flodhest. Vi begynner oppstigningen på et sted som svarer til omkring to tredjedeler av flodhestens kropp målt fra halen. Legg merke til alle stolpene som er kilt inn i fjellsiden. I dem er det festet en kjetting som vi skal holde oss i mens vi klatrer. Vi er glad for det, for stien består bare av en smal kam med en bratt fjellvegg ned på begge sider. Mange uforsiktige eller altfor selvsikre klatrere har tydeligvis ignorert denne kjettingen og utsatt seg selv for ulykke. Nå blir den minnetavlen som guiden vår viste oss da vi begynte på oppstigningen, mer levende for oss. På den stod navnene på dem som nylig hadde omkommet, og det var folk fra flere forskjellige land. Det er de plutselige vindkastene som er så farlige. De oppstår uten varsel og kan få en klatrer til å vakle. Hold derfor godt fast i kjettingen. Det kan redde livet ditt!

Som de fleste uerfarne klatrere legger vi energisk i vei, men etter ti minutter dabber vi fort av og fortsetter videre oppover i et roligere tempo. Snart ser turistbussen vår der nede ganske liten ut. Etter 20 minutters klatring er det tydelig at vi ikke er i så god fysisk form som vi kunne ha ønsket. Vi føler behov for å ta pauser innimellom. Men hvilepausene gir oss anledning til å beskue det imponerende panorama, som blir mer og mer storslått etter hvert som vi klatrer oppover. Til venstre for oss skimter vi de gigantiske Olga-fjellene, en gruppe fjellmassiver som ser ut til å være samlet sammen av en kjempehånd. Det høyeste av disse fjellene er Mount Olga, som rager 546 meter opp over dalbunnen. Lar vi blikket gli over til høyre, ser vi i det fjerne et hotellkompleks til mange millioner dollar og en travel flyplass som ble anlagt med tanke på turister. Bakenfor dette og så langt øyet rekker, ligger det flate ørkenlandskapet, som er så karakteristisk for det indre av landet.

Jeg husker at jeg stod ved siden av bussen og stirret oppover mot noe som så ut som hundrevis av travle maur som kommer og går fra en tue på bakken til et matforråd på toppen. Det er sikkert slik vi nå ser ut fra bakken.

Vil vi klare det?

Vi fortsetter oppover, hele tiden oppover. Hvorfor verker det sånn i leggmusklene? Vi glemmer det snart, for vi blir fengslet av de små vanndammene i fjellet. Det svømmer jo levende organismer i dem — små reker! Men det er også det eneste liv som finnes på dette massive, vannfattige og nakne fjellet.

Hva er det guiden vår sier? Vi er nå kommet halvveis opp. Er vi ikke kommet lenger? Den bratteste delen er i hvert fall tilbakelagt, og sikkerhetskjettingen er ikke lenger nødvendig. Herfra går stigningen mer gradvis, og stien er merket med maling. Vi følger stien som slynger seg rundt hindringer og går opp og ned i terrenget. Vi begynner å lure på om vi noen gang vil nå toppen.

Men plutselig er vi der. Nå kan vi se over toppen av fjellet og ned på den andre siden. Vi blir belønnet med en enda mer betagende utsikt. Stadig skiftende konturer som ser ut som fantastiske steinhoggerarbeider. Her på fjelltoppen finner vi en varde, en veiviser og et sted hvor vi kan skrive navnet vårt for å vise at vi har vært på toppen.

Hva med nedstigningen?

Men hvordan skal vi komme oss ned igjen? Jeg trodde som de fleste at vi kunne spasere rolig nedover igjen, at vi bare kunne la tyngdekraften drive oss nedover uten at vi måtte anstrenge oss noe særlig. Men der tok jeg grundig feil! Etter noen minutter merker jeg hvordan leggmusklene nærmest skriker av smerte. Hvert skritt kjennes mer smertefullt enn det forrige. Etter mange hvilepauser er vi endelig nede.

Da er det nesten et ork å gå den korte, flate strekningen bort til bussen. Men vi greier det til slutt, og her står vi så igjen og betrakter denne ørkenkjempen med massevis av «menneskemaur» som det fortsatt kryr av på denne utrolige klippeformasjonen.

Det har vært spennende og fascinerende å være så nær et av de mange under i Guds uendelige skaperverk. Det har vært fysisk slitsomt, men mentalt og følelsesmessig stimulerende. Jeg for min del kan ikke la være å takke Jehova for at jeg i en alder av 61 år har styrke til å bestige verdens største monolitt.

[Kart på side 14]

(Se den trykte publikasjonen)

Australia

Alice Springs

[Bilde på side 15]

Den bratte stigningen oppover Ayers Rock