Anabole steroider — hva de gjør for deg og med deg
ANABOLE STEROIDER! Disse ordene kaster en lang, skandaløs skygge over de olympiske leker som ble holdt i Seoul i Sør-Korea i 1988. En rekke håpefulle idrettsutøvere ble utestengt fra lekene av den internasjonale olympiske komité, som hevdet at de hadde brukt anabole steroider. Verdens raskeste sprinter i 100-meter-finalen solte seg i glansen fra sin gullmedalje — men ikke lenge. Prøver som ble tatt etter løpet, avslørte at han hadde brukt steroider. Han mistet sin medalje og sin verdensrekord.
Dette burde imidlertid ikke komme overraskende på idrettsverdenen. Under de olympiske vinterleker i Calgary i Canada samme år ble en idrettsutøver utelukket fra lekene etter å ha avgitt en positiv dopingtest. Det er også meldt at halvparten av de 28 idrettsutøverne som skulle delta i «styrke»-øvelsene — kule, slegge, spyd og diskos — i det velrenommerte friidrettsmesterskapet World Class i Zürich i 1987, ikke stilte opp etter at de hadde fått vite om dopingtestene.
I Caracas i Venezuela ble 15 idrettsutøvere ekskludert fra de panamerikanske leker i 1983 på grunn av bruk av anabole steroider. De olympiske leker i 1984 var heller ikke fri for skam når det gjaldt steroider, for vinnere ble fratatt sine medaljer.
Nesten alle former for idrett har sin egen steroidskandale — friidrett, kroppsbygging, vektløfting og fotball, for bare å nevne noen få. Over 20 fotballspillere ved en rekke universiteter i USA ble nektet å spille i turneringen etter semesteret på grunn av bruk av steroider. I den profesjonelle fotballverdenen skal en kjent veteran ha sagt: «På noen lag bruker mellom 75 og 90 prosent av alle spillerne steroider.» Bladet Psychology Today meldte: «Mange av dem . . . som ble intervjuet, mente at 100 prosent av de kroppsbyggerne som deltar i konkurranser, bruker steroider.»
Det er ikke bare profesjonelle idrettsfolk og studenter som misbruker anabole steroider. I dag er steroider i alminnelig bruk blant både mannlige og kvinnelige kroppsbyggere og idrettsutøvere og også blant gutter som ennå ikke er kommet opp i tenårene.
Dr. William N. Taylor, som er medlem av USAs olympiske dopingkontrollprogram, opplyste at bruken av disse medikamentene har antatt «epidemiske dimensjoner». Hvor omfattende er denne epidemien? Taylor konstaterte at i tillegg til idrettsutøvere er det også regnskapsførere og professorer så vel som politifolk og ufaglærte arbeidsfolk som misbruker anabole steroider. «Det er ikke et idrettsproblem mer,» sa han. «Det er et samfunnsproblem. Og disse brukerne leker med dynamitt.»
Anabole steroider er kraftige syntetiske utgaver av det mannlige hormonet testosteron. I årenes løp er steroider blitt brukt i medisinsk øyemed og under nøye tilsyn. De er blitt brukt som et hjelpemiddel for å sette i gang pubertetsutviklingen hvis den kommer sent i gang, for å bygge opp muskler som er blitt svekket på grunn av sykdom eller operasjon, og for å beskytte blodlegemer under strålebehandling eller kjemoterapi. I forbindelse med disse og andre fysiologiske problemer som er åpenbare for leger, har steroider vært et virkningsfullt redskap for legene.
I 1950-årene tenkte sovjetiske leger og forskere at hvis de gav idrettsutøvere ekstra store doser av det mannlige hormonet testosteron, ville muskelmassen og kroppen bygges opp raskere, og dermed ville idrettsfolkene deres kunne yte mer. Målet deres var å sette dem i stand til å løpe fortere, hoppe høyere, kaste diskos og spyd lenger, løfte tyngre vekter og utmerke seg i all styrkeidrett. Som følge av dette gikk sovjetiske idrettsutøvere inn i internasjonal konkurranseidrett med et betydelig overtak og dominerte de fleste konkurranser på den tiden.
Nasjonalismen stakk sitt stygge hode fram. En amerikansk lege bestemte seg for å utligne forskjellen på idrettsarenaen ved å utvikle en syntetisk form for anabole steroider — et medikament beslektet med testosteron — som det var lettere og billigere å fremstille, og som en kunne velge om en ville ta i tablettform eller sprøyte inn. Legens oppskrift viste seg å gjøre urovekkende lykke. Nå var det mulig å bygge opp kroppen og oppnå bedre idrettslige prestasjoner ved hjelp av kjemi. Idrettskrigen var i gang!
Det er også de som bruker steroider fordi de er forfengelige. «Svulmende muskler er in,» sa en representant for den amerikanske næringsmiddel- og medisinkontroll. «Gutter vil gjerne ta seg godt ut på stranden. Gutter på high school tror at steroider kan øke muligheten for å få idrettsstipend, drive profesjonell idrett eller få henne som de er forelsket i.» The Wall Street Journal for 4. oktober 1988 skrev: «Hundretusener av amerikanske tenåringer tar anabole steroider, enten som tabletter eller ved å sprøyte stoffet inn, for å spille bedre eller simpelthen for å se bedre ut.»
Presset er der
Unge idrettsutøvere som streber etter å nå toppen, trenerne deres og muligens foreldrene deres vet at et par ekstra kilo eller litt kraftigere muskler på de riktige stedene kan ha alt å si for hvorvidt de blir stjerner eller bare middelmådige. De som blir stjerner og gjør skolene og universitetene og trenerne sine berømt, får utbetalt store beløp og bringer foreldrene stor ære, så den som gjerne vil bli stjerne, kan føle seg presset til å ty til steroider for å få et forsprang i konkurransene.
Dr. Taylor skrev i Psychology Today: «Jeg har fått titalls forespørsler fra fedre som vil at deres middels store barn skal bli større. Jeg har fått tilbud om titusener av dollar for å behandle barn kjemisk.» En ansett ekspert i kroppsøving hevder at ungdommer som driver idrett, blir støttet både av foreldrene og av trenerne når det gjelder bruk av steroider.
De som bruker steroider, innrømmer at medikamentet virker. Det gir dem de muskler og den styrke de er blitt lovt. En tidligere profesjonell bryter sa: «Jeg tok steroider i tablettform, 15 milligram om dagen. På 30 dager gikk jeg opp fra 143 kilo til 177 kilo i benkpress. Normalt tar det seks måneder.» Vektløftere hevder at de kan trene med tyngre vekter i lengre perioder, og at restitusjonstiden mellom treningsøktene blir drastisk redusert.
Også i andre land blir kroppsbygging en stadig større mani. Bladet Women’s Sports & Fitness for august 1987 skrev for eksempel om Kina at interessen for kroppskultur og det å være i god fysisk form «er i ferd med å feie over landet . . . Blad om kroppsbygging er å få i alle store byer».
En hel verden fra Kina, i Øst-Tyskland, spiller steroider en stor rolle i idrettsutøvernes liv. Les bare dette sitatet fra The Wall Street Journal: «’Østtyske steroider går for å være de beste,’ sier en lovkyndig i California. ’Østtyske idrettsutøvere er kjent som bedre, større og sterkere.’»
Hva er æren verd?
«Folk tror at kokainproblemet er stort,» sa en ansett fysioterapeut som arbeider med idrettsutøvere. «Det er ikke så stort som problemet med anabole steroider. Blant unge folk er det som en epidemi.» Unge mennesker verden over hopper på denne karusellen og begynner å bruke steroider. De spiller et livsfarlig spill for å øke kroppens prestasjonsevne og må kanskje betale en høy pris.
«Paranoia, hallusinasjoner, stormannsgalskap og voldelige tendenser er skremmende hver gang det forekommer,» sa Psychology Today. «Kroppsbyggere som bruker steroider, kan være tilbøyelige til å få slike psykotiske og maniske symptomer, ifølge forskning som foregår på McLean Hospital i Belmont i Massachusetts.»
I tillegg til disse bivirkningene risikerer menn å få atrofi (svinn med tilbakegang i struktur og funksjon) i testiklene og større bryster — som i noen tilfelle krever operasjon — og å bli sterile og impotente. Det er også fare for å få svulst i leveren, skade nyrene, få slag og hjertesykdom og en forandring i personligheten som kan føre til vold og selvmordstendenser.
Bivirkninger av steroider kan føre til at kvinner får mannlige trekk som aldri forsvinner. Det kan føre til at de får sterkere hårvekst på kroppen og i ansiktet og dypere stemme, at brystene skrumper inn, og at menstruasjonssyklusen forstyrres.
Når en tenker på dem som bruker dopingmidler for å gjøre kroppen større og bedre nå som det blir lagt så stor vekt på det å være i god fysisk form, må en spørre om de virkelig kommer i god form, eller om det bare er en illusjon. Hva skjer med formen etter at æren har svunnet bort? Vil de se tilbake på sitt unge liv og konstatere at de har betalt en enorm pris for idrettslig berømmelse eller selvopptatt tomhet? En ungdom som er vis, vil innse at å ofre sin kropp for å bli æret og beundret en stakket stund av dem som tilhører denne tingenes ordning, virkelig er jag etter vind.