Doping — «idrettens AIDS»
«Anabole steroider utgjør en stadig voksende trussel mot vår nasjonale sunnhet og sikkerhet.» — Funksjonær i DEA, det amerikanske direktoratet for kamp mot stoff
MILLIONER av dem som så de olympiske leker i Seoul, ble helt sjokkert. Helten deres, han som løp verdens raskeste 100-meter, ble fratatt gullmedaljen, diskvalifisert fordi han hadde brukt forbudte stoffer.
Vi ser altså at enda en plage har rammet idretten — doping, noe som er så vanskelig å utrydde at det er blitt kalt «idrettens AIDS».
«Medisinolympiaden»
Det ser ut til at det i vesentlig grad var etter den annen verdenskrig at noen idrettsutøvere begynte å bruke dopingmidler. Men nå er doping ifølge eksperter så vanlig at det er nødvendig med «kompliserte og dyre organisasjoner, ofte grunnlagt av idrettsforbundene selv, med det klare formål å oppnå resultater som gir prestisje, å tiltrekke sponsorer, å tjene penger og å oppnå makt». Fenomenet er så utbredt at Corriere Medico, et italiensk legetidsskrift, kalte de olympiske leker i Los Angeles i 1984 «Medisinolympiaden».
Det å ty til doping og benytte andre forbudte fremgangsmåter for å få et forsprang i konkurransen på uhederlig vis utgjør en plage for mange idrettsgrener i alle land. Hvert land vil overgå de andre, så det er ingen som vil slutte å gi idrettsutøverne dopingmidler. Europaparlamentet påpekte at «de ambisiøse forventningene og de hyppige konkurransene utsetter en idrettsutøver for et slikt press at det blir mer fristende å bruke mer eller mindre ulovlige midler for å holde seg i god fysisk og psykisk form. Fristelsen er også blitt større i og med at trenerne har få skrupler». Til og med unge gutter blir dopet.
Forskjellige slags dopingmidler
Det finnes forskjellige slags dopingmidler. Vi har for eksempel:
Anabole steroider, som gjorde at Ben Johnson ble diskvalifisert i Seoul etter å ha satt rekord på 100-meteren, en diskvalifikasjon som er blitt kalt «den alvorligste begivenhet i de olympiske lekers historie». Anabole steroider er stoffer som ved å påvirke produksjonen av aminosyrer bidrar til å øke muskelmassen og styrken foruten aggressiviteten. Det er blitt sagt at alle som har satt verdensrekord i vektløfting de siste ti årene, har brukt disse stoffene.
Stimulerende midler, for eksempel koffein og stryknin, blir brukt for å høyne våkenheten og utsette tretthetsfølelsen.
Narkotiske, smertestillende midler, som blir brukt for å stanse smerter og fremkalle ro.
Betablokkere, stoffer som særlig blir brukt av skyttere fordi de senker hjertefrekvensen og gjør dem stø på hånden.
Diuretika, som blir brukt for å gå raskt ned i vekt og å skjule tilførsel av andre forbudte stoffer, når det blir tatt dopingprøve.
Dette er bare noen av de kjente stoffene som blir brukt til doping, men Den internasjonale olympiske komité har laget en liste med rundt hundre forbudte stoffer. Problemet er at så snart et stoff blir forbudt, eller så snart det blir utviklet metoder til å påvise stoffet, setter hele team av leger og kjemikere i gang med å produsere andre stoffer.
Det er også andre uærlige måter idrettsutøvere prøver å forbedre prestasjonsevnen på. Noen svømmere har fått tarmene fylt med heliumgass for å få bedre posisjon i vannet.
Mange idrettsutøvere har innrømmet at de har tatt imot blodoverføring for å bli mer utholdende. Noen sier at en ved å tilføre sine egne røde blodlegemer, som en har fjernet en tid tidligere, forbedrer oksygentilførselen til alle deler av kroppen, deriblant musklene.
Pressekilder har nylig avslørt at enkelte kvinnelige idrettsutøvere har brukt svangerskap som en form for doping. Gravide kvinner får økt blodvolum, og dette øker i sin tur transporten av oksygen til musklene. Enkelte kvinner, særlig de som deltar i idrettsgrener hvor det kreves stor fysisk styrke, har benyttet seg av de første stadiene av et svangerskap for å forbedre prestasjonsevnen. Etter konkurransen har de fått fremkalt abort.
Et alvorlig problem
Men hvor utbredt er problemet? Ettersom det sjelden forekommer at idrettsutøvere blir diskvalifisert på grunn av doping, er det kanskje enkelte sportsinteresserte som tror at det bare er en liten prosent som tyr til doping, og de mener så avgjort at deres idoler aldri ville gjøre den slags. Men de som kjenner idrettsmiljøet, ser annerledes på det.
«Bruken av anabole steroider er langt mer utbredt enn de fleste tror,» sa en tidligere diskoskaster fra Italia. Og ifølge professor Silvio Garattini, en ekspert innen farmakologi, er dopingproblemet sannsynligvis mye alvorligere enn antatt. Ifølge enkelte kilder bruker 50 prosent av de mer fysisk utrustede idrettsutøverne forbudte stoffer.
Den risiko idrettsutøverne utsetter seg for
Men dopingproblemet består ikke bare i at prestasjonsevnen blir forbedret på uærlig vis. En idrettsutøver, og særlig en som bruker dopingmidler, er en del av et mye større, om enn skjult, team, som innbefatter leger som er i stand til å foreskrive forbudte stoffer om nødvendig. Det er imidlertid idrettsutøveren som får merke konsekvensene — den skam som følger med hvis misbruket blir oppdaget eller han blir diskvalifisert, og enda verre, de alvorlige helsefarene.
Det antas at anabole steroider er skadelig for leveren og for kretsløpssystemet, og at de også har forskjellige andre fysiske bivirkninger. Disse dopingmidlene holdes også ansvarlig for skader på urinveiene og kjønnsorganene og for det voldsomme temperament noen utøvere har.
Misbruket av andre dopingmidler, for eksempel stimulerende midler, fremkaller en «tilstand av forvirring, toksisk avhengighet og synshallusinasjoner». Når det gjelder blodoverføringene, påpeker det vitenskapelige tidsskriftet Doctor at infusjon av ens egne røde blodlegemer ikke er uten risiko. En av risikoene er «overbelastningen og reduksjonen av blodstrømmen i visse deler av kroppen forårsaket av økningen i blodets viskositet» og akkumulasjonen av jern «med negative følger for parenkymet (leveren, nyrene, hjertet, endokrine kjertler, etc.)».
Man kjenner til mange som har dødd av doping. Noen av de mer kjente er den danske sykkelrytteren Knud Enemark, som døde under de olympiske leker i Roma i 1960; den britiske sykkelrytteren Tom Simpson, som døde under Tour de France i 1967; den nederlandske mellomdistanseløperen Augustinus Jaspers, som døde like etter et løp under de olympiske leker i Los Angeles i 1984; den vesttyske Birgit Dressel, en syvkamputøver som døde av forgiftning etter å ha tatt dopingmidler som en idrettslege hadde foreskrevet henne i flere år.
«Idretten føler ingen medlidenhet,» sa Carl Lewis, som flere ganger har vært olympisk mester. «Doping har allerede krevd sine offer. Organisatorene vet om det, men sier ikke noe.»
Hvordan besvarer så idrettsutøvere følgende spørsmål, selv om de er klar over disse foruroligende kjensgjerningene: «Hvis jeg kunne gi deg en pille som ville gjøre deg til olympisk mester, men som ville koste deg livet før det hadde gått et år, ville du da ta den?» Av de idrettsutøverne i USA som ble spurt, svarte 50 prosent ja. Og det samme ville nok mange idrettsutøvere i andre deler av verden ha svart også.
Kan vi regne med at antidopingtiltak vil kunne bekjempe dette problemet? Ifølge ekspertene er det svært få sentrer som har godt nok utstyr til å foreta ordentlige dopingprøver, og prøvene i seg selv er svært dyre. Dessuten er resultater ofte blitt forfalsket. Og til tross for det som ble oppnådd ved de olympiske leker i Sør-Korea, ligger de nye dopingmetodene alltid ett skritt foran de metodene som blir brukt for å oppdage dem. Likevel har vi god grunn til å håpe på at det vil bli slutt på doping og vold innen idretten.
[Uthevet tekst på side 9]
«Hvis jeg kunne gi deg en pille som ville gjøre deg til olympisk mester, men som ville koste deg livet før det hadde gått et år, ville du da ta den?» Av de idrettsutøverne i USA som ble spurt, svarte 50 prosent ja
[Uthevet tekst på side 10]
I Sovjetunionen ble 290 idrettsutøvere og trenere straffet for doping mellom 1986 og 1988. — Leninskoye Znamya, et sovjetisk tidsskrift
[Uthevet tekst på side 11]
«Idrettsutøvere som bruker anabole steroider, blir ondskapsfulle og aggressive.» — Dr. Robert Voy i USAs olympiske komité