Trenger Ole en datamaskin?

Hvilken rolle spiller datamaskinen i undervisningen av barna?

Hvor flink er den til å undervise?

OLES mor lyttet nøkternt til sønnens lærer. Han fortalte at Ole ikke gjorde det særlig bra på skolen.

«Hva synes du at vi skal gjøre?» spurte moren.

«Har dere vurdert å kjøpe en hjemmedatamaskin?» svarte læreren.

Annonser som tar utgangspunkt i en situasjon som denne, har fått mange engstelige foreldre til å tro at de må sørge for at barna lærer så mye som mulig om datamaskiner, for å sikre dem en god utdannelse — og et arbeid i framtiden. Det blir dessuten stadig flere datamaskiner i skolen.

En datamaskin har uten tvil potensiale til å undervise og til å utvikle kreativiteten og evnen til å løse problemer på en måte som man før ikke trodde var mulig.

Ved hjelp av et dataprogram kan for eksempel en elev ikke bare «dissekere» en frosk, men også sette den sammen igjen. Hvis eleven klarer oppgaven, blir han belønnet ved at frosken blir levende og hopper ut av skjermbildet. Andre programmer simulerer planetenes bevegelser, skildrer jordens geografiske beskaffenhet eller gjør det mulig for eleven å føre et fly, kjøre en bil eller utføre kjemiske forsøk.

En datamaskin kan også brukes i det som vanligvis kalles datamaskinassistert opplæring. Datamaskinen stiller et spørsmål. Hvis eleven svarer riktig, går maskinen videre til neste spørsmål. Hvis ikke, gir den eleven flere opplysninger. Eleven har hele tiden kontakt med «læreren» og kan fortsette i sitt eget tempo. En datamaskin har i tillegg ubegrenset «tålmodighet», og den blir ikke «sint» på eleven hvis han svarer feil, slik en lærer kan bli. Dette virker også positivt inn på læreprosessen.

På de fleste skoler i USA finnes det nå klasser hvor elevene lærer å bruke og å programmere en datamaskin. For elever som er interessert i å gjøre karriere innen databransjen, kan dette være svært betydningsfullt. De som gjør seg til talsmenn for slike fag, mener at alle elever absolutt bør ha en viss kjennskap til datamaskiner. Utsikter til å få arbeid, enten de nå er reelle eller innbilte, bidrar til den store interessen det er for slike klasser.

I skolen kan datamaskiner også brukes i språkfag og forskningsfag. Lærere som underviser i skrivning, oppdager ofte at elever som bruker tekstbehandlingsprogrammer, er mer villige til å omarbeide og rette på det de har skrevet — noe som er en forutsetning for å oppnå et godt resultat — fordi de hele tiden har et ferdig og tiltalende produkt foran seg.

Datamaskinen kan også være en stor informasjonskilde for eleven. Ved hjelp av riktig utstyr kan elever på forskjellige skoler kommunisere med hverandre når de arbeider med spesielle prosjekter. De kan også innhente opplysninger fra store hovedbiblioteker og databanker og dermed ha tilgang til de nyeste opplysningene på en rekke felt, noe skolebiblioteket aldri ville hatt råd til å skaffe.

Datamaskinen er derfor uten tvil et hjelpemiddel i undervisningen når den brukes riktig. Det er verdifullt når eleven har en datamaskin til rådighet og hele tiden har kontakt med «læreren», noe som er mulig der hvor det er tilstrekkelig mange datamaskiner. Eldre elever kan gå ut over pensumet basert på læreboken og høste gagn av nye undervisningsmetoder som er muliggjort takket være datamaskinen.

Alt dette høres selvfølgelig fint ut. Men hvordan forholder det seg i virkeligheten? Har bruken av datamaskiner svart til forventningene?

Har bruken av datamaskiner svart til forventningene?

For at en datamaskin skal bli en suksess i undervisningen, kreves egentlig det samme som det som kreves for å gjøre enhver studieordning til en suksess. Det som trengs, er riktige programmer og kompetente lærere. Er disse kravene blitt oppfylt?

Noen skoler har i sin iver etter å ta i bruk datateknologi kjøpt datamaskiner uten å vurdere nøye hva de skal brukes til, eller hvilke behov de skal dekke hos elevene. Dette har ført til at mange skoler sitter igjen med den lite hyggelige oppgaven å skulle finne fornuftige bruksområder for de datamaskinene de har kjøpt.

Den måten datamaskinene blir brukt på i skolen, viser at dette er tilfellet. Det finnes fascinerende programmer og geniale undervisningsmetoder, men undersøkelser har vist at slike programmer bare i liten utstrekning blir brukt i skolen. De fleste programmer brukes i forbindelse med øvingsoppgaver eller undervisning i bruk og programmering av en datamaskin.

Øvingsoppgaver har selvfølgelig sin plass i skolen. Men det er vanskelig å imøtegå logikken i et spørsmål som ble stilt av en lærer som også underviser i programmeringsspråk: «Hvorfor bruke 12 000, 8000 eller endog bare 4000 kroner på en elektronisk lærebok når en god, gammeldags lærebok til 20 kroner full av øvingsoppgaver gjør den samme nytten?» Enkelte skolefolk mener at det å bruke datamaskiner på denne måten slår bena under hele hensikten med å bruke datamaskiner i skolen, fordi selve læringsprosessen begrenser seg til å finne rette og gale svar istedenfor å stimulere tenkeevnen og kreativiteten.

Og når det gjelder behovet for å kunne bruke og programmere en datamaskin, mener mange at dette er et smart knep fra datamaskinprodusentenes og beslektede industriers side. Slike annonser som er nevnt innledningsvis, og foreldrenes egen frykt for disse nye maskinene får mange foreldre til å føle at deres barn vil mislykkes hvis de ikke lærer å bruke en datamaskin. I virkeligheten vil det være få jobber som krever at en har kjennskap til programmering, programmeringsspråk og lignende. Datamaskinene vil isteden være hjelpemidler, omtrent på samme måte som kalkulatorer og elektriske skrivemaskiner er det i dag. Det er selvfølgelig fint å kunne bruke en datamaskin, men ingen bør bekymre seg over at de ikke vet hvordan de virker, hvis de ikke velger seg et yrke innen databransjen. Den alminnelige oppfatning er at undervisning i bruk og programmering av en datamaskin bør være et valgfritt fag.

Siden datamaskinene først er blitt tatt i bruk i skolen i den senere tid, fortoner de seg ofte som et like stort mysterium for lærere som ikke har en teknisk bakgrunn, som for elevene. Representanter for skolen oppdager derfor at det som i første rekke hindrer en nivåhevning innen undervisning i datafag, er uvillighet til å gjøre noe med situasjonen.

«Mange lærere er ikke fortrolige med datamaskiner,» sa en rektor. «De vet at datamaskinene er her, og at de burde være interessert. Men opplæring av lærerstaben er fremdeles det største problemet.» Det krever tid og koster penger å omskolere lærerne. Skolemyndighetene håper imidlertid at disse hjelpemidlene kan bli brukt mer effektivt etter hvert som lærerne tilegner seg mer erfaring og det stadig blir flere lærere som kan bruke en datamaskin.

Hva foreldre bør gjøre

Trenger deres sønn eller datter virkelig en datamaskin? Svaret avhenger for en stor del av dere foreldre. Hvis dere er bekymret for at barna deres vil mislykkes hvis de ikke har en datamaskin, kan kanskje denne artikkelen hjelpe dere til å få et mer likevektig syn på saken.

Skolefolk er stort sett enige om at skolebarn bør ha en viss kjennskap til datamaskiner. De fleste offentlige skoler i USA har derfor et eller annet undervisningstilbud som gjør elevene kjent med datamaskinen. De lærer om de forskjellige delene som kalles maskinvare — prosessorenhet, tastebord, diskettstasjon, skriver og så videre — og til grunnleggende programmering. Skolene sørger vanligvis for det nødvendige utstyr til disse klassene, og elevene får erfaring i å bruke utstyret. De som er interessert i datafag, kan senere velge spesielle linjer, på samme måte som andre elever velger regnskapsfag, sekretærfag eller andre studieretninger.

Det finnes selvfølgelig enkelte skoler som bruker datamaskiner i større utstrekning, og som tar i bruk nye programmer for å undervise i en rekke emner. Men fordi en slik studieordning ennå er i startfasen, er det ingen som kan si hvorvidt slike metoder er bedre enn tradisjonelle undervisningsmetoder.

Kanskje det en elev ved en videregående skole skrev i en artikkel som stod i The New York Times, kan tjene til å gi en riktig beskrivelse av situasjonen. Han skrev: «Datamaskinene har sin plass som et hjelpemiddel i undervisningen, men de er ikke en slags forsikring mot manglende kvalifikasjoner og en uklar tankegang.» Han understreket betydningen av å lære elevene opp til å resonnere og kom med følgende konklusjon: «Det finnes ingen teknologisk snarvei til det målet.»

[Ramme på side 26]

«Barnet vil ha langt større nytte av å tilbringe en time sammen med en interessert far eller mor enn en time foran en pipende kasse.» — Spalten «Personlige datamaskiner» i The New York Times