Kunstig intelligens — er det intelligens?
KONKURRANSEN var knivskarp. Trekk for trekk kjempet konkurrentene over sjakkbrettet. Men de var ikke vanlige sjakkspillere. På den ene siden var verdens til da beste sjakkcomputer, Cray Blitz. På den andre siden stod utfordreren, Hitech. De var begge spesialprogrammerte superdatamaskiner, men de brukte forskjellige programmer. Begge to var også kraftige nok til å kunne vinne over alle bortsett fra de aller beste menneskelige sjakkspillere. De kjempet nå om verdensmestertittelen for datamaskiner.
Da de var kommet til den siste runden, hadde Hitech fått overtaket, slik alle hadde ventet. Den var bare ett trekk fra seieren. Men til alles overraskelse la ikke Hitech merke til et smart trekk som Cray Blitz var i ferd med å utvikle. Plutselig kom Cray Blitz bakfra og bekjempet Hitech, og dermed beholdt den verdensmestertittelen.
Enkelte mennesker blir engstelige når de hører slike beretninger som denne. Det er lett å miste motet når vi hører at datamaskiner er blitt flinkere enn de fleste mennesker til å spille sjakk, løse problemer eller bevise matematiske setninger, at det finnes roboter som kan høre, se og til og med snakke, og at leger konsulterer datamaskiner for å høre deres mening om valg av behandling eller diagnose. Er science fiction i ferd med å bli virkelighet? Er datamaskinene blitt så intelligente at de snart vil overta herredømmet over verden?
Slike bekymringer er forståelige, for vi forbinder vanligvis det å løse problemer og det å kunne bruke et språk med intelligens. Vi regner ikke med at maskiner — selv ikke datamaskiner — skal kunne gjøre slike ting, for vanlige datamaskiner er ikke noe annet enn hurtige informasjonsbehandlere som svarer på kommando. Men datamaskiner som Hitech og Cray Blitz er langtfra vanlige. Forskere har laget uttrykket «kunstig intelligens» for å beskrive hva de prøver å få slike datasystemer til å gjøre. Og det de har hevdet og forutsagt at disse maskinene skal kunne gjøre, har ikke gjort folk mindre engstelige.
I 1957 sa Herbert Simon, som senere fikk Nobels minnepris: «Innen ti år vil verdensmesteren i sjakk være en digitalmaskin.» Informatikeren Harvey Silverman ved Brown universitet i Providence i Rhode Island hevdet nylig at «i løpet av noen få år regner vi med å kunne lage [en datamaskin] som vil ha et ordforråd på 5000 ord, og som vil kunne forstå de fleste samtaler på engelsk». Er menneskesinnet i ferd med å bli gammeldags?
Hva er kunstig intelligens?
Å resonnere, å forstå, å se meningen med noe, å takle uvante situasjoner og å ta avgjørelser — det er ting vi vanligvis forbinder med den menneskelige hjerne. Det er evnen til å gjøre disse og mange andre ting intelligens dreier seg om. Helt siden det 17. århundre har forskere drømt om en «tenkende maskin» som kunne løse matematiske og logiske problemer. Men drømmen begynte ikke å ta form før den elektroniske datamaskinen ble fremstilt i midten av 1950-årene.
De fleste vet at en datamaskin kan lagre, gjenfinne og behandle store mengder informasjon med høy hastighet. Derfor brukes datamaskiner til regnskapsførsel og bokføring, til å holde orden på arkiver, kataloger og kartoteker og så videre. Under slike operasjoner mates maskinen med rådata, og maskinen får et sett med instruksjoner, et program, som forteller hva den skal gjøre med dataene. En datamaskin som brukes til regnskapsførsel, for å ta et eksempel, kan bli programmert slik at den ved månedens slutt behandler all informasjonen og lager fakturaer og kontoutskrifter for alle kontiene.
Det kreves selvfølgelig en viss intelligens for å kunne utføre det arbeidet vi nettopp beskrev. Men slike systemer følger i alt vesentlig bare en rekke forutbestemte steg programmert av mennesker, inntil jobben er fullført. Hvis det mangler noe, eller hvis noe går galt mens maskinen jobber, stopper den og avventer nye instruksjoner fra operatøren. Slike maskiner er effektive, men de er ikke intelligente. Datamaskiner med kunstig intelligens skal imidlertid være annerledes.
Kunstig intelligens er et sett med instruksjoner eller programmer som forsøker å sette datamaskinen i stand til å løse problemer på egen hånd — slik mennesker gjør. I stedet for å følge en ferdig definert, trinnvis prosedyre som fører til en løsning, takler maskinen problemet ved å prøve og feile. Resultatet av hvert forsøk blir analysert og danner grunnlaget for neste forsøk.
Dette prinsippet høres kanskje enkelt ut, men det kan by på problemer når det skal settes ut i livet. Hvorfor det? Fordi det i virkeligheten er svært få ting som er så enkelt som ja eller nei, svart eller hvitt. Alt har mange hårfine nyanser og bibetydninger. Hvis for eksempel en medisinsk fremgangsmåte er anbefalt bare for pasienter over seks år, hva da med et barn som er fem år og ti måneder? Slike avgjørelser ligger altfor høyt for dagens datamaskiner. Men kunstig intelligens kan med hell benyttes innenfor et begrenset område.
Hitech, for eksempel, var med sin kunstige intelligens i stand til å vinne over noen av de beste sjakkspillerne alene, uten at noe menneske hjalp til eller blandet seg inn. Men hvordan klarer den det? Først gransker datamaskinen motspillerens trekk nøye. Så søker den igjennom de tusener av stillinger som den har lagret, for å finne fram til et mottrekk som gjør motstanderens vinnersjanser minimale. Når den gjør dette, undersøker den 175 000 stillinger i sekundet eller over 30 millioner stillinger i løpet av de tre minuttene det vanligvis tar å finne fram til det rette trekket.
Kunstig intelligens i arbeid
Selv om Hitech er dyktig til å spille sjakk, er den fullstendig hjelpeløs i andre spill eller oppgaver. Det er fordi Hitech er programmert bare til å spille sjakk. Maskinen er blitt forsynt med en enorm mengde opplysninger om trekk og instruksjoner som utføres trinnvis, og som gjør at den kan «tenke» logisk. Så når det er snakk om å spille sjakk, er Hitech ekspert. Og det er nettopp det informatikerne kaller maskiner som Hitech — ekspertsystemer.
Et ekspertsystem er egentlig en datamaskin som har lagret store mengder opplysninger som gjelder et bestemt felt. Den er også programmert slik at den kan gi brukeren den informasjon han ønsker, i løpet av svært kort tid og uten nevneverdige anstrengelser. Dette gjør den ofte ved hjelp av en mengde if-then-regler. Hvis (if) en spesiell betingelse er oppfylt, så (then) følger en bestemt handling. Brukeren «kommuniserer» med ekspertsystemet via et tastbord og en dataskjerm eller annet utstyr. På grunn av dette lageret med informasjon og if-then-prosessen virker det som om ekspertsystemet har intelligens — kunstig intelligens.
I dag benyttes ekspertsystemer innen forskjellige grener av medisin, datamaskinassistert konstruksjon, malmleting, regnskapsførsel, investering, romfart og så videre. Informatikere arbeider nå med ekspertsystemer som kan utføre ikke bare én if-then-test av gangen, men mange slike operasjoner samtidig, slik som den menneskelige hjerne. Det er også under utvikling systemer som kan «se», «høre» og «snakke», skjønt innenfor visse grenser. Dette har vakt bekymring i enkelte kretser. Kommer datamaskinene til å bli like kloke som menneskene eller enda klokere?
Finnes det noen begrensninger?
Det er virkelig imponerende å se hva forskerne har klart å gjøre med ekspertsystemer. Det gjenstår imidlertid et avgjørende spørsmål: Er disse systemene egentlig intelligente? Hva ville vi for eksempel si om en person som var dyktig til å spille sjakk, men som knapt kunne gjøre eller lære noe annet? Ville vi si at han var intelligent? Nei. «En som er intelligent, lærer noe på ett område og anvender det på problemer på andre områder,» forklarer William J. Cromie, som er leder for Council for the Advancement of Science Writing. Dette er sakens kjerne: Kan man lage datamaskiner som kan nå det intelligensnivå som vi finner hos mennesker? Eller med andre ord: Kan intelligens fremstilles kunstig?
Foreløpig har verken forskere eller dataingeniører nådd det målet. Trass i spådommen om sjakkspillende datamaskiner, som ble framsagt for over 30 år siden, er verdensmesteren fremdeles et menneske. Og trass i at det ble hevdet at datamaskiner ville bli i stand til å forstå samtaler på engelsk eller andre naturlige språk, befinner dette seg fremdeles på begynnerstadiet. Ingen har klart å lage en datamaskin som kan gjøre noe den ikke er programmert til.
Tenk for eksempel på språk. Selv i enkel tale settes tusener av ord sammen i millioner av kombinasjoner. Hvis en datamaskin skal kunne forstå en setning, må den være i stand til å kontrollere alle mulige kombinasjoner av ordene i setningen samtidig, og den må ha et enormt antall regler og definisjoner lagret i hukommelsen. Dette er langt mer enn det dagens datamaskiner kan gjøre. Men selv et barn er i stand til å gjøre alt dette, og i tillegg kan det oppfatte ordenes nyanser. Det kan avgjøre hvorvidt den som snakker, er til å stole på, eller om han er uærlig, og hvorvidt en uttalelse skal oppfattes bokstavelig eller som en spøk. En datamaskin kan ikke takle slike utfordringer.
Det samme kan sies om ekspertsystemer som har evnen til å «se», slik som roboter som brukes i bilproduksjon. Et avansert system med tredimensjonalt syn bruker 15 sekunder på å identifisere et objekt. Det menneskelige øye og den menneskelige hjerne bruker bare et titusendedels sekund på å gjøre det samme. Det menneskelige øye er laget slik at det ser det som er vesentlig, og overser uvesentlige ting. Datamaskinen fylles rett og slett opp med alle de detaljer den «ser».
Så trass i de fremskritt og løfter som er gjort innenfor kunstig intelligens, «er de fleste forskere av den oppfatning at datamaskinsystemer aldri kommer til å ha en slik intelligens og motivasjon, slike evner og en slik kreativitet som mennesker har,» sier William J. Cromie. Og den kjente populærvitenskapelige forfatteren Isaac Asimov sier: «Jeg tviler på at datamaskinen noen gang kan komme på høyden med den fantastiske menneskelige hjerne når det gjelder intuisjon og kreative evner.»
Det faktum at verken forskere eller dataingeniører fullt ut forstår hvordan den menneskelige hjerne egentlig fungerer, er en av de største hindringene i utviklingen av virkelig kunstig intelligens. Det er ingen som vet nøyaktig hvilke forbindelser det er mellom hjernen og sinnet, eller hvordan sinnet bruker informasjonen som er lagret i hjernen, for å ta en avgjørelse eller for å løse et problem. «Ettersom jeg ikke vet hvordan jeg gjør [enkelte ting med hjernen], kan jeg ikke programmere en datamaskin til å gjøre det samme som jeg gjør,» sier Isaac Asimov. For å si det på en annen måte: Hvordan kan man lage intelligente datamaskiner hvis ingen vet hva intelligens egentlig er?
Stormestere og Stormesteren
I slutten av det 18. og i begynnelsen av det 19. århundre ble publikum overalt betatt av en sjakkspillende maskin som vant over sine menneskelige utfordrere, inkludert slike fremtredende personer som Maria Teresia, Edgar Allan Poe og Napoleon Bonaparte. Til slutt ble maskinen avslørt som et bedrag. Det satt en mann inne i den.
Det sitter en mann inne i dagens sjakkspillende maskiner også, bortsett fra at han er mye bedre gjemt. Det er ingen annen enn programmereren, som har matet datamaskinen med alle regler om sjakkspill og alle retningslinjer for hvordan de skal brukes, slik at den på egen hånd kan spille mot stormesterne.
Det samme gjelder alle andre ekspertsystemer og alt det som er blitt gjort innen kunstig intelligens. Æren må tilskrives forskerne og ingeniørene som har laget dem. Hvem skulle vi av samme grunn tilskrive æren for den virkelige intelligens som vi finner i den menneskelige hjerne? Her må vi låne de poetiske ordene kong David i det gamle Israel ble tilskyndt til å si til Skaperen, Jehova Gud: «Jeg takker deg fordi jeg er skapt på skremmende, underfull vis. Underfulle er dine verk, det vet jeg så vel.» — Salme 139: 14.
[Ramme på side 13]
«Det viser seg imidlertid at datamaskinen og menneskene har helt forskjellige evner, og det er lite trolig at det vil bli utviklet en menneskelignende robot i den nærmeste framtid.» — Computers and Society, side 14.
[Bilde på side 15]
Både et barn og en datamaskin forstår i varierende grad språk, men barnet kan også forstå hensikten med det som blir sagt, og merke seg hvilke følelser som blir lagt i det, og det kan avgjøre om den som snakker, er til å stole på