Sansene våre — fantastiske gaver

SYNET av iskremen får øynene til Lars til å stråle. Han får vann i munnen når han rekker ut hånden for å ta imot isen da han hører det blir sagt vær så god. Han løfter den mot munnen og kjenner at den lukter søtt. Så slikker han på den kalde isen og kjenner straks den deilige smaken.

Lars gjør her bruk av fem fantastiske sanser: synet, hørselen, følesansen (berøringssansen), luktesansen og smakssansen. Kroppen har også mange andre sanser. Hvor mange det er, kommer an på hvordan en velger å klassifisere dem. Huden er for eksempel ikke bare følsom for berøring, men også for temperatur (varme og kulde) og smerte. I tillegg til at det indre øret er følsomt for lyd, regulerer det vår likevektssans ved hjelp av væske som renner inne i de halvsirkelformede buegangene. Dessuten er det sanseceller, reseptorer, i kroppen som er ansvarlige for andre sanser, for eksempel at vi føler sult og tørst.

Ved hjelp av et innviklet kommunikasjonssystem reagerer altså kroppen vår på en rekke forskjellige påvirkninger for å registrere fysiske og kjemiske trekk ved omgivelsene. Vi skal se på et par eksempler.

Øyet mottar en stadig flom av visuelle inntrykk. Lyset blir fokusert på de mange millioner reseptorene i netthinnen, som reagerer på lysstrålene ved å fremkalle elektriske signaler. Synsnerven sender signalene til hjernen, hvor de blir tolket som synsinntrykk.

Øret har ørsmå hår i det indre øret. De svinger i takt med de lydbølgene de fanger opp. Så leder de elektriske signaler som hjernen tolker som lyd.

Berøringssansen er en sans som er avhengig av små reseptorer i huden. Det er øyensynlig egne reseptorer for berøringssansen, smertesansen, kuldesansen og varmesansen.

Smakssansen er en sans som blir muliggjort av mikroskopiske nerveender som kalles smaksløker. De befinner seg hovedsakelig på tungen, men er også på andre overflater i munnen. Ved hjelp av disse smaksløkene kan vi nyte mat og drikke.

Luktesansen er nøye knyttet til smakssansen. Reseptorene øverst i nesehulen er usedvanlig følsomme. De kan oppdage et luktende stoff i en konsentrasjon på mindre enn en milliarddels gram pr. liter luft. Men hvordan disse cellene oppdager lukter og fremkaller nervesignaler i hjernen, kan forskerne ennå ikke forklare.

Sansene våre er virkelig noen fantastiske gaver. Men hva skjer når de svekkes eller ødelegges? Hva kan en gjøre med det?