Redselsnatt på flight 811

Det var 24. februar 1989. Døgnet var bare en time gammelt. Min kone, Linda, og jeg håpet å være tilbake i vårt hjemland, Australia, om cirka 12 timer. Flight 811 til New Zealand, første etappe av hjemreisen vår, tegnet til å bli en rutinemessig flytur.

Etter 20 minutter i luften ble vi skremt av et kraftig dunk i den høyre siden av flyet. En del av flyet styrtet sammen, bare en rad fra oss. Vrakrester og glassfiber føk omkring i kabinen. En kraftig vind feide brølende gjennom flyet. Vi hadde ingen anelse om at ni passasjerer var blitt blåst ut av flyet. En av dem ble sugd inn i en av motorene på høyre side.

De hysteriske skrikene fra passasjerene druknet nesten i lyden fra den ulende vinden og ristingen i skroget. Linda og jeg bare så på hverandre. Ord var overflødige. Vi visste at vi var i dødsfare.

Stilt overfor den visse død

Jeg kikket bak meg og la merke til at oksygenmasker hadde falt ned fra taket til de fleste av passasjerene, men ikke til Linda og meg. Jeg reiste meg i et forsøk på å åpne luken og få tak i maskene, men ble trukket tilbake i setet av min kone.

Vi klarte imidlertid å trekke fram redningsvestene som var plassert under setene, og inntok riktig sittestilling i tilfelle flyet skulle styrte. For alt vi visste, kunne vi være i ferd med å styrte i Stillehavet!

Igjen så Linda og jeg på hverandre. «Jeg elsker deg,» sa jeg. «Og jeg elsker deg,» svarte hun. Jeg satte meg igjen i riktig stilling, bøyde hodet og begynte å be til Jehova Gud.

Man hører ofte om at mennesker som er nær døden, ser hendelser i sitt liv passere revy. Det erfarte vi begge. Tanker som ’hvis vi bare hadde . . .’ stormet inn på oss. Min kone og jeg er begge Jehovas vitner. Jeg hadde håpet at jeg en dag skulle bli kvalifisert til å være menighetstjener i den lokale menighet. Nå så det ut til at jeg aldri kom til å nå det målet. Linda hadde samvittighetskvaler fordi hun ikke hadde begynt i heltidstjenesten som pioner, slik hun ofte hadde snakket om å gjøre.

Enda en gang påkalte jeg Jehova, denne gangen høyt, mens jeg med høyre hånd holdt et fast grep om Lindas hånd. En av flyvertinnene bad passasjerene inntrengende om å bli sittende. Utenfor var det helt mørkt. Inne var alle redselslagne.

Hva ville skje dersom Linda døde, mens jeg overlevde? Jeg tenkte: «Hva ville foreldrene hennes tenke om meg, som hadde tatt datteren deres med meg for aldri å bringe henne hjem igjen?» Vårt håp om en oppstandelse hadde aldri blitt satt på en så hard prøve som akkurat i det øyeblikket.

Idet jeg overveide den minimale sjansen vi hadde til å overleve, så jeg for meg hvordan det ville bli å styrte i havet for så å slåss med haiene. Jeg så ned på bena mine og strakte meg etter skoene mine under setet foran meg. «Dersom en hai skulle prøve seg på meg,» tenkte jeg, «blir det vanskeligere for den å bite igjennom skoene.» Irrasjonelt? Ja. Men det er ikke lett å tenke rasjonelt i slike stunder.

Vi lander!

Plutselig lød følgende melding: «To minutter til landing!»

«To minutter til landing?» Jeg stusset. «Du lander ikke i havet — du styrter,» tenkte jeg. «Kunne vi være på vei tilbake til Honolulu?» Litt etter fikk jeg svar på spørsmålet. Lysene kom på, og flyet landet helt mykt. Da flyet stod stille, klappet passasjerene voldsomt! Jeg ble sittende sammensunken i setet mitt. Men ikke lenge. Snart ble vi anmodet om å forlate flyet. Vi gikk mot utgangene, skled nedover gliderennene og kom oss i sikkerhet på landingsbanen under oss.

I trygg avstand fra det havarerte flyet betraktet jeg årsaken til vår halvtimes skrekkopplevelse: Ti meter av skroget var revet bort og avdekket seks rader i businessklassen, en del av lasterommet og et lite område av første klasse. Jeg kan huske at jeg la merke til at en hel seksjon med seter på businessklassen var uskadd, og trakk lettet den slutning at alle måtte ha overlevd. Så feil jeg tok! Det viste seg at hele seks rader faktisk var blitt blåst ut av flyet, og at ni passasjerer var blitt sendt ut i en forferdelig død.

En flybuss fraktet oss tilbake til hovedterminalen, og passasjerene trøstet hverandre. Det var tydelig at flere og flere kom i sjokktilstand. Ved ankomsten til terminalen ble alle tilgjengelige telefoner øyeblikkelig tatt i bruk. Lamslåtte passasjerer førsøkte å kontakte familiemedlemmene sine før disse ble sjokkert av nyhetsmeldinger i radio og fjernsyn.

Jeg kommer aldri til å glemme de neste seks timene: Blodige og lamslåtte passasjerer lå strødd omkring på gulvet i ankomsthallen på flyplassen. Reportere og advokater samlet seg utenfor. Representanter for flyselskapet prøvde å holde dem på avstand fra oss. Funksjonærer telte passasjerene ustanselig i sitt forsøk på å finne ut hvem som egentlig var savnet.

Senere forhørte FBI-agenter alle passasjerene for raskest mulig å finne ut hvorvidt terrorister stod bak ulykken. Det virket usannsynlig, men luftfartsmyndighetene var naturlig nok redd for det. Bare to måneder tidligere hadde terrorister forårsaket at et fly styrtet over Lockerbie i Skottland. Vi hørte senere at årsaken til tragedien på flight 811 sannsynligvis var en svikt i flyets konstruksjon.

Endelig hjemme igjen

Etter å ha hvilt ut litt og inntatt et varmt måltid på Waikiki hotell hørte vi at det var fastsatt en ny avgang senere samme kveld. Enkelte valgte å bli i Waikiki for å komme seg, Linda og jeg og en rekke andre bestemte oss for å legge dette marerittet bak oss så fort som mulig. Ikke desto mindre ble flyturen fra Honolulu en nervepirrende opplevelse. Den minste bevegelse i flyet fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på oss. En av besetningen mistet en plastkopp med isbiter på gulvet, og lyden var skremmende. Hele rader med passasjerer, meg selv inkludert, sprang opp fra setet.

Til fastsatt tid ankom vi imidlertid Australia i god behold. En slektning som ikke har samme tro som oss, sa at vår tro sikkert hadde hjulpet oss til å takle dramatikken i luften. Og når vi tenker tilbake på den uhyggelige flyturen, er ikke Linda og jeg det minste i tvil om at vår tillit til Jehova og vårt sikre håp om en oppstandelse var til stor hjelp for oss.

Selv om vi ikke kan hevde at vi overlevde på noen mirakuløs måte, er vi i sannhet takknemlig for at vi er i live. Opplevelsen har virkelig hjulpet oss til å sette enda større pris på livet som en verdifull gave fra Gud. Og vi er fastere bestemt enn noensinne på å bruke det helt og holdent til hans ære. — Fortalt av Roger White.