Jeg overlevde flight 801
JEG kikket ut av vinduet da vi gikk inn for landing på Guam. «Så rart,» tenkte jeg. «Det ser så mørkt ut.» Det var riktignok over midnatt, og det kraftige regnet gjorde at det var dårlig sikt. Men hvor var øyas velkjente lys og flyplassens opplyste rullebane? Alt jeg kunne se, var de svake lysene fra jumbojetens vinger.
En av kabinpersonalet hadde kommet med de vanlige kunngjøringene før landing, og jeg hørte den dumpe lyden av landingshjulene som kom ned. Plutselig hørte vi en kraftig lyd idet flyet vårt skurte mot bakken. Flyet skaket ukontrollert, og passasjerene holdt seg fast i armlenene og skrek: «Hva er det som skjer?»
I neste øyeblikk kjørte flyet vårt, en Boeing 747, rett inn i en åsside fem kilometer fra flyplassen, tydeligvis på grunn av feilberegning fra pilotens side. Denne flyulykken den 6. august 1997 førte til at 228 passasjerer og besetningsmedlemmer omkom. Jeg var en av bare 26 overlevende.
Før jeg gikk om bord i flyet i Seoul i Korea, var det en representant for flyselskapet som gav meg en ny sitteplass; jeg fikk det siste ledige setet på første klasse. Jeg ble så glad at jeg ringte min kone, Soon Duck, som skulle møte meg på flyplassen på Guam. Denne forandringen av sitteplass skulle komme til å få større betydning for meg enn jeg noen gang kunne ha drømt om.
Flystyrten og ventetiden etterpå
På grunn av den dårlige sikten kan det være at besetningen ikke var klar over den faren som truet. Alt skjedde så fort! I det ene øyeblikket forberedte jeg meg på det verste, og det neste jeg husker, er at jeg befant meg på bakken utenfor flyet, fortsatt fastspent i setet. Jeg er ikke sikker på om jeg mistet bevisstheten eller ikke.
«Er dette en drøm?» tenkte jeg. Da jeg forstod at det ikke var det, tenkte jeg straks på hvordan min kone ville reagere når hun hørte om flystyrten. Hun fortalte meg senere at hun aldri gav opp håpet. Til og med da hun hørte noen på flyplassen si at bare sju passasjerer hadde overlevd, trodde hun at jeg var en av de sju.
Flyet hadde brukket i fire deler, som lå spredt omkring i det ulendte jungelterrenget. Det lå døde mennesker overalt. Deler av flyet stod i brann, og jeg hørte eksplosjoner og fryktelig jamring og roping. «Hjelp meg! Hjelp meg!» lød bedende stemmer. Setet mitt hadde landet i halvannen meter høyt gresslignende storak, og i det uhyggelige lyset fra flammene kunne jeg se en bratt skråning like ved. Klokken var rundt to om natten, og det regnet fortsatt.
Jeg var så lamslått at jeg ikke engang tenkte på at jeg kunne være skadet, inntil jeg la merke til en ung jente som hadde hodehuden hengende ned langs bakhodet. Jeg tok meg straks til hodet og fant ut at jeg blødde fra et kutt over det venstre øyet. Jeg begynte å sjekke resten av kroppen og fant mange flere små kutt. Heldigvis var det ingen av dem som virket alvorlige. Jeg hadde imidlertid sterke smerter i bena som gjorde det umulig for meg å røre meg. Begge bena var brukket.
Da jeg senere kom til sykehuset, karakteriserte legene skadene mine som «mindre». Og det var de virkelig sammenlignet med de skadene andre overlevende hadde fått. En mann som ble dratt fram fra vraket, hadde mistet begge bena. Andre hadde fått alvorlige brannskader. Blant dem var det tre personer som overlevde flystyrten, men de døde senere, etter uker med ulidelige smerter.
Redd for flammene
Det var ikke de skadene jeg hadde fått, som bekymret meg mest, men hvorvidt redningsmannskapet ville finne meg i tide. Den midterste delen av flyet, der setet mitt hadde vært, var nesten fullstendig knust. Det som var igjen, stod i brann, og passasjerer som ikke kunne komme seg ut, led en smertefull død. Jeg kommer aldri til å glemme deres rop om hjelp.
Setet mitt stod i nærheten av flyets neseparti. Jeg var bare en armlengde fra vraket. Ved å strekke hals og snu hodet kunne jeg se flammene. Jeg fryktet at de snart ville nå meg, men heldigvis gjorde de aldri det.
Endelig reddet
Minuttene sneglet seg av sted. Det gikk mer enn en time. Til slutt klarte noen få av redningsmannskapet å lokalisere ulykkesstedet, omkring klokken tre om natten. Jeg kunne høre at de snakket sammen oppe på åsen, og de gav uttrykk for forferdelse over det de så. En av dem ropte ut: «Er det noen der?»
«Her er jeg,» ropte jeg tilbake. «Hjelp meg!» Det var også andre passasjerer som svarte. En av redningsmennene kalte en annen for «Ted». Så jeg begynte å rope: «Hei, Ted, jeg er her!», og: «Ted, kom og hjelp oss!»
«Vi kommer ned! Bare vent,» var svaret.
Øsregnet, som kan ha berget mange fra flammene, gjorde klatringen ned den glatte skråningen vanskelig. Det førte til at det gikk enda en lang time før redningsmannskapet rakk fram til de overlevende. Den tiden det tok dem å finne meg, føltes som en evighet.
«Vi er her,» sa to redningsmenn som hadde med seg lommelykter. «Ikke vær redd.» Det kom snart to redningsmenn til, og sammen forsøkte de å flytte meg. To av dem tok tak i armene mine, og de andre to holdt meg i bena. Det var fryktelig smertefullt å bli båret slik, spesielt fordi de hele tiden gled i gjørmen. Etter å ha gått et kort stykke la de meg ned. En av dem hentet en båre, og jeg ble flyttet til et sted hvor et militærhelikopter kunne transportere meg til en ambulanse på toppen av åsen.
Jeg får endelig se min kone igjen
Klokken var halv seks om morgenen før jeg kom til sykehusets akuttavdeling. På grunn av skadene jeg hadde pådratt meg, ville ikke legene la meg ringe til noen. Min kone fikk derfor ikke vite at jeg hadde overlevd flystyrten, før klokken halv elleve på formiddagen, nesten ni timer etter at flyet hadde styrtet. Hun fikk vite det av en venn som hadde sett navnet mitt på en liste over overlevende.
Da min kone endelig fikk lov til å komme inn til meg, omkring klokken fire på ettermiddagen, kjente jeg henne ikke igjen med det samme. Sansene mine var sløvet av smertestillende midler. «Takk for at du er i live,» var det første hun sa. Jeg kan ikke huske samtalen, men jeg fikk senere vite at jeg svarte: «Takk ikke meg. Takk Jehova.»
Jeg prioriterer de viktigere ting
Den smerten jeg følte mens jeg var på sykehuset for å komme til hektene igjen, var velkjent for meg. I 1987, mindre enn et år etter at vi flyttet fra Korea til Guam, var jeg utsatt for en arbeidsulykke og falt fra et fire etasjer høyt stillas og brakk begge bena. Det viste seg å bli et vendepunkt i livet mitt. Min eldre søster, som er et av Jehovas vitner, hadde oppfordret meg til å studere Bibelen. Den seks måneder lange rekonvalesenttiden gav meg mulighet til å gjøre det. Det førte til at jeg innviet mitt liv til Jehova Gud det året og ble døpt i vann som symbol på min innvielse.
Etter flystyrten har jeg tenkt mye på et av mine favorittskriftsteder, som sier: «Fortsett da å søke først [Guds rike] og hans rettferdighet, så skal alt dette andre bli gitt dere i tillegg.» (Matteus 6: 33) I rekonvalesenttiden hadde jeg anledning til å tenke over livet mitt.
Denne flystyrten gjorde meg virkelig klar over hvor verdifullt livet er. Jeg kunne så lett ha blitt drept! (Forkynneren 9: 11) Jeg måtte gjennomgå mange operasjoner, og jeg tilbrakte over en måned på sykehuset for å bli restituert.
Nå ønsker jeg å vise vår store Skaper at jeg virkelig verdsetter den storslagne gave som livet er, som innbefatter de foranstaltninger han har truffet for at vi mennesker skal kunne oppnå evig liv på en paradisisk jord. (Salme 37: 9—11, 29; Åpenbaringen 21: 3, 4) Jeg innser at den beste måten jeg kan vise slik verdsettelse på, er å fortsette å sette Rikets interesser på førsteplassen i mitt liv. — Innsendt.
[Bilderettigheter på side 23]
US Navy/Sipa Press