Religionens framtid — i lys av dens fortid

Del 21: 1900 og framover — Kappefliker tilflekket av blod

«Det bygges ingen sikker borg på blod.» — Shakespeare, engelsk dikter og dramatiker (1564—1616)

HUSKER du den tragedien som fant sted i Jonestown i Guyana for 11 år siden i denne måneden? Over 900 medlemmer av den religiøse gruppen som kalte seg Folkets tempel, begikk masseselvmord ved å drikke en cyanidholdig fruktdrikk. De fleste gjorde det frivillig.

Folk var rystet og spurte: ’Hva slags religionssamfunn er dette som ofrer sine egne medlemmers liv?’ Det er nok så at uskyldig blod er blitt utgytt i religionens navn gjennom nesten 6000 år, men i det 20. århundre er blod blitt utøst oftere og på flere måter enn noen gang før i historien. La oss se på noen eksempler.

Menneskeoffer til en falsk gud

Siden 1914 er et hav av blod blitt utgytt i to verdenskriger og i over hundre mindre konflikter. For over hundre år siden sa den franske forfatteren Guy de Maupassant at «det egg som krigene blir klekt ut fra», er patriotisme, som han kalte «en slags religion». Ifølge oppslagsverket The Encyclopedia of Religion er nasjonalisme, som er nær beslektet med patriotisme, «nå i vår tids verden blitt en fremherskende religionsform som fyller et tomrom som har oppstått ved at de tradisjonelle religiøse verdier har smuldret bort». (Uthevet av oss) Ved å unnlate å stimulere til sann tilbedelse har falsk religion skapt det åndelige tomrom som nasjonalismen har kunnet fylle.

Ingen steder har dette kommet tydeligere til uttrykk enn i Nazi-Tyskland. Ved begynnelsen av den annen verdenskrig oppgav 94,4 prosent av landets innbyggere at de var kristne. Tyskland var protestantismens arnested og ble i 1914 lovprist av pave Pius X som hjemlandet for «de beste katolikker i verden», og dette landet burde derfor i høyere grad enn noe annet land representere det beste kristenheten kunne oppvise.

Det er betegnende at katolikken Adolf Hitler raskere fant støtte blant protestantene enn blant katolikkene i landet. I overveiende protestantiske valgkretser fikk han 20 prosent av stemmene under valgene i 1930, mens han bare fikk 14 prosent av stemmene i katolske valgkretser. Og da nazipartiet i 1932 for første gang fikk absolutt flertall i en valgkrets, skjedde det i Oldenburg, hvor 75 prosent av velgerne var protestanter.

Det ’tomrom som oppstod ved at de tradisjonelle religiøse verdier smuldret bort’, var tydeligvis større innen protestantismen enn innen katolisismen. Det er forståelig fordi liberal teologi og historisk-kritisk bibelforskning først og fremst var et produkt av tysktalende protestantiske teologers virksomhet.

Det er også betegnende hva det var som til slutt fikk de nølende katolikker til å støtte sterkere opp om Hitler. Den tyske historikeren Klaus Scholder opplyser at «tysk katolisisme tradisjonelt har vært spesielt sterkt knyttet til Roma». Vatikanet oppfattet nazismen som et bolverk mot kommunismen og fant det derfor ikke betenkelig å benytte sin innflytelse til å styrke Hitlers makt. Scholder sier: «De fundamentale avgjørelser ble mer og mer overlatt til kurien, og i realiteten ble katolisismens status og framtid i Det tredje rike til slutt nesten helt og holdent avgjort i Roma.»

Kristenheten har lidd et alvorlig tap av anseelse på grunn av sin medvirkning i begge verdenskrigene. Et oppslagsverk sier: «Ikke-kristne kunne iaktta . . . at nasjoner med tusen års kristen undervisning som bakgrunn ikke hadde klart å tøyle sine lidenskaper, men hadde satt hele verden i brann for å tilfredsstille ambisjoner som langt fra var beundringsverdige.» — Concise Dictionary of the Christian World Mission.

Religiøst motiverte kriger er naturligvis ikke noe nytt. Men i motsetning til tidligere, da nasjoner med forskjellige religioner kriget mot hverandre, har det i det 20. århundre oftere forekommet at nasjoner med samme religion har tørnet sammen i bitre konflikter. Nasjonalismens gud har tydeligvis vært i stand til å manipulere religionens guder. Mens katolikker og protestanter i Storbritannia og USA drepte katolikker og protestanter i Italia og Tyskland under den annen verdenskrig, var således også buddhister i Japan opptatt med å drepe sine buddhistiske brødre i Sørøst-Asia.

Kristenheten har ingen grunn til å være selvrettferdig og kritisere andre, for den er selv tilflekket av blod. Både ikke-kristne og de som gir seg ut for å være kristne, er medansvarlige i de blodsutgytelser som er satt i gang av de ufullkomne menneskelige regjeringer som de har støttet og i noen tilfelle selv valgt.

Hva slags religioner er det som tillater at verdslige myndigheter blir satt over Gud, og at deres medlemmer blir gjort til politiske offer på krigsgudens alter?

«De utøste uskyldig blod»

Disse ordene, som ble sagt om det frafalne Israel for mange hundre år siden, gjelder alle falske religioner, og spesielt kristenhetens religioner. (Salme 106: 38, EN) Glem ikke de millioner av menneskeliv som ble utslettet i holocaust, en tragedie som kristenhetens kirkesamfunn ikke var uten skyld i. — Se Våkn opp! for 8. april 1989.

Tyske geistlige tiet også i en annen sak som er mindre kjent, men ikke mindre tragisk. I 1927, to år etter at Hitler hadde gitt uttrykk for sitt rasesyn i Mein Kampf, utgav den katolske redaktør og teolog Joseph Mayer en bok som fikk biskopens offisielle godkjennelse. I denne boken heter det: «Pasienter med sinnslidelser, moralsk forkvaklede personer og andre mindreverdige mennesker har ikke mer rett til å formere seg enn de har til å anstifte branner.» Den lutherske presten Friedrich von Bodelschwingh mente at det var forenelig med Jesu vilje å sterilisere handikappede.

Denne holdningen, som fant støtte i religiøse kretser, bidrog til å bane veien for Hitlers «evtanasierklæring» i 1939, som førte til at over 100 000 mentalt tilbakestående ble drept, mens anslagsvis 400 000 ble tvangssterilisert.a

Først i 1985, 40 år etter krigens slutt, kom den lutherske kirkes talsmenn i Rhinland med følgende offentlige innrømmelse: «Vår kirke motsatte seg ikke sterkt nok tvangssterilisering, drap på syke og handikappede personer og grusomme medisinske eksperimenter på mennesker. Vi retter en inntrengende bønn om tilgivelse til de ofrene som fremdeles lever, og til deres pårørende.»

Riktignok ble myndighetenes evtanasikampanje langt mindre intens etter at den katolske biskopen i Münster den 3. august 1941 rettet en skarpt formulert protest mot virksomheten og betegnet den som mord. Men hvorfor tok det 19 måneder med 60 000 drap før det kom en offentlig fordømmelse?

Religionens blodskyld

De fleste religionssamfunn hevder at de har respekt for livet og er interessert i å verne folk mot skade. Men advarer religiøse ledere konsekvent sine hjorder mot de helsemessige farene ved å røyke, ved å misbruke narkotika og alkohol, ved å føre blod inn i kroppen og ved å hengi seg til seksuell promiskuitet? Og noe som er viktigere, fordømmer de slike kjødets gjerninger på samme måte som Bibelen fordømmer dem? Forklarer de at slike handlinger kan frata oss Guds godkjennelse? — Apostlenes gjerninger 15: 28, 29; Galaterne 5: 19—21.

Det finnes naturligvis noen som gjør det. Og den katolske kirke og mange fundamentalistiske kirker viser så stor respekt for livet at de fordømmer abortinngrep og karakteriserer det som utgytelse av uskyldig blod. Ikke desto mindre er det katolske Italias abortlov en av Europas mest liberale.

Også innen buddhismen blir abortinngrep fordømt. Men i Japan ble det ifølge statistikken fremkalt 618 000 aborter i løpet av ett år, selv om 70 prosent av befolkningen er buddhister. Dermed oppstår følgende spørsmål: Hva bør vi bedømme en religiøs retning etter? Etter det som dens offisielle talerør og noen av dens prester sier, eller det som et stort antall av dens tilhengere gjør uten at det får konsekvenser for deres medlemskap?

Et annet eksempel på forsømmelighet når det gjelder å advare de onde, har å gjøre med holdningen til Bibelens kronologi og oppfyllelsen av Bibelens profetier, som viser at Guds himmelske rike ble opprettet i 1914 med Jesus Kristus som konge.b Selv om kristenheten feirer Kristi påståtte fødselsdag hvert år i desember unnlater dens religiøse ledere å proklamere at han hersker som Konge, på samme måte som jødedommens ledere nektet å anerkjenne ham som den utpekte Kongen for 1900 år siden.

Religiøse ledere som unnlater å advare andre mot å trosse Guds morallover og mot å nekte å underkaste seg Guds herskende Rike, pådrar seg blodskyld ifølge Esekiel 33: 8, uansett hvilket trossamfunn de tilhører. Deres taushet er ensbetydende med at de står likegyldig og ser på at millioner av deres trosfeller pådrar seg blodskyld.

Ved å tilflekke sine kappefliker med uskyldige menneskers blod har utøvere av falsk religion forkastet Kristi Jesu livgivende, utgytte blod. (Se Matteus 20: 28 og Efeserne 1: 7.) Derfor vil det blod som snart — meget snart — kommer til å tilflekke den falske religions kappefliker, være dens eget blod. — Åpenbaringen 18: 8.

«Falsk religion innhentes av sin fortid» og vil ikke unnslippe. Les om dette i neste nummer av bladet.

[Fotnoter]

[Ramme på side 21]

«I mange deler av verden er religionen i dag blitt revolusjonens tjenerinne . . . Den fortsetter å inspirere til drap i Nord-Irland og likeledes på det indiske subkontinent og på Filippinene.» — The Encyclopedia of Religion

[Bilde på side 20]

Den blodskyld falsk religion tidligere har pådratt seg, illustrert ved dette tresnittet fra det 15. århundre som viser massebrenning av kjettere, overgås langt av den blodskyld falsk religion har pådratt seg i det 20. århundre

[Bilde på side 21]

Tyske kirkeklokker ble smeltet om til krigsformål under den første verdenskrig

[Rettigheter]

Bundesarchiv Koblenz