Babylon den store på tiltalebenken

PÅ EN rekke stevner som ble holdt verden over i 1988 og 1989, har millioner av Jehovas vitner vedtatt en resolusjon som gir uttrykk for deres avsky for Babylon den store, den falske religions verdensrike — spesielt slik det er representert ved kristenheten. Enkelte oppriktige mennesker vil kanskje spørre: Er ikke dette å ta altfor hardt i? Nei, absolutt ikke! Når vi ser hvordan profetene i det gamle Israel fryktløst fordømte sin tids avgudsdyrkelse og hvilke sterke uttrykk Jesus brukte da han avslørte sin tids religiøse hykleri, tror vi som Jehovas vitner at vår holdning er fullt ut berettiget. Ja, det er til og med en holdning som er påbudt av Gud. — Jesaja 24: 1—6; Jeremia 7: 16—20; Matteus 23: 9—13, 27, 28, 37—39.

På hvilket grunnlag er det da vi avskyr Babylon den stores handlemåte? Hvilke historiske beviser har vi for at religionen har unnlatt å ære universets suverene Herre, Jehova?

Vår tids Babylon forakter navnet

Universets suverene Herre er ikke anonym. I Bibelen har han omkring 7000 ganger vist at hans navn er Jehova. Han tilskriver sitt navn livsviktig betydning. Det tredje av De ti bud lyder slik: «Du skal ikke misbruke [Jehova] din Guds navn, for [Jehova] lar ikke den som misbruker hans navn, være skyldfri.» Og Jesus understreket betydningen av sin Fars navn i Fadervår da han sa: «La ditt navn holdes hellig.» — 2. Mosebok 20: 7; Matteus 6: 9.

Kristenheten har bedrøvelig lite å vise til når det gjelder å ære Guds navn. Den engelske oversettelsen King James Version av 1611 bruker riktignok navnet Jehova, men den bruker det bare sju ganger, alene eller i kombinasjon med andre navn.a Andre oversettelser har fullstendig fjernet navnet. De fleste religionssamfunn lar være å vise det ære. I stedet har de opphøyd sin «hellige» treenighet og i enkelte tilfelle Maria, den såkalte Guds Mor, og stilt dem over Bibelens Gud. Jehovas dyrebare navn er så å si ikke blitt brukt.b

Islam anerkjenner med rette bare én Gud, som de kaller Allah, i samsvar med deres hellige bok Koranen. Men de bruker ikke Guds navn, Jehova, som først ble åpenbart i Bibelen minst 2000 år før Koranen ble til. Hinduene tilber millioner av guder og gudinner, men Jehova er ikke blant dem.

Jødedommen står i en særklasse når det gjelder svik mot Guds navn. I tusener av år har jødene hevdet at de er folket for Guds navn, og likevel har de på grunn av sin tradisjon latt Guds sanne navn få gå fullstendig av bruk.

Derfor er det at vi som vitner for den suverene Herre, Jehova, må gi uttrykk for vår avsky for den måten Babylon den store neglisjerer Guds hellige navn på.

Derfor avskyr vi babylonsk lære

Millioner av mennesker er blitt utnyttet og holdt i trelldom av frykt for den babylonske læren om at mennesket har en udødelig sjel. Helt fra oldtiden av har falsk religion utnyttet folks frykt for at sjelen kan bli pint evig i et brennende helvete etter døden. En snedigere variant av denne læren går ut på at sjelen lider midlertidig i skjærsildens flammer. Oppriktige mennesker betaler for at det skal leses messer for de døde, men de får aldri vite når det ikke lenger er nødvendig å betale. Det finnes ikke noe grunnlag i Bibelen for disse bespottelige læresetningene. — Jevnfør Jeremia 7: 31.

Bibelen lærer i virkeligheten at mennesket er en levende, dødelig sjel. Adam ble ikke dømt til helvetes ild eller til skjærsilden på grunn av sin ulydighet. Han ble dømt til døden. For å si det enkelt: «Syndens lønn er døden.» (Romerne 6: 23; 1. Mosebok 2: 7, 17, EN; 3: 19) Det bibelske håp for de døde beror ikke på noen udødelig sjel, men er basert på Guds løfte om en oppstandelse til fullkomment liv på en paradisisk jord. — Johannes 5: 28, 29; Åpenbaringen 21: 1—4.

En annen babylonsk lære er den «hellige» treenighet. Denne læren om tre personer i én Gud var aldri noen del av de gamle hebreeres tro. (5. Mosebok 5: 6, 7; 6: 4) Jesus var selv jøde, og han verken trodde eller lærte at han var Gud, den Allmektige. Han påstod aldri at han var noen del av en triade av den type som omtales i babylonske læresetninger eller dogmer. — Markus 12: 29; 13: 32; Johannes 5: 19, 30; 14: 28; 20: 17.

Derfor forkaster vi Babylons bespottelige lære, som denne verdens falske religioner holder seg til. Vi tilber den ene sanne Gud, Jehova, gjennom hans Sønn, som ble «en soning» for syndene til både salvede kristne og verden, hele menneskeheten. — 1. Johannes 2: 2.

Derfor forkaster vi gudsfornektende filosofier

Kristenhetenes paver og geistlighet jamrer over ateismens frammarsj, og mange bruker den som en unnskyldning for å støtte ytterliggående konservative politikere. Men ett spørsmål må stilles: Hvem godkjente stilltiende all den urett og ulikhet som førte til at ateismen oppstod, spesielt i forrige århundre? Det skjedde i første rekke innenfor kristenheten. Den russisk-ortodokse kirke stod for eksempel i nært samarbeid med tsarene, som undertrykte folket på en grusom måte. De som gav seg ut for å være Guds representanter, manglet ekte kristne verdinormer, og dette bidrog til de forhold som gav ateismen grobunn.

Kristenhetens religionssamfunn har også antatt utviklingslæren, som er til vanære for Skaperen. De sier at det er blinde naturkrefter som står bak den kompleksitet og det mangfold vi finner hos over en million livsformer. De sier i realiteten at dette mangfold utviklet seg gjennom en rekke nyttige slumpetreff. En slik filosofi gjør Gud overflødig og lar ikke mennesket stå ansvarlig overfor noen. Etikk blir et spørsmål om hva som passer en selv. (Salme 14: 1) En følge av dette er at antall aborter nå er kommet opp i et titalls millioner hvert år — og det i land som hevder at de er religiøse!

Vi forkaster slike gudsfornektende filosofier og handlinger. Vi tilber Jehova, han «som lever i all evighet, han som skapte himmel og jord og hav og alt som er i dem». — Åpenbaringen 10: 6; 19: 6.

Derfor avskyr vi Babylon den stores frukter

Kristenheten har ikke gitt akt på de advarselsbudskaper til de sju menigheter som blir gitt i Åpenbaringen, kapitlene 2 og 3. Her advares det mot å praktisere sekterisme, avgudsdyrkelse og utukt og også mot lunkenhet og forsømmelighet.

Et besøk i nesten alle kirker eller templer vil vise hvordan mange religiøse mennesker har opphøyd skapningen framfor Skaperen. Hvordan? Ved deres dyrkelse av bilder og ikoner og den tilbedelse de retter mot «helgener», madonnabilder og korset. — Jevnfør Salme 115: 2—8; 2. Korinter 5: 7; 1. Johannes 5: 21.

På dem oppfylles Paulus’ ord: «De kjente Gud, men likevel gav de ham ikke den ære og takk som Gud skal ha. . . . de endte i dårskap, og istedenfor å gi den uforgjengelige Gud ære dyrket de bilder av forgjengelige mennesker, fugler, firbente dyr og krypdyr.» — Romerne 1: 21—23.

Derfor fordømmer vi Babylons umoral

I de siste 20 årene er homoseksualitet blitt godkjent eller tolerert som en alternativ livsstil. Millioner av homofile har stått åpent fram og demonstrerer nå på gatene til fordel for det de kaller «homofil stolthet». Hvordan ser Gud på deres homoseksualitet?

Bibelen sa klart ifra for om lag 3500 år siden: «Du skal ikke ligge med en mann slik som en ligger med en kvinne. Det er en styggedom.» (3. Mosebok 18: 22) Og for nesten 2000 år siden viste Paulus at Guds normer ikke hadde forandret seg, da han skrev: «Derfor overgav Gud dem til vanærende lidenskaper. Kvinnene gav seg hen til unaturlig kjønnsliv istedenfor det naturlige. På samme måte sluttet mennene å ha naturlig samliv med kvinner og brente i begjær etter hverandre. Menn drev utukt med menn, og de måtte selv ta straffen for at de var kommet slik på avveier.» — Romerne 1: 26, 27; 1. Korinter 6: 9, 10; 1. Timoteus 1: 10.

Til tross for dette er det nå så mange av kristenhetens prester som er homofile, at de har greid å etablere en sterk homoseksuell maktstilling i mange av de store kirkesamfunn. De forlanger at deres livsstil skal anerkjennes, og at de skal ha rett til å være prester. Et aktuelt eksempel finner vi i Canadas største protestantiske kirkesamfunn, Canadas forente kirke, der lederne den 24. august 1988 vedtok med 205 mot 160 stemmer at homofile skulle ha adgang til å være prester.

Derfor avskyr vi Babylons åndelige prostitusjon

Åpenbaringen fordømmer Babylons utukt med «jordens konger», dens politiske herskere. Skjøgen sitter «over de mange vann», som er et symbol på «folk og folkemasser og nasjoner og mennesker med ulike tungemål». (Åpenbaringen 17: 1, 2, 15, vers 1 fra EN) Ved at falsk religion har hatt et intimt forhold til de politiske herskere, har den i århundrenes løp åpent eller fordekt brukt sin innflytelse til å undertrykke og utbytte folket.

Eksempler på dette herredømmet er de konkordater eller overenskomster som Vatikanet inngikk med de nazistiske og fascistiske herskere nå i det 20. århundre. Disse konkordatene førte til at kirkens innflytelse over hjorden resulterte i en total underkastelse under ubarmhjertige herskere. I 1929 inngikk Vatikanet et konkordat med den fascistiske diktatoren Benito Mussolini. Hva skjedde så i Tyskland? Den tyske kardinal Faulhaber sier at Pius XI uttalte følgende, som viser hva paven tenkte om Hitler: «Jeg er meget fornøyd; han er den første statsmann som har talt imot bolsjevismen.» Faulhaber skrev senere: «Min reise til Roma bekreftet det jeg lenge har hatt en mistanke om. I Roma betrakter man nasjonalsosialismen og fascismen som den eneste beskyttelse mot kommunismen og bolsjevismen.»

De tyske katolske biskoper hadde vært motstandere av den nazistiske filosofi før 1933. Men den tyske forfatteren Klaus Scholder sier i sin bok The Churches and the Third Reich at biskopene fikk påbud av Vatikanets ambassadør i Tyskland, kardinal Pacelli, om å endre holdning til nasjonalsosialismen. Hva lå bak denne forandringen? Det var muligheten til å få i stand et konkordat mellom Det tredje rike og Vatikanet, et konkordat som ble inngått den 20. juli 1933.

Klaus Scholder forteller: «Ved valget og folkeavstemningen den 12. november [1933] høstet Hitler fruktene av konkordatet ved et overraskende høyt antall ’ja’-stemmer, spesielt i de overveiende katolske valgkretsene.»

Det var noen få protestantiske religiøse ledere som gav uttrykk for at de var imot nazistenes maktovertagelse i 1933, men deres røster druknet snart i det nasjonalistiske hylekoret. Scholder forklarer: «Det var helt klart at den protestantiske kirke viste en økende vilje til å forlate fortidens forsiktighet og nå endelig la seg innhente av den nasjonale begeistringsbølge. . . . For første gang kom det offisielle uttalelser fra kirken som støttet det nye regime uten reservasjoner.» Ja, protestantismen solgte seg til den nazistiske nasjonalismen og ble dens støttespiller på samme vis som den katolske kirke.

Historien viser at falsk religion i århundrenes løp har samarbeidet med de herskende maktgrupper og har styrket deres prestisje til skade for vanlige mennesker. Verdens religiøse ledere har ikke gått inn for å vise ’Kristi sinn’. I stedet har de begjærlig strebet etter å oppnå makt og skaffe seg eiendommer og rikdommer. Som Jehovas vitner avskyr vi slik åndelig prostitusjon. — Johannes 17: 16; Romerne 15: 5, EN; Åpenbaringen 18: 3.

Derfor avskyr vi Babylons blodskyld

I Åpenbaringsboken blir Babylon den store anklaget for massiv blodskyld: «Og jeg så at kvinnen var beruset av blodet fra de hellige og fra Jesu vitner.» «I denne by ble det funnet blod av profeter og hellige, ja, av alle dem som er blitt myrdet på jorden.» — Åpenbaringen 17: 6; 18: 24.

Den falske religions historie er preget av hat og blodsutgytelse, og det er kristenheten som har den største blodskyld. To verdenskriger tok til i det område som domineres av såkalte kristne nasjoner. «Kristne» politiske ledere gjorde bruk av våpenmakt i 1914 og 1939, og presteskapet i alle stridende nasjoner velsignet krigstiltakene. The Columbia History of the World sier om den første verdenskrig: «Sannheten ble devaluert sammen med livet, og knapt en røst hevet seg i protest. Vokterne av Guds ord førte an i krigsdansen. Den totale krig kom til å bety det totale hat.» (Uthevet av oss) Feltprestene hisset opp soldatene med patriotisk glød, og unge menn på begge sider ble kanonføde. Den samme historieboken sier: «Den systematiske forgiftningen av menneskers sinn gjennom voldsomme utslag av nasjonalisme . . . var også en hindring når det gjaldt å skape fred.»

Falsk religion verden over fortsetter å avle hat, noe vi ser i de konflikter som raser mellom jøder og muhammedanere, hinduer og sikher, katolikker og protestanter, muhammedanere og hinduer og buddhister og hinduer. Ja, falsk religion bidrar stadig til blodbadet «av alle dem som er blitt myrdet på jorden». — Åpenbaringen 18: 24.

I lys av alle de beviser som her er lagt fram, mener Jehovas vitner at resolusjonen fra stevnene i 1988 er passende og betimelig. Vi fordømmer med rette falsk religion som skjøgen Babylon den store, som har pådratt seg blodskyld. Vi kunngjør for verden den eneste sanne vei til fred og sann tilbedelse — at man vender seg til universets suverene Herre, Jehova Gud, gjennom ham som han sendte til jorden, Kristus eller Messias, Jesus. Det betyr at man må godta Guds rike som den rettferdige, evige regjering som alene kan dekke menneskehetens behov. Og det betyr også at tiden nå er inne til å adlyde befalingen: «Dra bort fra henne [Babylon den store], mitt folk, så dere ikke har del i hennes synder og ikke rammes av hennes plager.» — Åpenbaringen 18: 4; Daniel 2: 44; Johannes 17: 3.

[Fotnoter]