Religionens framtid — i lys av dens fortid

Del 22: 1900 og framover — Falsk religion innhentes av sin fortid

«Nøkkelen til en nasjons framtid ligger i dens fortid.» — Arthur Bryant, britisk historiker i det 20. århundre

BABYLON DEN STORE er det navnet som Bibelen gir den falske religions verdensrike, som dermed sammenlignes med oldtidens Babylon. (Åpenbaringen 18: 2) Det som skjedde med dette rike i oldtiden, lover ikke godt for det verdensrike som nå bærer dets navn. På én natt i år 539 f.Kr. falt Babylon for mederne og perserne under Kyros den store. Angriperne ledet vannet fra elven Eufrat vekk fra sitt leie, så den ikke lenger strømmet gjennom byen, og troppene kunne dermed uoppdaget ta seg fram over elvebunnen.

Jehova Gud og hans Sønn, Jesus Kristus, som er en konge større enn Kyros, kommer til å vinne en tilsvarende seier over den troløse Babylon den store. Bibelen beskriver den som en stor skjøge som sitter over mange vann, noe som peker på at hun får støtte fra «folk og folkemasser og nasjoner og mennesker med ulike tungemål». Men før hun ødelegges, må denne støtten, i likhet med vannet i «Eufrat, den store elven», ’tørke bort’, så det kan «ryddes vei for kongene fra Østen». — Åpenbaringen 16: 12; 17: 1, 15, vers 1 fra EN.

Beviser for at en slik uttørking finner sted i dag, ville være av uvurderlig verdi når det gjelder å identifisere falsk religion. Finnes det slike beviser?

Framtidsutsiktene mørkner

Ved begynnelsen av det 20. århundre bekjente hver tredje person på jorden seg til kristendommen. Kristenheten så en lys framtid i møte. Evangelisten og nobelprisvinneren John R. Mott gav i år 1900 uttrykk for denne optimismen da han utgav boken The Evangelization of the World in This Generation.

Men World Christian Encyclopedia innrømmer at det 20. århundre «har vist seg å bli totalt annerledes enn disse forventningene skulle tilsi». Verket forklarer at «ingen i 1900 ventet det sterke frafall fra kristendommen som inntraff i Vest-Europa på grunn av sekularismen, i Russland og senere i Øst-Europa på grunn av kommunismen og i Nord- og Sør-Amerika på grunn av materialismen». Det heter videre at disse bevegelsene og andre «psevdo-religioner» skjøt opp som paddehatter «fra en helt ubetydelig posisjon i 1900, med bare 0,2 prosent av jordens befolkning, . . . til 20,8 prosent av jordens befolkning i 1980».

Dette «sterke frafall» har ført til at kirkene i Vest-Europa nå står nesten tomme. Siden 1970 har den lutherske kirke i Vest-Tyskland mistet over 12 prosent av sine medlemmer. Over en tredjedel av kirkene i Nederland er blitt stengt, og noen av dem er blitt bygd om til varehus, restauranter og leiligheter, ja, til og med til diskoteker. I Storbritannia er forholdet at nesten hver åttende anglikanske kirke som var i bruk for 30 år siden, nå er stengt. Det er ikke så merkelig at en geistlig som i fjor talte på en konferanse for europeiske teologer og geistlige, beklaget seg og sa at «det tidligere ’kristne Vesten’ kan ikke lenger kalle seg kristent. . . . Europa er blitt en misjonsmark».

Men problemet omfatter mer enn kristenheten og mer enn Europa. Det blir for eksempel anslått at buddhismen verden over mister 900 000 tilhengere i året til agnostisismen.

Mangel på mannskap

«Skal man vekke en landsby, må man først vekke prestene der,» sier et japansk ordspråk. Men hvilke prester? I de ti årene fram til 1983 gikk tallet på katolske prester verden over ned med sju prosent. Og på 15 år er tallet på nonner redusert med 33 prosent. Og utsiktene til å finne erstatninger er ikke lyse. På under 20 år har tallet på studenter ved katolske seminarer i USA gått ned fra 48 992 til 11 262.

De katolske ordener lider også under denne trenden. Jesu selskap, som ble grunnlagt i Paris i 1534 av Ignatius Loyola, kunne i sin tid praktisk talt kontrollere undervisningen i en rekke land. Ordenens medlemmer, som vanligvis ble kalt jesuitter, tok ledelsen i misjonsvirksomheten. Men siden 1965 har tallet på medlemmer gått ned med over en fjerdedel.

At mannskapene blir redusert, er sikkert ille nok, men verre enda er det at kirken ikke lenger kan stole på mange av dem. Tallet på prester og nonner som går imot kirkens offisielle syn på sølibat, fødselskontroll og kvinners rolle i kirken, øker stadig. Det ble demonstrert i januar 1989 da 163 europeiske katolske teologer gikk ut med en offentlig erklæring — som inntil 1. mai var blitt undertegnet av ytterligere 500 — der Vatikanet ble anklaget for en autoritær innstilling og maktmisbruk.

Millioner av mennesker i kristenheten har vært offer for åndelig underernæring og har lidd en åndelig død. En amerikansk prest sa det litt annerledes da han kom med følgende innrømmelse: «Kirken [er blitt] et supermarked som leverer åndelig surrogatføde til forbipasserende. Prestens preken er ikke noe særlig mer enn ’ukens tilbud’, som tilbys kundene mot et avslag i de forpliktelser som forlanges.»

Siden 1965 er medlemstallet i de fem største protestantiske kirkesamfunn i USA gått ned med om lag 20 prosent, og tallet på dem som melder seg på søndagsskolene, er gått ned med over 50 prosent. «De tradisjonelle kirkesamfunn har ikke bare problemer med å få fram sitt budskap, men de er stadig mer usikre på hva dette budskapet går ut på,» skrev bladet Time. Når det rår en slik åndelig hungersnød, er det da heller ikke så merkelig at mange menighetsblad har sluttet å utkomme. Allerede i midten av 1970-årene kom et av dem med denne klagen: «Tiden for det vanlige menighetsblad . . . er forbi.»

En sløv og likegyldig hjord

I det 18. århundre var den britiske statsmannen Edmund Burke klar over at «intet er så skjebnesvangert for religionen som likegyldighet». Hadde han levd i dag, ville han ha funnet nok av likegyldige religiøse.

Da lutheranere i USA ble intervjuet for noen år siden, sa for eksempel 44 prosent av dem at de ikke ville snakke om sin tro med mennesker utenfor sitt kirkesamfunn, selv om deres pastor bad dem om det. En nyere undersøkelse viste at over tre fjerdedeler av USAs katolikker mener at det å være uenig med paven, selv i moralske spørsmål, ikke hindrer dem i å være gode katolikker.

I Japan sier 79 prosent av befolkningen at det er viktig å være religiøs. Men i henhold til Religions of Modern Man er det bare en tredjedel av dem som bekjenner seg til en religion, og dermed er det klart at mange er altfor likegyldige når det gjelder det å leve opp til sine holdninger.

Voksne mennesker som stiller seg likegyldig til religion, har vanligvis ikke nidkjære og religiøst interesserte barn. En undersøkelse som ble foretatt blant unge i alderen 11 til 16 år av direktøren for det psykologiske institutt ved universitetet i Bonn, viste at ungdommen mer enn noensinne var opptatt av å finne personligheter som de kunne etterligne. Men da de ble spurt om hvem de hadde som sine idealer, nevnte de ikke en eneste gang noen kirkeleder.

Den politiske innflytelse avtar

Organisert religion har ikke lenger den politiske innflytelse som den en gang hadde. Vatikanet har for eksempel ikke vært i stand til å hindre at det blir vedtatt lover om abort, skilsmisse og religionsfrihet som kirken opplagt er imot. Det gjelder selv i de større katolske land. Vatikanet måtte også i 1984 gå med på et konkordat som fratok den katolske kirke dens status som Italias statskirke.

Det som falsk religion tidligere oppnådde gjennom et snedig politisk press, prøver den nå å få til gjennom offentlige protestbevegelser som ledes av fremtredende geistlige. Et eksempel på det er den bevegelse som ledes av den anglikanske erkebiskop Desmond Tutu i Sør-Afrika.

Forent består vi, splittet faller vi

Det var på en konferanse som ble holdt av protestantiske misjonsselskaper i Edinburgh i 1910, at vår tids økumeniske bevegelse oppstod. Arbeidet i denne bevegelsen er nylig blitt intensivert i et forsøk på å fremme religiøst samarbeid og gjensidig forståelse, slik at man lar «den kristne religion» tale med samme røst.

Den økumeniske bevegelse virker gjennom mange organer. Et viktig skritt ble tatt i 1948, da Kirkenes verdensråd ble dannet i Amsterdam. Rådet bestod opprinnelig av nesten 150 protestantiske, anglikanske og ortodokse kirkesamfunn, men det skryter nå av å ha dobbelt så mange medlemmer.

Den romersk-katolske kirke er riktignok ikke medlem av Kirkenes verdensråd, men den foretar klare tilnærmelser til rådet. I 1984 ledet pave Johannes Paul sammen med rådets avtroppende generalsekretær en økumenisk bønnegudstjeneste ved rådets hovedkontor i Sveits. Og i mai 1989 var katolikker med blant de over 700 europeiske geistlige som holdt en konferanse i Basel i Sveits. En avis kalte møtet for den «største økumeniske begivenhet siden reformasjonen».

Siden midten av 1930-årene har viljen til å inngå kompromisser vært stadig økende fordi flere og flere aksepterer den tanke at alle «kristne» religioner har en iboende gudgitt enhet. Som bevis på denne iboende enhet trekker Kirkenes verdensråd fram treenighetslæren, som betrakter «Jesus Kristus som Gud og Frelser», og som alle rådets medlemmer aksepterer.

Kristenheten har også satt i gang en dialog med ikke-kristne religioner. Dette skjer, i henhold til The Encyclopedia of Religion, for å finne et praktisk kompromiss «mellom en teologisk imperialisme, som innebærer at hvis én tro er sannheten, har ingen annen tro egentlig noen rett til å eksistere, og en synkretisme, som innebærer at det ikke er så stor forskjell mellom de enkelte trosretninger at det er nødvendig med noen strid, og at en viss sammensmelting av dem alle kan skape en ny tro for framtiden».

I virkeligheten er falsk religion lik et snøre som består av mange enkelttråder, der alle tråder trekkes i hver sin retning. Og det er igjen en innledning til katastrofe, for Jesu ord gjelder fremdeles: «Et rike som ligger i strid med seg selv, blir lagt øde, og en by eller et hjem som er i strid med seg selv, kan ikke bli stående.» — Matteus 12: 25.

Ta imot den sanne religion, forkast den falske!

Enkelte foretrekker kanskje å lukke øynene for de faktiske forhold. Men det er farlig med grunnløs optimisme. «Kirkene har i over en generasjon levd i det håp at tingene skal bedre seg mer eller mindre av seg selv,» skrev London-avisen The Times i oktober 1988. Den la til: «Til tross for den gradvise langsiktige nedgang i kirkenes medlemstall i Storbritannia er det ikke gjort særlig bevisste anstrengelser innenfor kirkene for å forklare eller motvirke nedgangen eller trekke opp nye retningslinjer for å få stanset den.» Den trakk så følgende logiske slutning: «Enhver kommersiell organisasjon som oppdaget at salget stadig gikk ned, ville enten forberede seg på å gå nedenom og hjem eller treffe tiltak for å få forbedret sitt produkt og sin markedsføring.»

Intet tyder på at falsk religion vil «treffe tiltak for å få forbedret sitt produkt og sin markedsføring». Det eneste grunnlag gudfryktige mennesker kan ha for optimisme, ligger i at de vender seg til den ene sanne religion, der det ikke er noen fare for at kildene til åndelig vann skal tørke inn. Hva falsk religion angår, kan du få vite mer om hvordan det vil gå med den, ved å lese artikkelen «Regnskapets dag er nær!», som kommer i neste nummer av Våkn opp!

[Ramme på side 20]

Jehovas vitner: Deres kilder tørker ikke inn

«Mens de tradisjonelle religionssamfunn langsomt har tilbakegang, mens deres kirker og templer blir stående mer og mer tomme, får Jehovas vitner stadig flere medlemmer, og de skaffer seg til og med gamle kirkebygninger og andre, nye bygg der de kan samle sine nye medlemmer.» — Le Petit Journal, en kanadisk avis.

«I Italia er det omkring 45 000 . . . I dag har sekten tidsskrifter, som er gode og til og med interessante (de har et rikt innhold av nyheter og artikler fra alle verdens kanter), den trykker små bøker som er up to date, og som også kan gi de mest lærde katolske bibelforskere tilsvar, og den distribuerer bibler som er oversatt direkte fra hebraisk . . . Ved hjelp av disse metoder har vitnene oppnådd store resultater.» — Famiglia Mese, et italiensk katolsk blad (skrevet i 1975; i april 1989 var tallet på Jehovas vitner i Italia kommet opp i 169 646).

«[Jehovas vitner] døper hundrevis av mennesker, mens vi døper to og tre.» — The Evangelist, offisielt organ for Evangelical Tract Distributors. (Jehovas vitner døpte 69 649 personer i 1962, da ovenstående ble skrevet; i 1988 var tallet på nydøpte vitner 239 268.)

«I 1962 avsluttet jeg en undersøkelse av Jehovas vitner med denne uttalelsen: ’At futten plutselig skulle gå ut av den nye verdens samfunn, er tvilsomt.’ . . . I dag [1979] er det over dobbelt så mange vitner som den gang. Og alle tegn tyder på at Selskapet Vakttårnet sannsynligvis igjen vil doble antall medlemmer i de neste ti årene.» — William J. Whalen i U.S. Catholic. (De 989 192 vitner fra 1962 var kommet opp i 3 592 654 i 1988.)

Siden 1970 har tallet på Jehovas vitner i Vest-Tyskland (og i Vest-Berlin) økt med 38 prosent. I de siste 30 årene har tallet på menigheter av Jehovas vitner i Nederland økt fra 161 til 317 og i Storbritannia fra 825 til 1257, noe som har gjort det nødvendig å bygge mange nye Rikets saler i begge disse landene. — Se også tredje avsnitt under underoverskriften «Framtidsutsiktene mørkner».

[Bilde på side 21]

I maset og kjaset i dagens verden er det ikke mange som bryr seg om religion