Storken — en trofast fugl

Av «Våkn opp!»s medarbeider i Spania

STORKEN — fuglen som ifølge tradisjonen varsler lykke, er et tegn på at våren er i anmarsj, og kommer med nyfødte barn — har lenge hatt en spesiell plass i menneskenes myter og i deres hjerte. Den har en elegant flukt, den hekker gjerne i nærheten av folk i byer og landsbyer, og den er med på å bekjempe skadedyr i landbruket, noe som alt sammen har bidratt til dens popularitet.

Men denne fuglens kanskje beste egenskap er dens trofasthet. Hvert år vender den trofast tilbake til den gamle reirplassen, og den er tro mot sin make hele livet. Dens hebraiske navn betyr faktisk «en lojal» eller «en med kjærlig godhet» fordi, forklarer Talmud, det er en skapning som er kjent for å behandle sin make med ømhet og kjærlighet.

Takket være sitt gode rykte var den for nesten 200 år siden fredet i Nederland, og det blir fortalt at tamme storker spankulerte omkring på fisketorget i Haag. Senere ble den Tysklands nasjonalfugl. Og i dag bygger man avsatser på hustakene i mange byer i Europa for å få denne vennlige fuglen til å hekke der. Storkene er kjærkomne naboer!

Trekkfugl

Noen europeiske storker overvintrer sør for Sahara i Vest-Afrika, mens andre reiser så langt som til Sør-Afrika. I august begynner de sin lange reise sørover. De er ikke særlig utholdende flygere, så reisen foregår i etapper. De foretrekker å trekke i grupper av varierende størrelse, og ofte samles alle storker som hekker i et område, før avreisen. De vender tilbake til reirplassen i februar eller mars og er dermed en av de første trekkfuglene som begynner reisen nordover.

Storkene har et vingespenn på nærmere to meter, og på grunn av sin størrelse og sin punktlighet har de alltid tiltrukket seg mye oppmerksomhet når de trekker. Til samme tid hver høst og vår flyr store flokker over Palestina. For over 2500 år siden viste profeten Jeremia til nettopp det, og han gav en nøyaktig beskrivelse av storken da han omtalte den som en fugl som «vet når den skal trekke». — Jeremia 8: 7, The New English Bible.

Den trekkruten de følger hvert år, strekker seg i noen tilfelle over 16 000 kilometer tur-retur. Det er bemerkelsesverdig, spesielt i betraktning av at de mesteparten av strekningen benytter seg av seilflygning. I likhet med de store rovfuglene utnytter de varme, oppstigende vinder for å nå en viss høyde, for så å utnytte de brede vingene ved å seile uanstrengt lange strekninger og bare sjelden slå med vingene.

En særegenhet ved storkenes trekk er den måten de passerer Middelhavet på. De forsøker å unngå å fly over vann, siden de oppstigende luftstrømmene bare opptrer over land. Hvert år i august samles derfor tusener av storker for å krysse Middelhavet der hvor det er smalest (Gibraltar-stredet og Bosporos). Overraskende nok virker ikke den lange reisen over Sahara-ørkenen så skremmende på dem som den 14 kilometer lange havstrekningen som skiller Spania og Afrika, og som det kan ta dem så mye som fem timer å krysse.

Det spesielle reiret

Storker foretrekker en reirplass som har en fremskutt posisjon, for eksempel i toppen av et høyt tre, men noen ganger nøyer de seg med en moderne erstatning — en telefonstolpe eller en høyspentmast. I bibelsk tid bygde de ofte sitt «hus» i sypresstrær. — Salme 104: 17.

Men i århundrer har hustak, kirker og skorsteiner over hele Europa vært storkens foretrukne reirplass. Både hannen og hunnen bygger tålmodig på reiret, som har en spesiell oppbygning. Det ser nesten ut som om det vil falle ned når som helst. Men utseendet kan bedra, for de store reirene rikker seg nesten ikke selv under de kraftigste stormer. Reirene er så solide at når storkene hvert år vender tilbake fra vinteroppholdet, bruker de bare omkring en uke på å utføre små reparasjoner på «huset» sitt.

Begge fuglene er også med på å utføre disse reparasjonene, som består i å legge på plass litt flere kvister og andre materialer, så snart de har kommet tilbake fra vinterkvarteret. Til slutt er det dette reparasjonsarbeidet som gir reiret dødsstøtet — det bryter sammen under sin egen vekt. Men da kan det godt være at reiret er opptil to meter høyt og én meter eller mer i diameter.

Akkurat som foreldrene vender tilbake til reiret sitt hver vår, forsøker avkommet å finne en reirplass så nær foreldrenes hekkeplass som mulig. Enkelte gamle bygninger huser derfor et dusin eller flere kjempestore reir, som alle er bebodd av etterkommerne til et eneste storkepar.

Storkens situasjon i dag

Trass i de forsøk som er blitt gjort i mange europeiske byer på å få storken til å føle seg hjemme, ser framtiden dyster ut. I forrige århundre var det omkring 500 reir i Sveits, men nå er det bare en håndfull tilbake. Et lignende dystert bilde tegnes av storkens framtid i Sverige, Nederland, Danmark og Vest-Tyskland, hvor storkebestanden synker dramatisk. I Spania, hvor storker fremdeles er et vanlig syn, er bebodde reir blitt redusert til det halve i løpet av bare ti år. I hele Europa er det anslått at det finnes mellom 10 000 og 20 000 storkepar. Hva er det som er i ferd med å skje med en av menneskenes yndlingsfugler?

Det er åpenbart mange faktorer inne i bildet, men de fleste kan føres tilbake til menneskets ødeleggelse av miljøet. På overvintringsstedene i Afrika blir storkene ofte jaktet på og spist — en økologisk tragedie, ettersom storkene i vintermånedene livnærer seg av gresshoppesvermene som påfører de livsviktige avlingene i Afrika stor skade. Samtidig bidrar ubefruktede egg, som skyldes utstrakt bruk av plantevernmidler, og det at det stadig blir færre områder hvor de har tilgang på føde, til at det hvert år blir færre unger i Europa. I tillegg er kraftledningene en dødsfelle for mange store fugler, og skyteglade jegere er også ansvarlig for en rekke storkers død.

Naturvernere forsøker å få storken fredet. Men for at et slikt program skal lykkes, må mange land, både i Europa og i Afrika, samarbeide, noe som ikke er lett å få til. De som verdsetter Guds skaperverk, stoler på at storkens majestetiske vinger alltid vil kunne ses på himmelen, og at denne menneskevennlige og trofaste fuglen alltid vil bære bud om at våren er i anmarsj.

[Ramme på side 16]

Storken og nyfødte barn

I århundrer er barn blitt fortalt at det er storken som kommer med de nyfødte barna, og storken figurerer ofte på gratulasjonskort til nybakte foreldre. Hva er opprinnelsen til en slik forestilling?

Den er åpenbart basert på to legender. For mange år siden la folk merke til at storken kom tilbake tilsynelatende på mirakuløst vis hvert eneste år til samme tid. Noen trodde de fløy til Egypt og ble forvandlet til menn om vinteren, for så å bli forvandlet til fugler igjen om våren (det forklarte hvorfor de søker til bebyggelse).

Man la også merke til at storkene brukte mesteparten av dagen til å skaffe seg mat i våtmarker, hvor sjelene til nyfødte barn angivelig skulle holde til. Siden storkene var svært omsorgsfulle foreldre, skulle det ikke store fantasien til før folk diktet opp den historien at det var storken som kom med de nyfødte barna.

[Bilde på side 14]

[Bilde på sidene 16 og 17]

[Bilderettigheter på side 15]

Godo-Foto

[Bilderettigheter på side 16]

Godo-Foto