STORK

[hebr. chasidhạh].

Det hebraiske navnet på denne fuglen er hunkjønnsformen av det hebraiske ordet for «en som er lojal; en som viser kjærlig godhet». (Jf. 1Sa 2: 9; Sl 18: 25, NW, fotn.) Denne beskrivelsen passer godt på storken, som er kjent for sin store omsorg for ungene og sin livslange troskap mot maken.

Storken er i likhet med ibisen og hegren en stor, langbent vadefugl. Den hvite storken (Ciconia ciconia) har overveiende hvit fjærdrakt, men svingfjærene på vingene er beksvarte. En voksen stork kan bli hele 1,2 m høy og ha nesten samme kroppslengde, og vingespennet kan bli opptil 2 m. Sitt lange, røde nebb, som er bredt ved roten, men avsmalnet i spissen, bruker den til å søke i slam etter fisk, frosker og små krypdyr. Den lever fortrinnsvis av små vannlevende dyr i tillegg til gresshopper, men den kan også ta til takke med åtsler og avfall. Storken stod på listen over urene dyr, som israelittene ifølge lovpakten ikke hadde lov til å spise. – 3Mo 11: 19; 5Mo 14: 18.

Da profeten Jeremia refset de frafalne judeerne, som ikke gav akt på tiden for Jehovas dom, henledet han deres oppmerksomhet på storken og andre fugler som ’kjenner sine fastsatte tider’. (Jer 8: 7) Hvert år i mars og april drar store flokker med storker gjennom Palestina og Syria på vei nordover fra sitt vinterkvarter i Afrika. Av de to storkeartene som finnes i Israel – den hvite storken og svartstorken (Ciconia nigra) – blir den førstnevnte bare unntaksvis værende i området for å hekke, og den bygger da vanligvis sitt rede i trær eller på bygninger. Svartstorken, som har svart hode, hals og rygg, er mer vanlig, særlig i Hula-bekkenet og dalene omkring Bet-Sjean, og den søker til trær hvor det er mulig å bygge reder. Salmisten nevnte storker som bygger reder i høye einertrær. – Sl 104: 17.

Jehova nevnte strutsen, som ikke kan fly, som en motsetning til den høytflygende storken da han spurte Job: «Har hunnstrutsen flakset med vingen av glede, og har hun storkens svingfjær og fjærdrakt?» (Job 39: 13) Storkens svingfjær er svært brede og kraftige; de ytre og de indre armsvingfjærene er nesten like lange som håndsvingfjærene, noe som gir fuglen en kolossal vingeflate og setter den i stand til å fly høyt og lenge. En stork som svever på sine kraftige vinger med halsen utstrakt og lange bakoverrettede ben, er et imponerende syn. De to kvinnene som Sakarja så i et syn (Sak 5: 6–11), og som bar på et efa-mål hvor det satt en kvinne som ble kalt «Ondskapen», hadde «vinger som storkens vinger». Det som sies i vers 9 om at «vinden var i deres vinger», minner om den susende lyden som oppstår når luften passerer mellom storkens svingfjær. Under flukten blir håndsvingfjærne bredt ut, slik at det i enden av vingene dannes små spalter som gjør at luftstrømmen over vingeflaten blir regulert og bæreevnen øker.