Hva skjedde med dinosaurene?

«PALEONTOLOGI er studiet av fossiler, og fossiler er rester av organismer fra tidligere tider.» Men som en paleontolog sa, er det «en høyst spekulativ og subjektiv vitenskap». Det er tydelig når det gjelder dinosaurene. Forskeren G. L. Jepson ved Princeton universitet nevner noen spekulasjoner om hva som skjedde med dem:

«Forfattere med varierende kompetanse har foreslått at dinosaurene forsvant fordi klimaet ble dårligere . . . eller fordi tilgangen på mat ble det. . . . Andre skribenter har lagt skylden på sykdom, parasitter, . . . endringer i atmosfærens trykk eller sammensetning, giftige gasser, vulkansk støv, for mye oksygen fra plantene, meteoritter, kometer, innskrenkning av det genetiske materialet på grunn av små, eggspisende pattedyr, . . . kosmisk stråling, at polene skal ha flyttet seg, oversvømmelser, kontinentalforskyvning, . . . uttørking av sumper og innsjøer, solflekker.» — The Riddle of the Dinosaur.

Det fremgår av slike spekulasjoner at vitenskapen ikke med noen grad av sikkerhet er i stand til å svare på spørsmålet: Hva skjedde med dinosaurene?

Teorien om plutselig utryddelse

En nyere teori er blitt framsatt av Luis og Walter Alvarez, far og sønn. Utenfor byen Gubbio i den midtre delen av Italia fant Walter Alvarez et merkelig, tynt, rødaktig lag med leire inneklemt mellom to kalksteinslag i en bergartsformasjon. Det nederste kalksteinslaget inneholdt et vell av fossiler. Det øvre laget var nesten fritt for fossiler, noe som fikk geologene til å trekke den slutning at alt liv plutselig hadde forsvunnet, og at det tynne, rødlige leirlaget hadde en eller annen forbindelse med denne utryddelsen.

Analyser viste at leiren var rik på metallet iridium. Konsentrasjonen var 30 ganger større enn det som er vanlig i bergarter. Forskerne visste at slike høye konsentrasjoner av dette sjeldne grunnstoffet bare kunne komme fra jordens indre eller fra kilder utenfor jorden. De kom til at iridiumet stammet fra en kjempemessig asteroide som traff jorden og forårsaket den plutselige utryddelsen av dinosaurene.

Etter at den iridiumholdige leiren ble funnet i Gubbio, ble det funnet lignende avleiringer andre steder i verden. Bekreftet dette asteroidehypotesen? Noen vitenskapsmenn er fortsatt skeptiske. Men som boken The Riddle of the Dinosaur medgir, satte Alvarez’ hypotese «ny fart i studiet av utryddelse og utvikling». Og paleontologen Stephen Jay Gould innrømmer at den kan minske «den betydning som er blitt tillagt konkurranse mellom artene».

En vitenskapelig skribent kommenterer denne nye teorien og den tilsynelatende plutselige utryddelsen av dinosaurene og innrømmer: «Dette kan ryste den evolusjonære biologi i dens grunnvoller og reise tvil med hensyn til de nåværende forestillinger om naturlig utvalg.»

Vitenskapsmannen David Jablonski ved Arizona universitet konkluderer med å si at ’mange planter og dyr ble utryddet brått og på en eller annen spesiell måte. Masseutryddelse kan ikke bare være den kumulative virkning av gradvis utdøing. Det må ha skjedd noe uvanlig’. Dette er også tilfellet med dinosaurene. Det at de forholdsvis brått dukket opp og forsvant igjen, taler imot den allment godtatte oppfatning at det har funnet sted en langsom utvikling.

Aldersbestemmelse av dinosaurer

Man finner hele tiden dinosaurknokler i lag som ligger lavere enn dem man finner menneskeknokler i, og det får mange til å trekke den slutning at de tilhører en tidligere tidsperiode. Geologene kaller denne perioden jordens middelalder (mesozoicum), som de igjen deler opp i periodene kritt, jura og trias. De tidsrammer man opererer med i forbindelse med disse periodene, er på titalls millioner år. Men er dette blitt fastslått med noen grad av sikkerhet?

En av de metoder som brukes for å bestemme alderen på fossiler, kalles radiokarbondatering. Ved denne dateringsmetoden måler man hvor mye av det radioaktive karbonet i en organisme som er blitt nedbrutt etter dens død. «Så snart en organisme dør, absorberer den ikke lenger nytt karbondioksid fra omgivelsene, og den forholdsvise mengden av isotopet avtar i tidens løp etter hvert som den radioaktive nedbrytning finner sted,» sier Science and Technology Illustrated.

Det er imidlertid alvorlige problemer forbundet med denne metoden. For det første: Når et fossil regnes for å være omkring 50 000 år gammelt, er radioaktiviteten i det blitt så lav at det er svært vanskelig å påvise den. For det andre: Selv i nyere fossiler er radioaktiviteten så lav at det også der er svært vanskelig å måle den nøyaktig. For det tredje: Forskerne kan måle hvor hurtig radioaktivt karbon dannes i dag, men de har ingen mulighet til å måle karbonkonsentrasjonene i en fjern fortid.

Forskerne bruker altså radiokarbonmetoden for å aldersbestemme fossiler, og i tillegg bruker de andre metoder for å aldersbestemme bergarter, for eksempel metoder hvor radioaktivt kalium, uran eller torium tas i bruk. Men uansett hvilken metode de bruker, er de ikke i stand til å fastslå hvor store konsentrasjonene av disse grunnstoffene var langt tilbake i tiden. Professor i metallurgi Melvin A. Cook sier derfor: «En kan bare gjette seg til hvor store disse konsentrasjonene [av radioaktive stoffer] var, og de aldersbestemmelsene som man på den måten kommer fram til, kan ikke bli bedre enn disse gjetningene.» Dette er spesielt tilfellet når vi tar i betraktning at vannflommen på Noahs tid for over 4300 år siden medførte kolossale forandringer i atmosfæren og på jorden.

Geologene Charles Officer og Charles Drake ved Dartmouth College reiser ytterligere tvil med hensyn til nøyaktigheten av radiologisk datering. De sier: «Vi er kommet til at iridium og andre beslektede grunnstoffer ikke ble avsatt plutselig, . . . men at det i stedet var en intens og variabel tilstrømning av disse bestanddelene i løpet av en forholdsvis kort geologisk tidsperiode på mellom 10 000 og 100 000 år.» De hevder at når kontinentene ble brutt fra hverandre og begynte å bevege seg, medførte dette store endringer over hele kloden. Dette førte til vulkanutbrudd, som stengte for sollyset og forurenset atmosfæren. Slike omveltninger kunne naturligvis ha innvirkning på mengden av radioaktivitet og dermed forvrenge resultatene av målinger med radioaktive klokker i dag.

Beretningen i 1. Mosebok og dinosaurene

Den radiologiske dateringsmetoden representerer nytenkning, men den er likevel basert på spekulasjoner og antagelser. Bibelens beretning i de første kapitlene av 1. Mosebok, derimot, forteller ganske enkelt hvilken rekkefølge de forskjellige begivenhetene under skapelsen fant sted i. Den holder muligheten åpen for at jorden kan ha blitt dannet i løpet av milliarder av år, og at de seks skapelsesperiodene eller «dagene» da jorden ble beredt for menneskene, kan ha strukket seg over mange tusen år.

Noen dinosaurer (og pterosaurer) kan ha blitt skapt i løpet av den femte av de periodene som er nevnt i 1. Mosebok, da Bibelen sier at Gud skapte «flygende skapninger» (NW) og ’store sjødyr’. Andre typer av dinosaurer ble kanskje skapt i løpet av den sjette perioden. Det ville passe bra at det da var mange dinosaurer med en enorm appetitt, når vi tenker på den frodige vegetasjonen som tydeligvis fantes den gangen. — 1. Mosebok 1: 20—24.

Da hensikten med dinosaurene var blitt oppfylt, gjorde Gud slutt på dem. Men Bibelen sier ikke noe om hvordan eller når han gjorde det. Vi kan være sikre på at Jehova skapte dinosaurene i en bestemt hensikt, selv om vi ikke fullt ut forstår denne hensikten nå. De var ingen feiltagelse, ikke noe produkt av en utvikling. De dukker plutselig opp i fossilmaterialet uten forbindelse med noen fossile forfedre og forsvinner også uten å etterlate seg noen fossile mellomledd. Dette taler imot den oppfatning at slike dyr gradvis utviklet seg i løpet av millioner av år. Fossilmaterialet støtter altså ikke utviklingsteorien. Det er i stedet i harmoni med Bibelens fremstilling av Guds skapergjerninger.

[Uthevet tekst på side 10]

Dinosaurfossilene støtter ikke utviklingsteorien, men troen på en skapelse