En lesers positive reaksjon på en artikkel i Våkn opp!
Et liv med DOWNS SYNDROM
BLADET Våkn opp! for 8. august 1989 inneholdt en artikkel om en pike, Suzy, som ble født med Downs syndrom. Artikkelen beskrev den store kjærlighet og tålmodighet som Suzys foreldre, søster og bror viste henne, og de store anstrengelser de gjorde seg. En kvinne i Spokane i staten Washington i USA reagerte positivt på denne artikkelen og skrev følgende brev til Våkn opp!:
«Etter å ha lest Våkn opp! for 8. august måtte jeg rett og slett skrive til dere. Jeg ønsker å takke dere for at dere offentliggjorde artikkelen om lille Suzy. Jeg har en underlig følelse av å være ’mor’ for min mor, som er blitt som et ’spedbarn’, og jeg følte et slags slektskap med Suzys mor. Jeg vil gjerne at dere skal få kjennskap til enda en ting som noen av oss er stilt overfor i dag, og hvor oppmuntret vi føler oss på grunn av det arbeid dere gjør for å hjelpe oss.
Lille Suzy med Downs syndrom gjorde et så dypt inntrykk på meg at jeg gråt. Jeg har stor empati for slike barn og deres foreldre, for jeg kjenner flere. Da jeg leste om de vanskelighetene Suzy hadde i sitt liv, gråt jeg med tanke på min mor. Jeg er selv en gammel dame i 70-årene, og jeg har sett hvordan min mors liv så å si er blitt ført tilbake til utgangspunktet.
Jeg husker henne som et tiltalende, omsorgsfullt, avholdt og livfullt ungt menneske. Hun er nå i 90-årene. Jeg har sett hvordan hun som følge av en rekke slag hun har hatt, i fysisk henseende har tapt seg og nå har en kropp som vekker medynk, men likevel har hun i behold sine vitale funksjoner som virker nesten normalt.
Det første alvorlige slag hun hadde, gjorde at hun ikke klarte å holde orden i sjekkheftet, sette opp handleliste for innkjøp av dagligvarer, og så videre. I løpet av et års tid hadde denne tilstanden forverret seg, slik at hun ikke klarte å varme opp litt mat til seg selv.
Et og et halvt år senere førte et annet, større slag til at hun mistet evnen til å bevege seg, oppfatte ting og snakke, og hun kunne ikke holde på vannet. Hun opplevde for annen gang i sitt liv å være et ’spedbarn’, og for meg var hun det. Hun måtte mates og skiftes bleier på som et spedbarn og løftes fra sengen over i rullestolen.
Mor kunne ikke snakke til oss og fortelle oss hva hun tenkte, følte, hadde lyst på eller ønsket. Men vi lærte å kommunisere ved hjelp av øyne, smil og tårer. Ansiktet hennes lyste bokstavelig talt opp når jeg fortalte henne noe av interesse som jeg hadde hørt på møtene i Jehovas vitners Rikets sal, som jeg går til, når noen av de andre som også går der, sendte henne en hilsen, eller når jeg fortalte om noe jeg hadde lest i Våkn opp! eller Vakttårnet.
Når jeg måtte gå fra henne, ble øynene hennes ofte fylt av tårer, og hun sa farvel ved å gi meg et lett kyss på kinnet. Men når jeg etter et besøk sa: ’Mamma, klokken er sju, og jeg må gå på møte i Rikets sal’, smilte hun og nikket ’ja’ med hodet og gav meg et kraftig kyss. Hun så etter meg idet jeg gikk mot døren, og med et smil sa hun farvel ved å bevege fingrene slik som et av oldebarna hennes hadde lært henne.
Det var Halloween [allehelgensaften] kort tid etter at hun kom til pleiehjemmet. Jeg fant henne i oppholdsrommet da jeg besøkte henne en dag. Rullestoler var stilt opp ved siden av hverandre, fire ved hvert bord, og spredt utover bordene lå alle de materialene som skulle til for å lage forskjellige ting til feiringen av denne høytiden. Og der satt mamma med et uttrykk i ansiktet som et barn på fire år som uten ord sa: ’Jeg vil ikke gjøre dette, og jeg kommer heller ikke til å gjøre det!’
Jeg gikk bort til henne, stod bak henne og sa: ’Hallo, mamma’, og idet jeg bøyde meg ned og kysset henne på kinnet, kniste jeg (for å skjule tårene) og hvisket inn i øret hennes: ’De har visst fått deg inn her for å lage ting og saker til Halloween.’ Da hun snudde hodet for å se på meg, hadde hun det mest skøyeraktige glimt i øyet og smilte. Så fikk hun et uttrykk i ansiktet som gjenspeilte fullstendig forakt. Og slik var det hver gang en høytid nærmet seg. Hun ville ikke ha noe å gjøre med disse høytidene på grunn av deres hedenske bakgrunn. Slik holdt hun i sin begrensede tilstand fast ved det hun trodde på.
For åtte måneder siden ble hun rammet av enda et slag, som brakte henne i koma og førte til nyresvikt. Men alle andre vitale funksjoner var gode. Da det hadde gått fem dager, kunne ikke legen tro den forandring som skjedde med henne. Til å begynne med kjente hun ikke igjen noen av oss. Men nå kan hun av og til reagere når vi kysser henne. Vi føler at hun ganske lett presser leppene sine mot kinnet vårt.
I disse åtte månedene har mor vært som et nyfødt barn, et levende og pustende menneske, men ikke i stand til å overleve ved egen hjelp. Et spedbarn vil til sine tider vegre seg for å spise, men en halv time senere vil det ved sin gråt gi til kjenne at det er sultent eller trenger oppmerksomhet. Mor har ingen mulighet til å la oss få vite hva hun ønsker eller trenger. Sykesøstrene og familiemedlemmene har måttet lære seg hvorfor hun til sine tider lar maten ligge lenge i munnen uten å svelge den. Med legens hjelp har vi lært at dette kan være fordi hun venter på at det skal komme et rap. På grunn av den delvise lammelsen hun har, hender det at musklene av og til ikke vil arbeide. Hvis hun skynder seg å svelge før det rette øyeblikk er inne, vil hun kveles.
Når en skal dra omsorg for et spedbarn (noen i likhet med Suzy eller min mor), må en selv lære seg hvordan en skal gjøre det. Hvor heldig var ikke Suzy som hadde en slik omsorgsfull og kjærlig familie! Vi føler at vi var heldige som ble oppdratt av foreldre som vi har gledet oss over å ha. Under oppveksten leste mamma artikler for oss fra Selskapet Vakttårnets publikasjoner om råd angående helsen, og også om mange andre emner som var av interesse for familien. Hun oppmuntret meg til å bruke disse opplysningene når jeg skulle skrive stiler og holde foredrag på skolen.
Nå er det altså vi barn som er foreldre, og mor er barnet. Hvorfor gråt jeg da jeg leste om Suzy? Hvorfor har jeg frisket opp disse minnene om min gamle mor på grunn av det jeg leste om lille Suzy? Jeg tror det er fordi jeg følte et slektskap med Suzys mor. Jeg følte også at jeg ble fylt av en dyp kjærlighet til og verdsettelse av vår himmelske Far, Jehova Gud, som ved sin kjærlighet til oss alle har truffet en foranstaltning for at lille Suzy og min mor en dag, i Guds nye verden på en paradisisk jord, vil bli fullkomne, slik det er hans hensikt at menneskene skulle være. — Matteus 6: 9, 10; Åpenbaringen 21: 4, 5.
Jeg håper at våre to familier en dag kan møtes i det kommende paradis og være sammen med andre som kanskje har opplevd det samme som oss. Kanskje vi da kan felle gledestårer og fryde oss og le og gi takk og pris til vår Skaper, Jehova, og hans Sønn, Jesus Kristus, vår gjenløser.» — Innsendt.