Fra forbryterbanen til misjonærtjenesten
Det var den 6. august 1950. Jeg stod sammen med mor på Yankee Stadium i New York. Vi var til stede på et av Jehovas vitners internasjonale stevner. På det tidspunkt var verken mor eller jeg et av Jehovas vitner. Jeg betraktet forundret menneskemengden. Det var over 100 000 inne på stadionet og i området rundt, men det var ingen som skubbet seg fram, brukte munn, sloss eller kom med vredesutbrudd. Jeg husker at jeg sa til mor: «Det er ikke til å tro. I de organisasjonene jeg har vært i, og på de steder hvor jeg har vanket, har det alltid vært slåssing. Mor, dette må være sannheten!» Hun bare klemte hånden min hardt og smilte, for hun kjente min fortid bedre enn noen annen. La meg fortelle litt om min bakgrunn.
Jeg ble født i Metropolis, en liten by ved bredden av elven Ohio sør i Illinois. Året var 1930, og den store depresjonen herjet verden over. Jeg var det niende i rekken av 11 barn og ble oppdratt i den lutherske tro. Om ettermiddagene pleide mor å sitte og lese fra Bibelen for meg, og jeg satte virkelig pris på disse stundene. Hun lærte meg det som står i Johannes 3: 16: «For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv», og hun sa at jeg aldri måtte glemme Guds kjærlighet til oss. Jeg tenkte ofte på dette skriftstedet og gjentok det for meg selv når jeg var alene, men jeg forstod ikke hvordan Gud elsket oss, og hvilken betydning det hadde for mitt liv. Jeg husker at jeg spurte flere som var religiøst innstilt, og de gav meg mange forskjellige svar, for eksempel: «Gud gir oss trær og blomster», «Gud gir oss livet» og «Gud gir oss dyrene, de vakre stjernene og regnet som får ting til å gro». Så tenkte jeg: ’Men alt dette var her før Jesus ble født. Skriftstedet gir løfte om evig liv, men broren og søsteren min døde.’ Da jeg spurte om det, fikk jeg til svar: «Det er noe som skjer etter at du er død.» Allerede som liten gutt var jeg derfor forvirret, og jeg mistet interessen for religion og søndagsskoler.
Da jeg var ti år gammel, var jeg ungdomsforbryter og med i en gategjeng, som jeg av og til var leder for. Jeg var hele tiden i klammeri med myndighetene. Hver gang far så en politibil i gaten vår, regnet han med at politiet kom for å spørre etter meg, så han sa: «Rop på Robert. Politiet kommer.» Foreldrene mine led mye under min oppførsel, og far bad meg gjentatte ganger om å slutte å være sammen med den gjengen jeg vanket i. Det gjorde ham ille til mote, og han sa stadig til meg: «Du har laget mer trøbbel for oss enn alle de andre barna til sammen, og det er bare på grunn av dem du omgås.» Men merkelig nok pleide mor å si til far: «Han kommer til å forandre seg. Bare vent, en dag er Robert en Ordets tjener.»
Guds sannhet fører til at jeg forandrer meg
Så skjedde det noe som skulle få stor betydning for mitt liv. I 1948 begynte en av søstrene mine, Evelyn, å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Det eneste jeg på den tiden visste om Jehovas vitner, var at de inntok et nøytralt standpunkt i nasjonale og politiske spørsmål. Jeg var svært nasjonalistisk og ville ikke at søsteren min skulle ha noe med disse menneskene å gjøre. Jeg motarbeidet henne kraftig. Men hun innså at det hun lærte, var sannheten, og hørte ikke på meg. Helt fram til i dag har hun trofast tjent Jehova Gud sammen med de aller fleste av sine barn og barnebarn. I dag takker jeg Gud og henne for hennes standhaftighet, for en dag jeg oppholdt meg på kjøkkenet, overhørte jeg en av disse bibelske drøftelsene. Jeg lærte at jorden vil bli et paradis, og at det er mulig å få leve evig på den. Jeg husket Johannes 3: 16 og tenkte: ’Det er Guds kjærlighet til oss gjennom Jesus.’ Siden satt jeg hver uke på kjøkkenet og lyttet til de bibelske drøftelsene. De spurte snart om jeg ville være med på studiet. Slik lærte jeg den kjærlige, sanne Gud, Jehova, å kjenne.
Foreldrene mine var også til stede på studiet, og etter at de hadde flyttet til Ypsilanti i Michigan, fortsatte de å studere Bibelen. Kort tid senere flyttet jeg også dit. I 1950 var jeg for første gang til stede på et av Jehovas vitners stevner, et internasjonalt stevne som ble holdt på Yankee Stadium i New York. Den ekte kjærlighet som stevnedeltagerne viste hele stevneuken, overbeviste meg om at dette var de menneskene jeg ønsket å ha som mine nære venner resten av livet. På det stevnet innviet jeg meg til å tjene Jehova, den sanne Gud.
På vei tilbake til Michigan etter stevnet hadde vi gleden av å besøke Vakttårnets bibelskole Gilead, en skole som lærer opp Ordets tjenere til å bli misjonærer i fremmede land. På den tiden holdt skolen til i vakre, landlige omgivelser i nærheten av South Lansing i staten New York. Under det besøket satte jeg meg som mål å bli misjonær.
Den 10. september 1950 ble jeg døpt sammen med to andre i en bekk. Da var jeg 19 år gammel. Jeg hadde fått nye venner, og da jeg møtte mine tidligere venner, spurte de hva som hadde skjedd. Noen sa at jeg var blitt gal. Men jeg hadde aldri følt meg mer tilregnelig i hele mitt liv! Far var overrasket, men svært lykkelig.
I 1951 giftet jeg meg med Earline Merlau Olson. Hun hadde en helt annen bakgrunn. Hun var oppdratt av foreldre som hadde innviet sitt liv til Gud, og hun hadde vært heltidsforkynner i skoleferiene og håpet på å øke sin tjeneste ved å bli misjonær.
Vi streber etter å nå våre mål trass i vanskeligheter
På grunn av det standpunkt jeg hadde inntatt i forbindelse med kristen nøytralitet, kom jeg nok en gang i myndighetenes søkelys, og for første gang i mitt liv havnet jeg i fengsel — fordi jeg var en kristen! I løpet av det døgnet jeg satt i fengsel, erfarte jeg hele tiden Guds beskyttelse og omsorg. En av fangene, tydeligvis han som var lederen for fangene, sa at han ville holde en «rettssak» i cellen med meg som den anklagede. Hva skulle jeg gjøre? Skulle jeg ty til nevene slik jeg hadde gjort i så mange år som ungdomsforbryter, eller skulle jeg stole på Gud? Jeg bad inderlig til Jehova om at han måtte hjelpe meg til å være trofast, og gi meg visdom og styrke. Plutselig kom en annen av de innsatte meg til unnsetning. Han sa til de andre at de skulle bruke ham som sitt offer. Han stilte seg foran meg og sa: «Hvis dere skal ta ham, må dere ta meg først.» Spenningen var til å ta og føle på. Men så sa lederen: «Glem det. Det er ikke så viktig.» Jeg takket Gud. Jeg fikk juridisk hjelp og ble løslatt dagen etter, men saken pågikk i tre år før jeg endelig ble fritatt for militærtjeneste fordi jeg var en Ordets tjener.
Den 1. mai 1955 begynte min kone og jeg som heltidsforkynnere eller pionerer. Etter at vi hadde vært pionerer i to år i menigheten i Ypsilanti i Michigan, ble vi spurt om vi ville begynne som spesialpionerer i Burlington i Vermont den 1. mai 1957, noe som ville bety at vi brukte enda mer tid til å forkynne. I løpet av de to årene vi var der, var vi med på å gjenopprette menigheten på stedet. Menighetens første Rikets sal lå midt i byen. Det offentlige foredraget den første søndagen het «Kommunismen eller kristendommen — hva er løsningen?» Siden noen hadde truet med å forhindre at dette møtet ble holdt, gikk jeg til politiet for å spørre om vi kunne regne med at de ville komme oss til unnsetning hvis det skulle bli nødvendig. De forsikret meg om at de ville ta hånd om situasjonen. Omkring 20 minutter før møtet skulle begynne, stoppet en bil full av menn foran Rikets sal. Politiet var på pletten etter få minutter og snakket med dem, og mennene drog sin vei. Det ble et fredelig møte med mange tilhørere.
Endelig misjonærer!
I 1959 ble vi innbudt av Selskapet Vakttårnet til å slutte oss til staben ved hovedkontoret i New York den 1. mai. Vi gjorde oss klar til å reise, men så fikk vi et nytt brev. I dette brevet ble vi innbudt til å gjennomgå Gilead-skolen for å bli opplært som misjonærer. Opplæringen skulle begynne i september 1959. To store velsignelser i løpet av ett år! Endelig hadde vi målet i sikte — misjonærtjenesten! Vi fortsatte å utvide vår hellige tjeneste.
I februar 1960, etter nesten seks måneders studium og undervisning, ble vi som to av elevene i den 34. klassen uteksaminert fra Gilead. Den 1. mars 1960 kom vi til vårt tildelte distrikt i Bogotá i Colombia.
Vår første utfordring var å lære spansk. Jeg blandet ofte ordene, noe som var årsak til mye moro. På vårt første områdestevne arbeidet jeg i losjiavdelingen, og jeg mente å spørre brødrene om de ville låne oss noen madrasser (colchones), men jeg brukte ordet cochinos (griser). De spurte meg vennlig: «Hva skal de brukes til?» «Brødrene skal sove på dem,» svarte jeg. Etter at latteren hadde lagt seg, fikk vi madrassene.
Vi nøt Guds skaperverk i naturskjønne omgivelser — de majestetiske og snødekte Andesfjellene, urskogsområdene og slettelandet — og vi hadde mange uforglemmelige opplevelser. En gang besøkte vi noen spesialpionerer i Villavicencio, hvor llanos eller slettelandet begynner. I byen San Martín hadde vi avtalt å møte en gruppe Jehovas vitner fra Granada. Innbyggerne i San Martín hadde ikke hørt Rikets budskap før. Da min kone snakket med en kvinne hjemme hos henne, gikk en gutt bort til henne og spurte hva hun holdt på med. Da hun fortalte ham det, gikk han igjen, for senere å komme tilbake. Han fortalte at en kunde i butikken på den andre siden av gaten ville snakke med henne. Mannen lyttet med glede til budskapet og bad om å få all den litteraturen hun hadde. Da hun tilbød ham abonnement på Vakttårnet og Våkn opp!, sa han: «Jeg bor så langt ute på slettelandet at det ikke finnes noen postgang der. Jeg måtte ha hentet posten her i San Martín, og hit kommer jeg bare én gang i året for å hente forsyninger.» Som ved en styrelse hadde han det året kommet mens vi var i byen.
Vi fant stor glede i å forkynne Guds Ords sannhet for befolkningen i Colombia i 16 år. Vi brukte alle mulige slags transportmidler: piragua (uthult kano), fly, buss, bil, hest og esel. Overalt hvor vi kom, traff vi vennlige mennesker som med glede lyttet til Bibelens sannhet og lærte å kjenne og fullt ut forstå den kjærlighet Jehova og hans kjære Sønn legger for dagen.
Tilbake i USA for å yte hellig tjeneste
I 1976 måtte vi av personlige grunner dra tilbake til USA, hvor vi fortsatte å yte hellig tjeneste, nå som pionerer. Så, i 1980, fikk jeg anledning til å besøke noen menigheter i en krets som kretstilsynsmann. Jeg ble tildelt et spansktalende distrikt. Det har vært en glede å samarbeide med de vennlige og kjærlige åndelige brødrene og søstrene i forskjellige deler av De forente stater.
Da jeg var barn, sa mor til meg: «Glem aldri Guds kjærlighet!» Jeg takker Jehova for at han gjennom sin jordiske organisasjon har hjulpet meg til å forstå hans kjærlighet og det den betyr for menneskeheten, og til å forandre mitt liv ved hjelp av hans Ord og hans ånd fra å være en ungdomsforbryter til å bli en person som kan yte ham hellig tjeneste. Han har velsignet meg rikelig og gjort det mulig for meg å nå de mål jeg hele tiden har satt meg. Min kone og jeg takker Jehova, hans Sønn og hans trofaste organisasjon for et lykkelig liv og for de mange privilegier vi har hatt i Guds hellige tjeneste. — Fortalt av Robert D. Reed.
[Bilde på side 17]
Robert og Earline Reed
[Bilde på side 18]
Min kone, Earline, vasker klær ved misjonærhjemmet i Colombia