Har skogene noen framtid?

PÅ PÅSKEØYA i det sørlige Stillehavet rager det opp noen store steinhoder over de gresskledde liene og stirrer tomt ut over havet. De som laget dem, svant bort for flere hundre år siden. I den vestlige delen av USA er ruinene av gamle bygninger i øde områder de eneste levningene etter et folk som forsvant lenge før den hvite mann kom dit. Noen bibelske land hvor sivilisasjonen og handelen en gang blomstret, er nå forblåste ørkener. Hvorfor?

I alle de tre tilfellene kan det være at svaret delvis er avskoging. Noen eksperter mener at folk måtte forlate disse stedene fordi de utryddet skogene der. Uten trær ble jorden ufruktbar, så de flyttet videre. Men i vår tid er det fare for at menneskene gjør det samme med hele planeten. Kommer de til å gjøre det? Er det ingenting som kan stanse prosessen?

Mange forsøker å stanse den. I Himalaya skal kvinner ha klynget seg til trær i desperate forsøk på å hindre tømmerhoggere i å felle dem. I Malaysia har noen som tilhører stammer som holder til i skogen, stilt seg opp for å danne kjeder som skulle blokkere veien for tømmerhoggere og deres tunge maskiner.

De 200 millioner menneskene som livnærer seg av det som er i regnskogene, har en svært personlig del i krisen. Etter hvert som sivilisasjonen rykker fram, trenger de innfødte stammene lenger innover i skogene, noen ganger helt til de støter på nybyggere som rykker fram fra den andre siden. Mange stammer blir utryddet på grunn av de fremmedes sykdommer. Andre, som blir tvunget til å tilpasse seg utenverdenen, ender opp blant de fattige i byene. Der føler de at de ikke hører til i samfunnet, og lever et utsvevende liv. Men verden er i ferd med å få øynene opp for deres vanskelige situasjon. Mange verden over har begynt å snakke om miljøvern.

Kan miljøvernforkjempere rette opp situasjonen?

«Vi har både den kunnskap og den teknologi som trengs for å redde verdens tropiske skoger.» Slik begynner boken Saving the Tropical Forests. Dette er blitt demonstrert i parker verden over. Guanacaste nasjonalpark i Costa Rica er viet nyplanting av enorme skogområder. Millioner av trær er blitt plantet i Kenya, India, Haiti, Kina og andre land. Men å plante trær er ikke akkurat det samme som å gjenreise skoger.

Noen ganger innebærer skogplanting kommersiell planting av en enkelt tresort som senere skal høstes. Resultatet blir neppe et så komplisert økosystem som det en regnskog utgjør. Dessuten sier noen at en fuktig tropisk regnskog aldri kan bli satt i sin opprinnelige, kompliserte tilstand igjen. Det er ikke noe rart at mange miljøvernere holder fast ved at bevaring er bedre enn gjenreisning.

Men å bevare en skog er ikke så lett som det kan høres ut. Hvis et skogområde er for lite, vil det ikke overleve. Noen miljøvernere antyder at minst 10—20 prosent av verdens regnskoger bør settes til side som reserve hvis de skal kunne beholde sitt rike mangfold. Men for tiden er det bare tre prosent av regnskogene i Afrika som er vernet. I Sørøst-Asia er tallet to prosent og i Sør-Amerika én prosent.

Og noen av disse områdene er bare vernet på papiret. Formålet med parker og reservater slår feil når prosjektet er dårlig planlagt eller blir dårlig drevet, eller når korrupte funksjonærer putter parkens midler i sin egen lomme. Det er til og med noen som tjener penger på at de i smug gir tillatelse til tømmerhogst. Dessuten er det mangel på mannskap. I Amazonas fikk én skogvokter i oppdrag å passe på et område med regnskog som var like stort som Frankrike.

Miljøvernere slår også til lyd for å lære bøndene å dyrke jorden uten å pine den ut, slik at de ikke blir tvunget til å flytte og felle mer skog. Noen har prøvd å dyrke mange forskjellige produkter om hverandre på ett og samme jorde, for å holde borte skadedyr som spiser én bestemt planteart. Frukttrær kan beskytte jorden mot det tropiske regnet. Andre har tatt i bruk en gammel metode. De graver kanaler rundt små hageflekker og skuffer gjørme og alger fra kanalene opp på jordstykkene som næring. Man kan drive fiskeoppdrett i kanalene som en ytterligere måte å skaffe seg mat på. Slike metoder har allerede vært svært vellykkede i forsøk som er gjort.

Men å lære folk hvordan de skal gjøre dette, koster tid og penger og krever dyktighet. Tropeland har ofte for mange umiddelbare økonomiske problemer til å foreta den slags langsiktig investering. Men selv om den tekniske kunnskapen var alminnelig utbredt, ville ikke det løse problemet. Som Michael H. Robinson skriver i Saving the Tropical Forests: «Regnskogene blir ikke ødelagt på grunn av uvitenhet eller dumhet, men hovedsakelig på grunn av fattigdom og griskhet.»

Roten til problemet

Fattigdom og griskhet. Det ser ut til at den krise som avskogingen utgjør, har sine røtter langt inn i menneskesamfunnets struktur, langt dypere enn trærne i regnskogen strekker sine røtter ned i den tynne, tropiske jorden. Er menneskeheten i stand til å rykke problemet opp med roten?

På et møte i Haag i Nederland i fjor foreslo topplederne i 24 land at det skulle opprettes en ny myndighet innen De forente nasjoner som skulle hete Globe. Ifølge London-avisen Financial Times skulle Globe ha «et maktområde som savner sidestykke når det gjelder å fastsette og håndheve normer i forbindelse med miljøet». Selv om nasjonene ville måtte oppgi noe av sin høyt skattede, nasjonale suverenitet for at Globe skulle kunne få noen reell makt, sier noen at det ikke er til å unngå at det en dag blir opprettet en slik organisasjon. Det er bare en forent, global instans som kan gå løs på globale problemer.

Det sier seg selv. Men hvilken menneskelig regjering eller instans kan fjerne griskhet og fattigdom? Hvilken regjering har noen gang gjort det? Altfor ofte er de basert på griskhet, så de sørger for at fattigdommen fortsetter. Nei, hvis vi venter på at en eller annen menneskelig instans skal løse krisen i forbindelse med avskogingen, da har ikke skogene noen framtid, ikke menneskene heller.

Men tenk over dette: Vitner ikke skogene om at det står et umåtelig intelligent vesen bak? Jo, det gjør de! Helt fra røttene og ut til bladene vitner regnskogene om at de er et verk av en Mesterkonstruktør.

Vil så denne store Konstruktør tillate at menneskene utrydder alle regnskogene og ødelegger jorden? En bemerkelsesverdig profeti i Bibelen besvarer dette spørsmålet direkte. Den lyder: «Hedningfolkene ble harme, men nå er din [Guds] vredesdag kommet, og tiden da [du skal] . . . ødelegge dem som ødelegger jorden.» — Åpenbaringen 11: 18.

Det er to bemerkelsesverdige ting ved denne profetien. For det første peker den fram mot en tid da menneskene faktisk skulle være i stand til å ødelegge hele jorden. Da disse ordene ble skrevet, for nesten 2000 år siden, var det like umulig for menneskene å ødelegge jorden som å reise til månen. Men i dag gjør de begge deler. For det andre besvarer profetien spørsmålet om hvorvidt menneskene helt kommer til å ødelegge jorden — med et rungende nei!

Gud skapte menneskene for at de skulle ta vare på jorden og dyrke den, ikke for at de skulle kle den naken. I det gamle Israel satte han grenser for hvilke trær hans folk kunne hogge da det inntok det lovte land. (5. Mosebok 20: 19, 20) Han lover at hele menneskeheten i nær framtid skal få leve i harmoni med naturmiljøet. — 1. Johannes 2: 17; Jeremia 10: 10—12.

Bibelen gir oss håp, håp om en tid da menneskene vil dyrke jorden slik at den blir et paradis, istedenfor å gjøre den til ørken ved hjelp av bulldosere, en tid da de vil bringe den i god stand igjen, istedenfor å maltraktere den, da de vil se framover, istedenfor grisk å tappe jorden for dens råstoffer av hensyn til hva som er fordelaktig i øyeblikket. Skogene har en framtid. Det har ikke den korrupte tingenes ordning som er i ferd med å ødelegge dem og hele jorden.

[Bilde på side 13]

Avskoging her på Påskeøya kan ha vært årsak til at en sivilisasjon forsvant

[Rettigheter]

H. Armstrong Roberts