Utenomjordiske vesener — en gammel drøm

DET er ikke våre dagers science fiction-forfattere som har oppfunnet forestillingen om utenomjordiske vesener. For omkring 2300 år siden tenkte den greske filosofen Metrodorus seg at et univers med bare én bebodd verden var like usannsynlig som en stor åker med bare ett kornaks. Lukrets, en romersk dikter som levde i det første århundre før Kristus, skrev at «i andre deler av verdensrommet finnes det andre jordkloder og forskjellige slags menneskeraser».

I kristenheten var det i mange hundre år motstand mot denne oppfatningen. Men fra omkring år 1700 til begynnelsen av vårt århundre trodde de fleste velutdannede mennesker, deriblant noen av historiens største vitenskapsmenn, fullt og fast at det er liv på andre kloder. Ja, i midten av forrige århundre ble en pedagog møtt med kritikk i vide kretser da han dristet seg til å forfatte et skrift hvor han gikk imot denne oppfatningen.

Folk trodde tydeligvis villig vekk på utenomjordiske vesener, selv på det spinkleste grunnlag. I 1835 skrev en journalist at astronomer hadde oppdaget liv på månen. Han skrev at merkelige dyr, eksotiske planter og til og med små mennesker med vinger som svevde omkring og gestikulerte tydelig, var blitt sett i teleskop. Opplagstallene for avisen hans steg kraftig. Mange fortsatte å tro på historien selv etter at den ble avslørt som svindel.

Vitenskapsmennene var også optimistiske. På slutten av det forrige århundre var astronomen Percival Lowell overbevist om at han kunne se et komplisert system av kanaler på overflaten av Mars. Han laget detaljerte kart over dem og skrev bøker om den sivilisasjonen som skulle ha bygd dem. I det franske vitenskapsakademiet var man så sikker på at det fantes liv på Mars, at akademiet satte opp en belønning til den første som kommuniserte med et utenomjordisk vesen som ikke var en marsboer.

Noen kom med de underligste forslag til hvordan man kunne kommunisere med vesener på de nærmeste klodene — alt fra å tenne kjempemessige bål i Sahara til å plante skoger i geometriske former over hele Sibir. I 1899 satte en amerikansk oppfinner opp en mast med en kobberkule på toppen og sendte kraftige elektriske støt gjennom den som et signal til marsboerne. Håret reiste seg på hodene til folk, og lys glødet i en omkrets av 50 kilometer, men det kom ikke noe svar fra Mars.

Et sterkt håp

Den teknologien som i dag brukes i letingen etter liv på andre planeter, er nok ny, men én ting har ikke forandret seg: Vitenskapsmennene er fortsatt overbevist om at menneskene ikke er alene i universet. Som astronomen Otto Wöhrbach skrev i den tyske avisen Nürnberger Nachrichten: «Det finnes knapt den naturvitenskapsmann som ikke ville svare ja hvis han ble spurt om det finnes utenomjordisk liv.» Gene Bylinsky, forfatteren av Life in Darwin’s Universe, sa det slik: «Skal vi tro radioastronomene, kan det skje hvilken dag som helst at det kommer et signal fra stjernene som bygger bro over verdensrommets ufattelige avstander og gjør slutt på vår kosmiske ensomhet.»

Hvorfor er vitenskapsmennene så sikre på at det finnes liv på andre planeter? Optimismen har sitt grunnlag i stjernene. Det er så mange av dem — milliarder bare i vår galakse. Så begynner antagelsene. Mange av disse stjernene må da også ha planeter som kretser om dem, og det må ha utviklet seg liv på noen av disse planetene. I tråd med dette resonnementet har noen astronomer gjettet på at det finnes alt fra tusenvis til millioner av sivilisasjoner her i vår egen galakse!

Spiller det noen rolle?

Hvilken rolle spiller det om det finnes liv utenfor jorden eller ikke? Vitenskapsmennene mener at både et positivt og et negativt svar på dette spørsmålet vil kunne få svært stor betydning for menneskeheten. Hvis vi får vite at vi er alene i universet, sier de, ville vi lære å sette pris på livet her, ettersom det er så enestående. På den annen side argumenterer en vel ansett vitenskapsmann med at eventuelle fremmede sivilisasjoner sannsynligvis ville være mange millioner år mer avansert enn vår egen, og at de ville kunne dele sin enorme visdom med oss. De ville kanskje kunne lære oss å helbrede sykdommene våre og å gjøre slutt på forurensning, krig og sult. Kanskje de til og med kunne vise oss hvordan døden kan overvinnes!

Ikke mer sykdom, krig og død — et slikt håp betyr mye for folk i vår problemfylte tid. Det gjelder sikkert også deg. Men du er nok enig i at det er bedre ikke å ha noe håp i det hele tatt enn å sette sin lit til et falskt håp. Det er derfor viktig for oss å finne ut om vitenskapen beveger seg på trygg grunn når den hevder at universet vrimler av bebodde kloder.

[Uthevet tekst på side 5]

Beveger vitenskapen seg på trygg grunn når den hevder at universet vrimler av bebodde kloder?