Kan du stole på de nyhetene du får?

DEN 10. mai 1927 stod det i en spesialutgave av den franske avisen La Presse at den første vellykkede nonstop-flyging over Atlanteren ble foretatt av to franske flygere, Nungesser og Coli. På førstesiden var det bilder av de to flygerne og en detaljert beskrivelse av deres ankomst i New York. Men denne historien var oppspinn. I virkeligheten hadde flyet styrtet og flygerne omkommet.

Falske nyhetsmeldinger er vanligere enn kanskje de fleste har noen anelse om. I 1983 ble fortrolige notater som angivelig var Hitlers notater, offentliggjort i betydningsfulle uketidsskrifter, særlig i Frankrike og Vest-Tyskland. Det viste seg at de var falske.

I 1980 stod det en historie om en ung narkoman i avisen Washington Post. Journalisten som hadde skrevet historien, vant en Pulitzerpris, den høyeste pris en journalist i USA kan få. Men senere ble det avslørt at historien var oppdiktet. Under press fra dem som gransket saken, leverte skribenten inn sin oppsigelse og sa: «Jeg ber min avis, mitt yrke, Pulitzerutvalget og alle sannhetssøkere om unnskyldning.»

Nyheter som bare er oppspinn eller falske meldinger, er ikke det eneste som hindrer en i å komme fram til sannheten når det gjelder det som skjer i verden.

Utvelging og presentasjon av nyheter

Journalister og redaktører velger ofte ut nyheter som fascinerer folk, men som kanskje ikke er av særlig betydning. Det som er sensasjonelt eller iøynefallende, blir prioritert for å øke opplaget og leserkretsen. Underholdnings- og sportsstjerner får bred omtale, uansett hva slags forbilder de er for de unge. Så hvis en av dem får seg en kjæreste, gifter seg eller dør, blir det gjerne slått stort opp.

Når det gjelder nyhetene på TV, får ofte emner som har visuell appell, en fremtredende plass. Lederen for et stort fjernsynsselskap sa ifølge bladet TV Guide at «han ville ha ’øyeblikk’ i sendingene — sensasjonelle øyeblikk som fikk seerne til å grøsse, for å besnære dem i hver historie». Man er ofte mer opptatt av å tiltrekke seere enn av å opplyse allmennheten.

Den måten begivenhetene beskrives på, kan føre til at en ikke får et helhetsbilde av situasjonen. Et ukebilag til den franske avisen Le Monde fortalte for eksempel om «tre TV-apparater som eksploderte [i Frankrike] på bare 15 dager». Selv om dette ble presentert som noe uvanlig, var det i virkeligheten færre TV-apparater som eksploderte i denne 15 dager lange perioden, enn normalt.

Noen ganger blir dessuten viktige nyheter presentert på en skjev måte. Parade Magazine melder at offentlige tjenestemenn og politikere ofte «formidler sine bedrag gjennom mediene og forvrenger nyhetene for å påvirke din tankegang. De beskjeftiger seg med utvalgte fakta istedenfor hele sannheten».

Dette bekymrer mange nyhetsreportere. Det franske oppslagsverket Encyclopædia Universalis sier: «Siden slutten av 1980-årene er de viktige mediene, og særlig fjernsynet, blitt fordømt på alle kanter, av leg og lærd, av mannen i gata og av offentlige skikkelser, på grunn av det som blir sagt, og det som ikke blir sagt, på grunn av den måten det blir sagt på, og på grunn av forskjellige insinuasjoner.»

Fri utveksling av nyheter i verdensmålestokk er også et problem og var emnet for en heftig debatt i UNESCO (FNs organisasjon for undervisning, vitenskap og kultur). Utviklingsland klaget over at de bare ble omtalt i nyhetene når det inntraff katastrofer eller oppstod alvorlige politiske problemer. En artikkel i den franske avisen Le Monde sa at visse vestlige pressebyråer bringer mange flere nyheter om land på den nordlige halvkule enn om dem på den sørlige halvkule, og tilføyde: «Dette har forårsaket en alvorlig ubalanse som berører den offentlige mening i industriland like mye som i utviklingsland.»

Pressgrupper

Det press som annonsører øver på nyhetsredaktører, berører også de nyhetene som offentligheten får. I 1940-årene mistet et amerikansk tidsskrift annonser fra pianofabrikanter da det trykte en artikkel som viste hvilken fordel det er å akkompagnere seg selv eller andre på gitar. Senere kom det en lederartikkel i tidsskriftet som lovpriste pianoet i høye toner! Det bør derfor ikke være overraskende at det mange steder er forholdsvis få artikler som avslører farene ved å røyke, siden sigarettreklame er en av de viktigste inntektskildene for mange utenlandske blad og tidsskrifter.

En annen form for press har med leserne eller TV-seerne selv å gjøre. Raymond Castans, tidligere sjef for en populær fransk radiostasjon, sa at lytterne stort sett var konservative, så man måtte passe på at man ikke gjorde dem oppbrakt. Er det da overraskende at man i et land hvor en bestemt religion er fremherskende, har dysset ned eller svekket ubehagelige kjensgjerninger om denne religionen?

Ekstremistgrupper eller enkeltpersoner som mener at deres meninger ikke blir viet nok oppmerksomhet i mediene, forårsaker også press. For noen år siden insisterte de terroristene som bortførte den tidligere italienske statsministeren Aldo Moro, på at deres krav skulle få full dekning i TV, radio og alle italienske aviser. Terrorister som kaprer fly og tar gisler, får også stor omtale i TV og får dermed den publisitet de vil ha.

Journalister blir noen ganger anklaget for å være konformister, for å bevare de normer og skikker som er vedtatt i samfunnet. Men kan vi regne med at en industri som er opptatt av å få så mange lesere eller lyttere som mulig, vil spre tanker og oppfatninger som er i strid med meningene til de fleste av dem de tjener?

Et beslektet problem er at i mange land har økende utgifter ført til sammenslåing av aviser, slik at det er blitt dannet «presseimperier» i hendene på små grupper eller bare én mann. Hvis antall eiere fortsetter å minke, vil det begrense variasjonen i de meningene som blir offentliggjort.

Folk blir påvirket

Det er ikke tvil om at nyhetsmediene også har bidratt til å forme sosiale verdinormer. Det blir gjort ved at moralnormer og former for livsstil som ville ha blitt forkastet for bare noen år siden, blir presentert som akseptable.

I begynnelsen av 1980-årene snakket for eksempel en middelaldrende mann, et av Jehovas vitner, med faren sin om homoseksualitet. Faren bodde da ikke så langt fra San Francisco i California. Tidligere hadde han fortalt sønnen at han syntes en homoseksuell livsstil var sjokkerende. Men da, noen tiår senere, var han blitt påvirket av nyhetsmediene og forsvarte homoseksualitet som en akseptabel alternativ livsstil.

Encyclopédie de la sociologie sier: «Radio og TV kan godt . . . innprente nye tanker, fremme nye eller urostiftende trender. På grunn av sin sans for sensasjonelle nyheter slår slike medier dem stort opp fra begynnelsen av og overdriver betydningen av dem.»

Hva kan vi gjøre hvis vi ikke vil at våre verdinormer skal formes av mediene? Vi bør følge den gode veiledningen vi finner i Bibelen, for dens normer og prinsipper gjelder i et hvilket som helst samfunn og på et hvilket som helst tidspunkt i historien. Den hjelper oss til å forstå hvor viktig det er å la seg forme av Guds normer og ikke av de populære oppfatningene i vår tids verden. — Jesaja 48: 17; Romerne 12: 2; Efeserne 4: 22—24.

Bibelen forklarer dessuten en viktig side av nyhetene som mediene vanligvis ikke tar opp. La oss se på denne siden av saken i den neste artikkelen.

[Bilde på side 7]

Ekstremistbevegelsene får den publisitet de vil ha

[Rettigheter]

Foto: ANSA