«Vi har en viktig melding!»

UANSETT hva vi holder på med, blir vår oppmerksomhet fanget hvis vi hører ordene: «Vi har en viktig melding!» Alle stopper uvilkårlig opp når de hører disse ordene. Bilister øker styrken på bilradioen. Husmødre stopper opp i sitt arbeid. Samtaler opphører brått. Hallomannens neste ord kan gjelde hva som helst — en katastrofe i nærheten, et mord på en av verdens ledende menn.

Slike situasjoner oppstår nesten hver dag et eller annet sted i verden. Men det vi ikke får vite, er det som skjer bak kulissene før radioprogrammet blir avbrutt av den viktige meldingen. Vi kan imidlertid få et innblikk i dette ved å besøke et stort nyhetsbyrås «nervesenter», nyhetsredaksjonen.

Noe av det første vi legger merke til, er at det er så stille. Redaksjonslokaler har et nesten tradisjonelt ry for å bære preg av støyende, men organisert «forvirring» — med dusinvis av fjernskrivere som arbeider «under høytrykk» for å bringe nyheter og sportsresultater fra hele verden, en hær av journalister og redaktører som hamrer på skrivemaskiner mens de arbeider på sine artikler, og redaksjonsbud som hastig bringer de ferdige artiklene til redaktørene og videre igjen. I mange tiår stemte denne beskrivelsen nokså godt med virkeligheten.

Men i vår data-alder har nyhetsbyråene holdt tritt med vitenskapens framskritt. De støyende fjernskriverne er borte. I deres sted har det kommet moderne maskiner med spesielle elektroniske typehoder som glir lydløst over fjernskriverstrimmelen. Noen av maskinene arbeider så hurtig at de kan gjengi 1200 ord i minuttet — et helt avsnitt på seks linjer i løpet av bare tre sekunder!

Skrivemaskinene er fullstendig borte. Nyhetsskribenter sitter i stedet ved en skjermterminal for tekstbehandling som ligner et fjernsynsapparat med tastatur foran. Når skribenten berører tastene, viser bokstavene seg på skjermen, og artikkelen tar form. Med dette utstyret kan journalisten foreta rettelser og endringer på stedet. Han kan skrive om en setning, ta bort hele setninger eller avsnitt og føye dem til et helt annet sted i artikkelen eller utelate dem fullstendig.

Den eneste lyd som nå høres, er samtaler, en telefon som ringer fra tid til annen, og naturligvis — klokkene. Når klokkene ringer, er det et signal til redaktøren om at en viktig nyhet kommer inn. Klokkene høres ikke så ofte, og en besøkende merker kanskje slett ikke de diskrete signalene. Men når klokkene ringer, vil minst én av de vakthavende journalister straks ta seg av den meldingen som kommer inn.

Hvordan det hele begynte

Det var i 1832 at en franskmann ved navn Charles Havas besluttet at han ville begynne for seg selv med et nytt forretningsforetagende. Han abonnerte på flere utenlandske aviser, og etter hvert som han mottok dem, fikk han oversatt og trykt de økonomiske opplysningene. Dette stoffet solgte han til forretningsmenn i Paris. Avisene i byen ble også interessert i hans tjenester, og etter hvert utvidet Havas sin virksomhet og oversatte og solgte alminnelige nyheter foruten det økonomiske stoffet.

Snart samlet Havas inn nyheter fra hele Frankrike — ved hjelp av bud og brevduer og senere også ved hjelp av telegrafen. Slik så det franske nyhetsbyrået Agence France-Presse dagens lys. I New York hadde seks avisutgivere i mellomtiden dannet et nyhetsbyrå som senere ble kjent som Associated Press (AP). Snart begynte lignende byråer å dukke opp over hele verden — for eksempel Reuters byrå i London og Canadian Press i Toronto.

Hundreder av aviser ble klar over at deres lesere ikke bare ønsket å få vite hva som skjedde på det lokale plan. De ville også lese nyheter fra resten av verden. Det var utelukket at en enkelt avis selv kunne samle inn nyheter fra hele verden. Men hvis avisene gikk sammen om å drive et nyhetsbyrå, kunne de dekke hele verden.

Hvordan får så disse byråene tak i alle sine nyheter?

Nyhetsbyrået i virksomhet

Det finnes to former for nyhetsbyråer — verdensbyråer og nasjonale nyhetsbyråer. Et nasjonalt nyhetsbyrå formidler opplysninger innen et bestemt land. Det har en rekke lokale kontorer, vanligvis et i hver av de større byer eller et i hver stat eller provins. Byrået selger sine tjenester til hundreder eller kanskje tusener av aviser, foruten radio- og fjernsynsstasjoner over hele landet. Prisene avhenger vanligvis av hvor stor den enkelte stasjon eller avis er.

Alle aviser og radio- og fjernsynsstasjoner har sine egne medarbeidere som behandler lokale nyheter. Men når det skjer noe som ikke bare er av lokal interesse, sender de nyheten til det lokale kontoret for det nasjonale nyhetsbyrået. Dette kontoret sender så nyheter av regional interesse til alle abonnenter i det området det dekker.

Det nasjonale nyhetsbyrås hovedavdeling har samtidig overblikk over alle de lokale nyheter som de lokale kontorene mottar. Når det skjer noe som har almen interesse, blir nyheten sendt ut over hele landet. Det nasjonale nyhetsbyrået har dessuten sin egen stab av journalister og redaktører som samler inn nyheter og behandler større og viktigere hendelser.

For å få opplysninger om hva som skjer i andre land, har de nasjonale nyhetsbyråene avtale med et eller flere av verdensbyråene. Disse byråene dekker flere land og selger sine tjenester til forskjellige nasjonale nyhetsbyråer og kanskje også direkte til større aviser og radio- og fjernsynsstasjoner. Samtidig mottar verdensbyråene nyheter fra alle de nasjonale byråene. Når det hender noe som har internasjonal interesse, tar verdensbyrået seg av det, og nyheten blir internasjonal.

De nyhetsbyråer som betjener hverandre, er koblet sammen gjennom sine data-anlegg. Det betyr at en nyhet som blir mottatt av data-anlegget i ett av byråene, automatisk bringes videre til data-anleggene i hvert av de byråer som har abonnert på denne tjenesten. La oss forsøke å følge med i det som skjer når en stor nyhet bringes videre:

La oss si at det skjer noe sensasjonelt i San Francisco. Kanskje er Associated Press det første byrået som får tak i nyheten, og en av byråets journalister utarbeider i løpet av få sekunder en melding på fire-fem linjer på skjermterminalen. Hans redaktør kontrollerer meldingens riktighet og sender den straks videre gjennom anlegget. Noen få sekunder senere har redaktørene ved nyhetsbyråets hovedkontor i New York mottatt meldingen og sendt den videre ut over hele landet, og snart kan den avleses på fjernskriverne i nyhetsredaksjonene i aviser eller radio- og fjernsynsstasjoner over hele USA.

Samtidig har en redaktør ved det kanadiske nyhetsbyrået Canadian Press i Toronto hørt klokkene ringe som tegn på at det har kommet inn en viktig nyhet. Han får fram nyheten på sin skjermterminal, kontrollerer den og sender den videre ut over hele Canada. På dette tidspunktet har AP, som først fikk tak i nyheten, også overført meldingen til de internasjonale kanaler, og i mange andre land vil de nasjonale nyhetsbyråer som har avtaler med AP, bringe meldingen ut i sitt eget land. Innen det har gått fire-fem minutter etter at journalisten i San Francisco satte sammen meldingen, kan den samme meldingen — som ikke på noe tidspunkt er blitt omformet eller omskrevet — ha nådd fram til en radiostasjon på Newfoundland eller en avisredaksjon i Roma.

Samtidig med alt dette blir meldingen også mottatt av mange andre nyhetsbyråer for eksempel Reuters byrå og United Press International.

Fjernsyn og satellitter

Hva nyhetsformidlingen i radio og fjernsyn angår, er det en del forskjell fra land til land. Noen land har i likhet med Norge en statsdrevet nyhetstjeneste i radio og fjernsyn, som dekker hele landet. I andre land, for eksempel i USA og Canada, finnes det et større antall private radio- og fjernsynsstasjoner. Disse private stasjonene bringer lokalstoff, men samtidig er de kanskje tilsluttet en kjede av lignende stasjoner som i fellesskap dekker nyheter og sørger for underholdningsprogrammer. Stasjonene har således både utsendelser som de produserer helt lokalt, og utsendelser som de har felles med andre stasjoner i en kjede. Én gang om dagen kan de ha en nyhetsutsendelse felles med nesten alle andre stasjoner i hele landet.

Når et fjernsynsstudio blir oppmerksom på en nyhet som det ønsker å dekke øyeblikkelig, kan reportere rykke ut med rullende utstyr og sende direkte fra det stedet hvor begivenheten foregår. Nyheten kan enten sendes ut gjennom bare den ene stasjonen eller gjennom en hel kjede av stasjoner. Flere millioner kanadiere kunne således i 1970 følge med i fjernsynet samtidig med at noen terrorister som hadde kidnappet den britiske diplomaten James Cross, kjørte i en bil fylt med sprengladninger gjennom gatene i Montreal, etter at de hadde oppnådd en overenskomst som ga dem tillatelse til å fly ut av landet.

Ved hjelp av et komplisert system av romsatellitter og mikrobølgestasjoner på jorden kan fjernsynsstasjoner overføre utsendelser til fjernsynsstasjoner i andre land som de enten kan sende direkte eller lagre til senere bruk.

Hvis for eksempel en fjernsynskjede i Canada ønsker å vise en film fra en alvorlig flyulykke i Australia, vil den lokale australske fjernsynsstasjonen overføre filmen ved hjelp av mikrobølger til den nærmeste jordstasjon for et satellittsystem. Derfra vil filmen bli sendt opp til en Intelsat-satellitt som befinner seg et sted over Stillehavet. Denne satellitten sender så programmet videre til en jordstasjon i provinsen British Columbia i Canada. Derfra blir det sendt til en jordstasjon for Telesat (det kanadiske kommunikasjonssatellittsystem) og videre til en annen satellitt, som befinner seg over den vestlige delen av Canada. Deretter blir signalet sendt til en jordstasjon i Riviére-Rouge i Quebec og ved hjelp av mikrobølger overført til Montreal eller Toronto.

Alt dette skjer i løpet av brøkdelen av et sekund. Det er naturligvis ikke billig; det koster tusener av kroner for bare noen få minutter. Ettersom satellitt-tiden selges i perioder på minst ti minutter, går to eller tre fjernsynsstasjoner eller -kjeder ofte sammen om å overføre flere programmer i løpet av en slik periode. Noen av disse kan de da gjøre bruk av senere.

Nyhetene påvirker deg

Får vi så, i betraktning av at nyhetsformidlingen kan benytte seg av alt dette utstyr, alle nyhetene? Nei. Nyhetsbyråene mottar langt flere opplysninger enn de har mulighet for å bringe videre. Mange av dem bruker bare mellom fem og sju prosent av alt det stoffet de mottar. De som har en avtale med nyhetsbyråene, bruker deretter bare en del av de opplysninger de får. Uansett hvor vi bor, eller hva vi leser, hender det uten tvil mye mer i verden enn vi får rede på.

Det som folk i mindre byer eller i små samfunn får vite om verdensbegivenhetene, kan være avhengig av de avgjørelser som noen få menn og kvinner treffer i en eller annen nyhetsredaksjon langt borte. Men selv i større byer, hvor massemediene har adgang til flere nyhetsbyråer, er det antall mennesker som avgjør hvilke nyheter som skal brukes, forholdsvis lite. Ettersom enhver journalist eller redaktør sannsynligvis vil gjøre bruk av de nyheter som i øyeblikket er mest spennende eller betydningsfulle, er mange av de nyhetene som nyhetsbyråene sender ut, de samme, og ditt syn på verden påvirkes av disse bestemte nyhetene.

Når det inntreffer et regjeringsskifte, enten det skjer som følge av valg, revolusjon eller krig, er det førstesidestoff. Men ironisk nok beskjeftiger nyhetsbyråene seg ikke med historiens største nyhet, en begivenhet som vil inntreffe i den nærmeste framtid. Vi befinner oss nemlig i dag på terskelen til et verdensomfattende regjeringsskifte, ved avslutningen på hele denne tingenes ordning. — Dan. 2: 44.

Uten å vite det bidrar nyhetsbyråene imidlertid ved sin hurtige og ofte svært grundige dekning av verdensbegivenhetene til å gjøre de kristne enda mer overbevist om at vi befinner oss langt inne i de «siste dager» for denne verdensordning. (2 Tim. 3: 1—5; Matt. 24: 3—44) — Innsendt.