Menneskenes styre veies på vektskål

Del 2: Konger er som stjerner — de stiger og faller

Monarki: styreform der en konge, en dronning eller en annen fyrste er øverste representant for staten, er gjerne arvelig; kongedømme: monarkisk styresett hvor en konge eller en dronning er overhode; imperium: verdensrike, et utstrakt område som vanligvis består av en gruppe nasjoner, stater eller folkeslag under en enkelt suveren makts herredømme, vanligvis med en keiser som overhode.

«PÅ DEN tid Amrafel var konge i Sinear.» Her, i innledningsordene til 1. Mosebok, kapittel 14, bruker Bibelen ordet «konge» for første gang. Om Amrafel var et annet navn på Babylons berømte konge Hammurabi, slik noen hevder, vet vi ikke. Det vi vet, er at hvem han nå enn var, så var det ikke han som først fikk tanken om menneskelig kongeverdighet. Flere hundre år tidligere var tydeligvis Nimrod konge, selv om han ikke ble omtalt som det. Han var faktisk det første menneske i historien som var konge. — 1. Mosebok 10: 8—12.

Vi har riktignok ingen kulturgjenstander som omtaler kong Nimrod eller kong Amrafel. «Enmebaragesi, kongen av Kisj, er den eldste mesopotamiske hersker som det er autentiske innskrifter om,» sier The New Encyclopædia Britannica. Fra Kisj, en bystat i oldtidens Mesopotamia, kom det sumeriske ordet for hersker, som betyr «stor mann». Selv om Enmebaragesis styre er tidfestet til en tid som ikke stemmer overens med Bibelens kronologi, ligger det nær opp til den tidsperioden Bibelen gir rom for, og noe som er viktigere, er at det innebærer at menneskenes styre har sin opprinnelse på det samme stedet på jorden som Bibelen sier at det skriver seg fra.

Enhet gjennom enevelde

Det kinesiske Shang-dynastiet, som også kalles Yin-dynastiet, antas i alminnelighet å ha begynt en gang mellom det 18. og det 16. århundre før Kristus, skjønt denne tidfestingen er usikker. Monarkiet er i hvert fall den eldste menneskelige styreform. Det er også en alminnelig styreform.

Ordet «monark» kommer fra de greske ordene moʹnos, som betyr «alene», «eneste», og ar·kheʹ, som betyr «styre». I et monarki er det følgelig én person som er statens varige overhode. I et uinnskrenket monarki er kongens ord lov. Han danner på en måte flertall i seg selv.

Et monarki er alltid blitt sett på som nyttig når det gjelder å holde en nasjon sammen. John H. Mundy, som underviser i europeisk middelalderhistorie, forklarer at i middelalderen het det ifølge den politiske teori «at fordi monarkiet overgikk bestemte partier, passet det til store områder med forskjellige og motstridende regionale interesser». Disse store områdene med «motstridende regionale interesser» var ofte et resultat av militære erobringer, siden alle konger var militære ledere. Historikeren W. L. Warren sier at seier i krig ble «i alminnelighet betraktet som det første kjennetegn på et vellykket kongedømme».

Den monarkiske styreform bidrog altså til opprettelsen av slike verdensmakter som det greske imperium under Aleksander den store, det romerske imperium under keiserne og, i nyere tid, det britiske imperium. Det britiske imperium, som var på høyden i begynnelsen av vårt århundre, forente under en enkelt regent omkring en fjerdedel av jordens befolkning og en fjerdedel av jordens landområder.

Konger i religiøse drakter

Mange konger i gammel tid påstod at de var guder. Som historikeren George Sabine skrev: «Fra og med Aleksander ble hellenistiske konger også regnet med blant de greske byenes guder. Den guddommeliggjorte konge ble en allmenn institusjon i Østen, og til slutt måtte den antas av de romerske keiserne.» Han sier at denne troen på kongelig guddommelighet vedvarte i Europa «i en eller annen form helt fram til moderne tid».

I Mellom- og Sør-Amerika ble aztekernes stat og inkaenes stat betraktet som hellige monarkier. I Asia var det ikke før i 1946 at den nå avdøde keiser Hirohito av Japan gikk bort fra sin påstand om at han var den 124. menneskelige etterkommer etter solgudinnen Amaterasu Omikami.

Selv om ikke alle konger påstod at de var guder, hevdet i hvert fall de fleste av dem at de hadde guddommelig støtte. Å være skilt ut for å representere Gud på jorden førte med seg prestelig karisma. John H. Mundy forklarer at «den tanke i gammel tid at kongene selv var prestelige, spredte seg gjennom Vesten, og en prins ble det administrative overhode for sin kirke og lederen for dens apostolat». Det var en religiøs forestilling som «stammet fra den konstantinske foreningen av kirke og stat [i det fjerde århundre etter Kristus] og fra kirkens parallelle opptak av nyplatonisk tankegang». Den religiøse velsignelse som ble skjenket ved kroningen, hedret kongens styre med en rettmessighet som ellers ville ha manglet.

I 1173 begynte Henrik II av England å bruke tittelen «konge av Guds nåde». Det førte til den tanke som senere er blitt kjent som kongers guddommelige rett, som betyr at kongens makt var nedarvet. Gud tilkjennegav angivelig sitt valg ved fødselen. I 1661 satte Ludvig XIV av Frankrike i kraft en ekstrem versjon av denne doktrinen ved å overta statsmyndigheten fullstendig. Han betraktet motstand som en synd mot den Gud han representerte. «L’état c’est moi! [Staten, det er jeg]» skrøt han.

En lignende tanke dukket opp i Skottland omtrent samtidig. Mens Jakob VI hersket over Skottland, før han ble kong Jakob I av England i 1603, skrev denne monarken: «Konger blir kalt guder . . . for de sitter på GUDS trone på jorden og må stå til regnskap overfor ham for hvordan de styrer.» Vi vet ikke i hvilken grad denne oppfatningen påvirket Jakob til å autorisere oversettelsen av Bibelen til engelsk. Men vi vet at resultatet ble King James Version, som fortsatt blir mye brukt av protestanter.

De uinnskrenkede monarkiers tidsalder

Fra begynnelsen av middelalderen og framover var monarkiet den typiske styreform. Konger utviklet en billig og lettvint måte å herske på ved å delegere myndighet til framstående godseiere. Disse satte i sin tur opp et politisk og militært system som er kjent som føydalisme. I bytte mot militære og andre tjenester gav godseierne sine vasaller jordegods. Men jo mer effektive og jo mektigere de føydale herrene ble, desto mer sannsynlig ble det at riket gikk i oppløsning og ble føydale maktblokker.

Føydalsystemet fratok dessuten borgerne deres verdighet og frihet. De ble dominert av militære godseiere, som fikk sin inntekt i første rekke ved hjelp av dem. Berøvet utdannelse og kulturelle muligheter «hadde serfen [den halvfrie bonden] få juridiske rettigheter i forholdet til sin godsherre,» sier Collier’s Encyclopedia. «Han kunne ikke gifte seg, overføre sin leide jord til arvinger eller forlate godset uten herrens samtykke.»

Dette var ikke den eneste måten å styre på i uinnskrenkede monarkier. Noen konger gav administrative stillinger til personer som senere kunne fjernes fra embetet hvis det skulle bli ansett for å være nødvendig. Andre konger betrodde populære institusjoner lokalstyre, institusjoner som styrte ved hjelp av sedvane og sosialt press. Men alle disse metodene var på en eller annen måte utilfredsstillende. Likevel forsvarte skribenter på 1600-tallet absolutisme, enevelde, som den eneste rette styreform. Det gjorde for eksempel engelskmannen sir Robert Filmer og franskmannen Jacques-Bénigne Bossuet. Men eneveldets dager var talte.

«Guder» blir bare toppfigurer

Til tross for den alminnelige oppfatning at monarker bare stod ansvarlige overfor Gud, hadde det lenge utviklet seg et stadig større press for å gjøre dem ansvarlige overfor menneskelige lover, sedvaner og myndigheter. På 1700-tallet «benyttet monarker en annerledes talekunst enn den som fyrstene på 1600-tallet benyttet,» sier The Columbia History of the World, men tilføyer at «under og bak talekunsten var de fortsatt fyrster». Det sies videre at «da Fredrik den store kalte seg ’statens første tjener’ og tilbakeviste kongenes guddommelige rett, tenkte han ikke på å si fra seg makt».

Ikke desto mindre var eneveldet stort sett forbi etter revolusjonen i England i 1688 og den franske revolusjon i 1789. Litt etter litt vek eneveldet for innskrenkede monarkier med nasjonalforsamlinger eller konstitusjoner eller begge deler. I motsetning til situasjonen på 1100-tallet, da «kongeverdigheten fortsatt var hva en konge var i stand til å gjøre den til, og hva hans undersåtter var forberedt på å akseptere», for å sitere historikeren W. L. Warren, er de fleste kongers og dronningers politiske makt i vår tid svært innskrenket.

Det er selvfølgelig noen få monarker som fortsatt har betydelig makt. Men de fleste av dem har for lenge siden mistet sin glorie som «guder» og er tilfreds med å tjene som toppfigurer, sentrale maktfigurer som folk kan oppmuntres til å samles omkring i en lojalitetens ånd. Innskrenkede monarkier har prøvd å beholde de forenende trekkene ved enmannsstyre, mens de fjerner de negative sidene ved det ved å gi en nasjonalforsamling den reelle makt.

Tanken om innskrenkede monarkier er fortsatt populær. Så sent som i 1983 tok Krishna Prasad Bhattarai, lederen for kongresspartiet i Nepal, til orde for et monarki ’som en barriere mot kaos’ og sa at ’kongen er helt nødvendig for å holde landet forent’. Og selv om franskmennene i 1987 holdt på med de siste forberedelsene til feiringen av 200-årsjubileet for den franske revolusjon, sa 17 prosent i en meningsmåling at de var for å innføre monarki igjen. Et medlem av en monarkistgruppe sa: «Den eneste måten å forene en nasjon på som så lenge har vært splittet av politiske stridigheter, er ved hjelp av en konge.»

Det samme året skrev bladet Time: «De kongelige nyter lojalitet kanskje fordi monarker er de siste store ikoner i vår verdslige tidsalder, de eneste figurer i overnaturlig størrelse som fortsatt kan levendegjøre tro, mens de er omgitt av mystikk. Hvis Gud er død, lenge leve dronningen!» Men for å se mer realistisk på tingene tilføyde bladet at «[den britiske] dronningens suverene makt hovedsakelig ligger i hennes strålende maktesløshet».

Funnet for lett

Uinnskrenkede monarkier er utilfredsstillende. De må nødvendigvis være ustabile. Før eller senere dør enhver hersker og må erstattes av en etterfølger, som i de fleste tilfelle blir valgt ut på grunn av sin herkomst og ikke på grunn av høye moralnormer eller evner. Hvem kan garantere at en sønn vil være like bra som sin far? Eller hvis faren var en dårlig konge, hvem kan da garantere at sønnen vil bli en bedre konge?

Og som Cristiano Grottanelli påpeker, er «valget av en kongelig etterfølger» ofte «bare løst foreskrevet, slik at det kanskje bryter ut konkurranse mellom de valgbare medlemmene av den kongelige slektslinjen. Perioden etter en konges død er derfor vanligvis en periode med sosialt (og kosmisk) kaos, både i egentlig og symbolsk forstand».

I et uinnskrenket monarki, hvor det bare er én som hersker, er monarkiets effektivitet avhengig av den ene som hersker. Hans talenter og sterke sider kan avspeile seg i hans styre, men det vil også hans svakheter, begrensninger og mangel på kunnskap. Også kongelige personer er ufullkomne. Dårlige konger gir et dårlig styre. Gode konger sørger kanskje for et bedre styre, men det er bare en fullkommen konge som kan opprette den slags styre som menneskeheten lengter etter og fortjener å få.

Parlamentariske eller innskrenkede monarkier kommer også til kort. I Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland har vårt århundre sett Englands konger og dronninger, som bare har vært toppfigurer, føre oppsyn med oppløsningen av det største og mektigste imperium verden noensinne har kjent.

En annen slags stjerne

Konger stiger og faller, akkurat som stjerner. Men det er ett unntak. Jesus Kristus sier om seg selv at han er «Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjerne». (Åpenbaringen 22: 16) Fordi Jesus etter kjødet er en direkte etterkommer av kong David, er han kvalifisert til å være kongen i Guds rike. Som «den klare morgenstjerne» er han også den morgenstjernen som Peter sa skulle gå opp og få dagen til å gry. — 2. Peter 1: 19; 4. Mosebok 24: 17; Salme 89: 35—38.

Hvor fornuftig er det, i betraktning av disse kjensgjerningene, å se hen til menneskelige monarkier, som er som falne stjerner, for å få rettledning? Hvis vi er fornuftige, knytter vi våre forhåpninger til Guds utnevnte konge, Jesus Kristus, «kongenes konge og herrenes herre, den eneste [framfor alle menneskelige konger] som er udødelig». (1. Timoteus 6: 15, 16) Han er allerede innsatt som den usynlige konge i himmelen og vil snart sørge for at det blir morgen, at det kommer en ny verden. Han er en konge som aldri vil falle!

[Bilde på side 17]

Selv den beste menneskelige konge må overlate sitt verk til det uvisse når han dør