Menneskenes styre veies på vektskål
Del 5: Ubegrenset makt — et gode eller et onde?
Autokrati: styre ved én person som har ubegrenset makt, enevelde; autoritært styre: styre som utøves uten undersåttenes samtykke, mindre ekstremt enn totalitært styre; diktatur: styreform hvor herskeren har absolutt makt som ikke begrenses av loven eller innskrenkes av noe offentlig organ; totalitarisme: politisk system hvor et autokratisk organ øver sentralisert kontroll, gjør borgerne nesten fullstendig underordnet statens myndighet.
AUTORITÆRE styreformer, som øver omfattende kontroll og gir liten individuell frihet, får en straks til å tenke på slike adjektiver som «undertrykkende», «tyranniske» og «despotiske». Slike regimer er svært nasjonalistiske og fører kontroll med alle forgreninger av styret, overvåker strengt alle borgerne og forbyr virksomhet som ikke fremmer nasjonale interesser, uansett hvor harmløs den måtte være. Menneskenes historie er dessverre ikke fri for autoritære styreformer.
I hvilken grad?
The World Book Encyclopedia sier: «Det russiske styret under tsarveldet var nærmest et absolutt autokrati.» Men ikke ethvert autoritært styre er absolutt; det er vesentlig et spørsmål om grad. Og ikke alle autoritære styreformer er autokratier, det vil si styreformer hvor en enkelt hersker, en diktator, er overhodet. I noen autoritære stater kan det være en gruppe, kanskje en militærjunta, som har kontrollen, eller det kan være en oligarkisk eller plutokratisk elite.
Til og med demokratier kan være autoritære. De har riktignok politiske partier og holder valg, har domstoler og skryter av å ha en nasjonalforsamling. Men i den grad staten fører kontroll med disse forskjellige institusjonene og tvinger dem til å adlyde dens befaling, i den grad er styret autoritært, uansett oppbygning. Dette er ikke nødvendigvis skjedd bevisst. I krigstid eller perioder med nasjonale omveltninger kan situasjonen ha gjort det påkrevd at regjeringen fikk spesiell makt. Kanskje nødssituasjonen opphørte, mens den utvidede makten ikke gjorde det.
Monarkier er i forskjellig grad autoritære. Men uinnskrenkede monarkier er stort sett blitt erstattet med innskrenkede monarkier. Nasjonalforsamlinger og kanskje skrevne grunnlover begrenser den myndighet slike monarkier kan utøve, så muligheten for et autoritært styre blir mindre. Den individuelle frihet i vår tids innskrenkede monarkier er derfor langt større enn den frihet man hadde i uinnskrenkede monarkier i tidligere tider.
Selv da uinnskrenkede monarkier var vanlig, var deres makt begrenset. Historieprofessoren Orest Ranum forklarer at «de fleste kongene manglet både det lynne og den reelle makt som trengtes for å ha fullstendig herredømme over sine undersåtter eller for å knuse rase- og kulturminoriteter, som en hitler eller en mussolini eller en stalin». En konges høye moralnormer og gode egenskaper — eller mangel på det — var åpenbart avgjørende. Ranum sier i hvert fall: «Ingen uinnskrenkede monarkier nærmet seg den moderne totalitære stat når det gjaldt grad av kulturell og økonomisk sentralisering.»
Streben etter fullstendig makt
I 1920- og 1930-årene kom det et nytt slags autoritært styre inn på verdens arena, et styre som gjorde at man måtte lage et nytt begrep som var dekkende nok. I Italia, Sovjetunionen og Tyskland var massemediene kommet under statens kontroll. Politiet var blitt tjenere for det herskende politiske parti og var ikke lenger tjenere for folket. Propaganda, sensur, svært streng disiplin, hemmelig politiovervåking og til og med makt ble brukt for å bekjempe motstand. Borgere ble tvunget til å anta statens offisielle politiske og sosiale ideologi som sin egen ideologi. De som nektet, ble behandlet som forrædere. Begrepet «totalitarisme» virket passende — en stat som strebet etter å nå sine egne mål, og som hadde fullstendig kontroll over alle sine borgere.
Det tyske tidsskriftet Informationen zur politischen Bildung forklarer nærmere: «Den stat som streber etter total kontroll, i motsetning til et autoritært regime, er ikke fornøyd med å overta offisielle maktposisjoner. Den er uvillig til å gi borgere relativ frihet i begrenset grad, men krever troskap og aktiv doktrinær støtte fra dem til enhver tid. Disse ubegrensede kravene gjør at en totalitær stat må øve innflytelse på områder som normalt er unntatt fra statlig innblanding, for eksempel i familien, religionen og fritiden. For å oppfylle disse kravene må den totalitære stat kaste ut et organisasjonsmessig nett som er i stand til å ha oppsyn med hver enkeltperson til enhver tid.»
Sett fra statens synspunkt er et totalitært styre svært effektivt når det gjelder dens interesser. Men det er umulig å opprettholde det, sier journalisten Charles Krauthammer. Det er rett og slett for mye å ha kontroll over. «I korte tidsperioder kan du fengsle og til og med skyte folk, men etter en stund slipper du opp for kuler, fengsler, energi og til og med offer,» sier han. «Det er bare en varig revolusjon som kan nå det totalitære ideal, og en varig revolusjon er umulig. Selv tyranniet trenger sin søvn.»
Forårsaket av et ’massesamfunn’?
Forskjellige teorier er blitt framsatt som en forklaring på hvorfor det autoritære styre, særlig i sin mest ekstreme og vellykkede form, totalitarismen, har kjennetegnet vårt århundre i så sterk grad. Ifølge The World Book Encyclopedia «var de to første tredjedeler av 1900-tallet en periode med store forandringer — kanskje de raskeste og mest omfattende forandringer i hele historien». Dette har uten tvil hatt stor betydning for tendensen i retning av et autoritært styre.
Befolkningseksplosjonen, byutviklingen og de tekniske fremskrittene er moderne fenomener som har bidratt til å skape det som er blitt kalt massesamfunn. Denne betegnelsen sikter til et industrisamfunn som kjennetegnes av store, sentraliserte, byråkratiske og upersonlige institusjoner. Det er et samfunn hvor mellommenneskelige forhold har en tendens til å være overfladiske. Det er et samfunn hvor ensomme personer blant folkemasser hele tiden leter etter sine røtter og en følelse av fellesskap.
I hvilken grad massesamfunnet fremmet utviklingen av det totalitære styre, er et kontroversielt spørsmål. Ifølge den avdøde tyskfødte statsviteren Hannah Arendt var dets innflytelse betydelig. Hun hevder i sin bok The Origins of Totalitarianism at det totalitære systemet er bygd, ikke på klasser, men på masser av mennesker som «enten på grunn av bare antallet eller på grunn av likegyldighet eller en kombinasjon av begge grunner ikke kan integreres i noen organisasjon basert på felles interesser, i politiske partier eller bystyre eller yrkesorganisasjoner eller fagforeninger».
Hannah Arendt nevner også andre faktorer som bidrog til det totalitære systems oppkomst: imperialisme, antisemittisme og oppløsningen av den tradisjonelle nasjonalstat.
Imperialisme?
Like før århundreskiftet fikk koloniseringen et oppsving. Den britiske økonomen John Atkinson Hobson henfører årene fra 1884 til 1914 til den perioden som nå kalles nyimperialismen. Dette var ikke annet enn monarkiers eller demokratiers autoritære bruk av makt med det formål å utvide sitt rike. Herredømme over andre land ble oppnådd enten ved direkte underleggelse eller ved indirekte herredømme over deres politiske og økonomiske anliggender. Hobson tolker imperialismen som et i første rekke økonomisk spørsmål. Denne nye formen for kolonialisme hadde faktisk ofte mindre å gjøre med politisk makt enn med økonomisk ekspansjon og med opprettelsen av nye markeder for en nasjons varer.
Dette kom ikke bedre til uttrykk noe annet sted enn i det som ble kjent som kappløpet om Afrika. Allerede i begynnelsen av 1880-årene hadde Storbritannia, Frankrike og Portugal en rekke afrikanske kolonier. Men da Belgia og Tyskland begynte å kaste misunnelige blikk, var feberen i gang. Bortsett fra Etiopia og Liberia var snart hele Afrika under europeisk styre. Svarte afrikanere ble tvunget til å se på mens hvite «kristne» nybyggere overtok deres jord.
Amerikas forente stater ble også en imperialistisk makt. På slutten av 1800-tallet underla landet seg Alaska, Hawaii, Filippinene, Guam og Samoa og andre stillehavsøyer foruten Puerto Rico og andre karibiske øyer. Av mer enn forbigående interesse er en bemerkning av Henry F. Graff, en historieprofessor ved Columbia universitet, som skriver: «Kristne misjonærers virksomhet hadde like stor innflytelse som de politiske skribentene når det gjaldt å skape den moderne imperialisme.» Men hvis disse misjonærene i kristenheten hadde vært sanne kristne, ville de ha holdt seg politisk nøytrale i kappløpet om Afrika og andre koloniriker i samsvar med Jesu ord: «De er ikke av verden, likesom jeg ikke er av verden.» — Johannes 17: 16; Jakob 4: 4.
Imperialismens tidsalder sluttet angivelig i 1914. Men det gjelder ikke dens autoritære ånd. Denne ånd ble godt illustrert av Cecil Rhodes, statsminister i 1890-årene i det som nå er en del av Sør-Afrika, da han sa: «Ekspansjon er alt.» Han var en drivkraft bak det britiske rikes ekspansjon og skrøt en gang: «Jeg ville annektere planetene om jeg kunne.» Denne innstillingen, en slik egeninteresse, får fortsatt nasjoner til i så stor utstrekning som mulig å ha kontroll med andre lands politikk og nasjonaløkonomi av hensyn til seg selv. Japan, som ikke har lykkes i å seire i militær henseende, blir noen ganger anklaget for nå å prøve å seire i økonomisk henseende.
Består løsningen i å styrte det autoritære styre?
Ubegrenset makt som blir utøvd av griske mennesker som ikke har noen prinsipper, er et onde, ikke et gode. Ordene av kong Salomo, som levde i gammel tid, er treffende: «Jeg så de undertryktes tårer, og ingen trøstet dem. De som undertrykte dem, hadde makten i sin hånd, og det var ingen som trøstet.» — Forkynneren 4: 1.
Under et autoritært styre har «de undertryktes tårer» virkelig vært mange. Men Mikhail Gorbatsjov skrev i sin bok Perestrojka, som kom ut i 1987: «Det er mulig å undertrykke, overtale, bestikke, knuse eller sprenge, men bare over en viss tid.» Så selv om ’de som undertrykker, har makten i sin hånd’, har borgere gjentatte ganger reist seg for å kaste av seg det autoritære styres lenker. Det blodige oppgjøret i Romania i desember i fjor, da Nicolae Ceausescu og hans sikkerhetsstyrker, Securitate, ble styrtet, er et illustrerende eksempel på det.
Å omstyrte autoritært styre kan virkelig gi lindring. Men det er også sant, som et burmesisk ordspråk lyder, at «det er først når du får en ny hersker, at du innser den gamles verdi». Hvem kan garantere at en som var en dårlig hersker, ikke vil etterfølges av en som er enda verre?
For bare å nevne ett eksempel: Det autoritære styret i et latinamerikansk land ble omstyrtet. Befolkningen hadde store forhåpninger om at situasjonen skulle bli bedre. Men ble den det? Et nyhetsmagasin kommenterte situasjonen noen år senere og sa at hvis det hadde skjedd noen forandring, så bestod forandringen i at forholdene var blitt verre. Tidsskriftet fortalte om skyhøy inflasjon og kalte landets valuta «praktisk talt ubrukelig», beklaget landets utilstrekkelige helseomsorg og sa at underernæring var et tiltagende problem. Med tiden ble også dette regimet fjernet fra makten.
Er det ikke innlysende at menneskers styre i enhver form er blitt funnet utilstrekkelig? Likevel fortsetter folk å prøve å finne fram til det ideelle styre. To spesielle eksempler på den skuffelse det kan føre til, fordi hele nasjoner blir dypt fortvilt, mens ’ingen trøster dem’, vil bli drøftet i neste nummer.
[Bilde på side 21]
Et eksempel på et nærmest absolutt autokrati var Russland under tsarveldet
[Rettigheter]
Aleksander II, av Krüger, cirka 1855