Stadig mer ikke-nedbrytbart avfall
ÅRSAKENE til søppelkrisen vil for en stor del være å finne i dagens «bruk-og-kast»-samfunn. Synes du for eksempel at papirhåndklær er en bedre løsning enn vanlige håndklær på kjøkkenet? Bruker du papirservietter i stedet for tøyservietter når du spiser? Hvis du har bleiebarn, bruker du da papirbleier i stedet for tøybleier? Synes du at det er så lettvint å bruke engangsbarberhøvler og engangskameraer at du simpelthen ikke kan la være å kjøpe dem? Det er ikke mange unge i dag som noen gang har skrevet med en fyllepenn; engangskulepenner eller kulepenner med engangspatroner har overtatt for lenge siden. Firmaer bestiller tusenvis av slike kulepenner, og det blir delt ut millioner av dem i reklameøyemed.
Te, kaffe, cola, milkshake og gatekjøkkenmat blir ikke lenger bare servert i pappbegre og på papptallerkener. De er blitt utkonkurrert av polystyrenprodukter. I tillegg spiser du med plastkniver, plastgafler og plastskjeer som kastes i søppelkassen etter én gangs bruk. Mengden og variasjonen av slike engangsprodukter er nærmest uendelig. «Vi er blitt et ’bruk-og-kast’-samfunn,» sa sjefen for renovasjonsavdelingen i staten New York. «Vi er nødt til å rette på det.»
Hva med melkeflasker av plast i stedet for av glass? Eller sko av plast i stedet for av lær og gummi? Eller regntøy av plast i stedet for av vannavstøtende naturfibrer? Enkelte lesere lurer kanskje på hvordan verden kunne fungere før man oppfant plasten. Legg også merke til rekken av produkter pakket inn i rikelig med emballasje som lyser mot deg fra hyllene i supermarkedene og overalt ellers hvor man selger innpakkede varer. Nå i dataalderen blir det spydd ut tusener av millioner papirark, noe som bidrar til å gjøre en papirhaug som allerede er så stor som et fjell, enda større.
Hvor store og hvor ubehagelige forandringer er vi villige til å gjøre for å bidra til å løse avfallsproblemet? Selv om det er blitt anslått at det bare i USA kastes gjennomsnittlig 4,3 millioner penner og 5,4 millioner engangsbarberhøvler i søppelbøtten hver dag, er det lite sannsynlig at samfunnet vil skru tiden 50 år tilbake, til tiden før plast og høyteknologisk engangsutstyr ble tatt i bruk, selv om vi betaler skyhøye priser for enkelte av disse bekvemmelighetene.
Det samme kan sies om papirbleier. «Over 16 milliarder bleier som inneholder anslagsvis 2,8 millioner tonn ekskrementer og urin, blir hvert år kastet på de stadig færre søppelfyllingene rundt omkring i landet,» melder The New York Times. Over 4 275 000 tonn brukte bleier vil kanskje være en tankevekker for noen. «Det er et ideelt eksempel,» sa en ekspert på fast avfall i Washington. «Et engangsprodukt er ikke bare dyrere enn et produkt som kan brukes om igjen, men det er også mer skadelig for miljøet og forbruker ressurser som ikke fornyes.» Er foreldre villig til å gå tilbake til den mindre bekvemme metoden — å vaske sine barns bleier? Mange kan ikke forestille seg en verden uten papirbleier.
For miljøvernforkjempere er papirbleier blitt et symbol på hele avfallsproblemet. «Det som verre er,» skriver U.S.News & World Report, «er at hver eneste plastbleie som er laget siden produktet ble introdusert i 1961, er der fremdeles; nedbrytningsprosessen tar omkring 500 år.»
Miljøverneksperter og myndighetspersoner sier imidlertid at vi må endre våre vaner hvis vi ikke skal drukne i vårt eget søppel. Moderne engangsprodukter er kanskje en velsignelse for forbrukerne, men de er en forbannelse for søppelfyllingene. Plastavfall er i mange tilfelle ikke nedbrytbart. Stikk i strid med det man skulle tro, nedbrytes heller ikke de 1,6 millioner kilo papir som hver dag blir kastet i USA, og det ukjente antall kilo papir som blir kastet verden over, selv om papiret ligger under tonnevis med søppel på søppelfyllinger i årevis. Aviser som er blitt gravd fram etter å ha vært nedgravd på fyllplasser i over 35 år, er like leselige som den dagen de forlot trykkpressen.
Gjenvinningsproblemet
Det er blitt skrevet at det er bare fire ting man kan gjøre med søppel: «Grave det ned, brenne det, gjenvinne det — eller ikke lage så mye av det fra starten av.» Søppel som graves ned på søppelfyllinger, er ikke bare en torn i øyet på dem som bor i nærheten, men kan også representere en helsefare. Når avfall nedbrytes i en søppelfylling, vil det dannes metan, en fargeløs, brennbar gass uten lukt. Hvis det får skje ukontrollert, kan gassen bevege seg under jorden bort fra søppelfyllingen og drepe vegetasjon og sive inn i bygninger i nærheten og eksplodere hvis den blir antent. I noen tilfelle har det ført til dødsfall. Grunnvannsreservoarer eller vannførende lag er truet etter hvert som giftige kjemikalier siver ut i grunnen og forgifter vannforsyningen.
Problemet med papirgjenvinning, spesielt når det gjelder avispapir, er det store overskuddslageret. «Lageret av brukt avispapir har aldri vært større,» sa en talsmann for det amerikanske papirinstitutt. «Papirfabrikkene og papirforhandlerne har over en million tonn avispapir på lager, noe som tilsvarer en tredjedel av årsproduksjonen. Man kommer til et punkt hvor lagrene vil være fylt til randen.» Dette store papirlageret har ført til at mange byer, som for et år siden fikk 250—300 kroner for hvert tonn papir de leverte, nå må betale over 150 kroner tonnet for å bli kvitt det. Da blir det enten brent eller tømt på en søppelfylling.
Hva kan så sies om plasten? «Plastindustrien har kappes om å støtte gjenvinning, for det meste av frykt for at man ellers ville forby deres allestedsnærværende produkter,» sa U.S.News & World Report. Plastflasker kan for eksempel omdannes til fibrer som kan brukes i polyestertepper, som fyll i anorakker og dynejakker og til en rekke andre ting. Plastindustrien burde imidlertid være sterkt interessert i dette markedet. Enkelte steder har man allerede vedtatt lover som forbyr bruk og salg av alle produkter laget av polystyren og PVC (polyvinylklorid) som har tilknytning til matvarehandelen. Forbudet gjelder blant annet bæreposer, begre og brett av polystyren og polystyrenemballasje til gatekjøkkenmat.
Det er blitt anslått at over 75 prosent av alt fast, kommunalt avfall i USA kan gjenvinnes. Men på grunn av mangel på tekniske løsninger og folks likegyldighet er det ennå ikke mulig. «Vi går inn i en svært kritisk tid når det gjelder gjenvinning,» sier en ekspert på området. «Mange regjeringer skal få problemer med å ri stormen av.»
Enkelte myndighetspersoner mener at løsningen er å brenne avfallet i gigantiske kommunale forbrenningsanlegg. Men det vil også skape problemer. Miljøvernforkjempere advarer mot at det ved forbrenning av plast og annet avfall dannes giftige gasser, deriblant dioksin, som spys ut i luften. «Du kan betrakte en forbrenningsovn som en dioksinfabrikk,» sa en kjent miljøvernforkjemper. «Forbrenningsovnene produserer tonnevis med aske som ofte inneholder bly og kadmium,» skriver bladet Newsweek. Høylytte protester kan høres fra dem som bor i nærheten av områder hvor forbrenningsanleggene blir prosjektert. Ingen vil ha dem i nabolaget. De blir betraktet som en fare for helsen og miljøet. Avfallskrisen blir derfor bare større og større. Finnes det en løsning?