Kommer vi til å drukne i søppel?

DET er virkelig et merkelig paradoks. I vår generasjon har menneskene reist fram og tilbake til månen. De nyeste romsondene, som utstyrt med kameraer med høy oppløsningsevne blir sendt milliarder av kilometer ut i verdensrommet, sender nærbilder av fjerne planeter tilbake til jorden. Menneskene har erobret havdypene og lokalisert forliste skip fra en fjern fortid og hentet opp skatter fra dem. Vitenskapsmennene har klart å utnytte det hemmelighetsfulle atomet — enten for å produsere energi til gagn for menneskene eller for å utslette store byer og deres innbyggere fra jordens overflate. Hele Bibelen kan få plass på noen få databrikker på størrelse med en fingernegl. Men til tross for menneskenes enorme ressurser hva evner og intelligens angår, klarer de ikke å kvitte seg med sitt husholdningsavfall på en ordentlig måte og dermed fjerne vår tids frykt for å drukne i søppel.

La oss innledningsvis se litt på avfallsproblemet i De forente stater. Rapporter viser at amerikanerne produserer 400 000 tonn søppel hver dag. Hvis vi ser bort fra slam og bygningsavfall, blir det produsert 160 millioner tonn årlig — «nok til å dekke 1000 fotballbaner med et 30 etasjer høyt lag, nok til å danne en sammenhengende rekke av fullastede søppelbiler som når halvveis til månen,» skriver bladet Newsweek. Over 90 prosent av alt søppel blir fraktet til søppelfyllinger inntil avfallsberget når over 100 meter over bakken.

Byen New York har tilgang til den største søppelfyllingen for en enkelt by i verden. Den dekker et område på over 8000 mål på Staten Island i New York. Hver dag døgnet rundt blir 24 000 tonn søppel hentet og fraktet med et 20-tall lasteprammer til denne fyllingen, som fortoner seg som et fjell. Det er blitt anslått at denne søppelfyllingen i år 2000 vil «være halvannen gang så høy som Frihetsstatuen og dekke flere kubikkmeter enn den største av de store pyramidene i Egypt». Man regner med at når den må stenges, noe som vil bli nødvendig i løpet av de neste ti år, vil den ha nådd en høyde på 150 meter. Da David Dinkins, den nyvalgte borgermesteren i byen New York, tiltrådte sitt embete, ble han hilst med følgende setning av en renholdsansvarlig: «Hallo! Velkommen til rådhuset. Du har forresten ingen steder å kaste avfallet.»

«Alle større byer i USA har problemer med avfallsdeponering,» sa en ekspert. «Søppelfyllingene i USA er ganske enkelt i ferd med å fylles, og det anlegges ingen flere,» skrev U.S.News & World Report. «Innen 1995 vil halvparten av de nåværende fyllingene være stengt. Mange av dem tilfredsstiller ikke vår tids miljøkrav,» fortsatte bladet.

I California produserer hver innbygger anslagsvis omkring 1100 kilo søppel og avfall årlig. «I Los Angeles-distriktet produserer vi nok søppel til å fylle Dodger Stadium om lag hver niende dag,» sa en miljøekspert. Man regner med at søppelfyllingene i Los Angeles er fulle innen 1995. Hva da? spør innbyggerne. Men regnskapets dag kommer kanskje tidligere enn ventet, noe en miljøvernforkjemper i California antydet: «I virkeligheten kjører søppelbilene rundt i byen hver dag uten å ha noe sted å tømme.»

I Chicago må 33 søppelfyllinger stenges i løpet av de neste fem år. Andre store byer som er rammet av søppelplagen, frakter ganske enkelt avfallet til fyllinger i andre stater, noe som har skapt sterke reaksjoner hos folk i de statene som tar imot andres uønskede søppel. Omkring 28 000 tonn søppel blir fraktet på de amerikanske motorveiene hver dag på jakt etter et sted å tømme det. Det blir meldt at New York, New Jersey og Pennsylvania alene eksporterer åtte millioner tonn søppel hvert år — en kostbar løsning for statene. «Noe som er enda verre,» skriver bladet Newsweek, «er at noen lastebilsjåfører transporterer kjøtt og landbruksprodukter i kjølevogner østover for så å ta med seg søppel fullt av mark i de samme lastebilene vestover.» Kongressen vurderer å forby denne virksomheten på grunn av de åpenbare helsefarene.

Det er ikke bare USA som er berørt av søppelkrisen. Det er også andre nasjoner som holder på å drukne i søppel. Japan prøver for eksempel å løse dette problemet. Det er blitt anslått at innen år 2005 vil Tokyo og tre nabobyer til sammen ha 3,43 millioner tonn avfall som de ikke har noe sted å gjøre av. De må også eksportere avfallet. «Søppel er en av Japans eksportartikler som det ikke er marked for,» sa en skribent.

Problemet er heller ikke ukjent i Europa. Ifølge bladet Det Beste for oktober 1988 produserte Vest-Europa i 1987 120 millioner tonn husholdningsavfall — nesten 350 kilo pr. person. «I Storbritannia produseres det så mye søppel på et år at det ville kunne begrave Isle of Wight under et halvmeter tykt lag», ifølge det samme bladet. A-magasinet, et ukebilag til Aftenposten, opplyste at «hver norsk privatperson produserer cirka 200 kilogram søppel årlig».

Enkelte nasjoner har ennå ingen vanskeligheter med å bli kvitt husholdningsavfall, men mange nasjoner er i villrede med hensyn til hva de skal gjøre med industriavfall. Mange land har tatt i bruk gigantiske søppelforbrenningsanlegg, men blir sittende igjen med tusenvis av tonn aske, og noe av den er svært giftig. Innbyggere som får slike store forbrenningsanlegg som naboer, protesterer høylytt. Spørsmålet om hva man skal gjøre med avfallet, skaper forvirring for de berørte parter. Lasteprammer fylt til randen med tusener av tonn giftig avfall seiler på kryss og tvers på jakt etter fremmede kyster som kan ta imot det. Der er de blitt møtt med de samme protestene som i sine egne land.

I de senere år er utviklingslandene blitt dumpingplasser for tusener av tonn problemavfall. Noe er ganske enkelt blitt tømt på åpne avfallsplasser av skruppelløse mennesker. «Europeerne og amerikanerne har oppdaget at miljøvern i hjemlandet kan være ensbetydende med å forurense andre folks land,» skrev bladet World Press Review.

The German Tribune for oktober 1988 skrev at Zürich i Sveits eksporterte søppel til Frankrike, og at Canada, USA, Japan og Australia hadde funnet dumpingplasser forskjellige steder i Øst-Europa.

Og slik fortsetter det. «Søppelkrisen skiller seg ut fra alle andre kriser vi har stått overfor,» sa en amerikansk embetsmann. «I tørkeperioder forsøker man å begrense vannforbruket. Men når det gjelder søppelkrisen, produserer vi bare mer søppel.»

[Uthevet tekst på side 4]

«Nok til å danne en sammenhengende rekke av fullastede søppelbiler som når halvveis til månen»

[Uthevet tekst på side 5]

«Søppel er en av Japans eksportartikler som det ikke er marked for»