Jule- og nyttårsfeiring i oldtiden
Aleksander Krawczuk, som er historieprofessor og tidligere kulturminister i Polen, skrev en artikkel for det polske uketidsskriftet Polityka. Etter å ha drøftet den historiske bakgrunnen for nyttårsfeiringen sa han:
«Kjente de gamle romere til nyttårsfeiring? Det kan ikke være tvil om at de gjorde det, og særlig i keisertidens Roma. . . . Slike fester var preget av stor glede og løssloppenhet. Dette hadde innvirkning på de første kristnes holdning til feiringen av det offisielle nyttår. De mente at skikken var vanærende og tvers igjennom hedensk — både i form og ånd fremmed for dem som utøvde en opplyst religion. Når alt kom til alt, ble det ofret til gudene. Av denne grunn forbød kirken kategorisk sine medlemmer å ha noen som helst befatning med nyttårsfeiringen, og særlig med festlighetene.»
Professoren forklarer så hvordan datoen for julefeiringen ble fastsatt:
«Den romerske skikk å feire 25. desember vant først innpass fra og med det fjerde århundre. Slik ble det mulig å kristne den uovervinnelige sols fest, en populær høytid.
Til tross for Romerrikets fall tvang Roma sakte, men sikkert først den vestlige sivilisasjon og deretter hele verden til å godta dets tradisjon og vilje i forbindelse med begge disse datoene. Men det at 1. januar ble godtatt som den første dagen i det nye året, innebar en triumf for tradisjonen med selskaper, gjestebud, bryllupsfestligheter, gaver og ønsker, og det til tross for de første kristnes sterke motvilje mot alt dette.»
Når professor Krawczuk slik har fastslått at nyttårsfeiring er av hedensk opprinnelse, hva mener han da om at kristne tar del i denne feiringen? Her forteller han hva hans ønske for de kristne er:
«At [de kristne] moralsk sett ville være i stand til å si det samme som deres medtroende i oldtiden. Når disse første kristne ble spottet av hedninger som sa: ’Hva slags religion er dette — uten storslåtte templer med bilder og statuer, uten flotte drakter og liturgiske kar?’, svarte de: ’Det stemmer at vi er fattige, men våre templer er hjerter som er fulle av kjærlighet til Gud og nesten; våre liturgiske drakter er beskjedenhet, flid, underdanighet og ydmykhet; og karene er våre gode gjerninger.’»
Bibelen sier rett ut i 2. Korinter 6: 14—18 at de kristne ikke må trekke «i ulikt spann, sammen med vantro! For hva har rettferd med urett å gjøre, og hva samfunn har lyset med mørket? Hvordan kan Kristus og Beliar være enige? Hva forener en troende og en vantro? Hvordan kan Guds tempel og avgudene forlikes? For vi er den levende Guds tempel. . . . Derfor sier Herren: Dra bort fra dem, og skill dere fra dem, rør ikke noe urent!»