«Vi var på selvmordsoppdrag»
VI VAR langt ute i det sørlige Stillehavet da det grydde av dag den 5. august 1945. Jeg var på tokt med ubåten A-367 som medlem av Kaiten spesial- (selvmords-) angrepskorps. Da vi hørte keiserens kapitulasjonserklæring over radio, stod alle som én som lamslått på sin post. Stillehavskrigen var over.
Ti dager senere var vi tilbake i Japan. De av oss som hadde satset på en karriere i marinen, kunne ikke forstå hvorfor andre sjømenn var så glad for å bli demobilisert — vi hadde jo tapt krigen! Vi syntes det var opprørende å se at folk gledet seg over at krigen var slutt, når så mange unge menn hadde dødd for sitt land.
På selvmordsoppdrag
Jeg tenkte tilbake på det som hadde hendt omkring åtte måneder tidligere, da jeg gikk ut av marinens antiubåt- og ubåtskoler. Det var den 25. desember 1944, og jeg var nettopp blitt beordret til å tjenstgjøre på ubåten A-367. Da vi gikk om bord i Yokosuka første nyttårsdag 1945, var vårt oppdrag å være med på spesialangrep. Ordet «spesialangrep» betydde i virkeligheten selvmordsangrep, noe lignende det kamikazeflygerne gjorde. Vår gruppe fikk navnet Shimbu og tilhørte Kaiten spesialangrepskorps.
Vi gikk til Kure, en stor marinehavn i nærheten av Hiroshima, hvor vi skulle forberede oss til oppdraget. Ubåten måtte bygges om slik at den kunne ta kaitener. En kaiten var en ombygd torpedo med et trangt kontrollrom for én person midtskips. Etter at den var blitt skutt ut fra ubåtens øverste dekk, styrte føreren den mot målet — derav betegnelsen menneskelig torpedo. Når den først var skutt ut, var det ingen vei tilbake. Hvis torpedoen traff målet, fikk føreren en heltedød, men hvis den bommet, fikk han en hundedød, som japanerne kaller det når en person dør til ingen nytte.
Vi syntes det var et storslått privilegium å få dø for sitt land. Da kommandanten bad frivillige om å melde seg til selvmordsgruppene, tok alle et skritt fram. Jeg skulle riktignok ikke føre en kaiten, men alle i mannskapet ble betraktet som medlemmer av selvmordsangrepskorpset. For en ære!
Da vi hadde trent på å skyte ut kaitener, la vi ut på tokt med fem kaitener montert på det øverste dekket. Da vi satte kurs mot Stillehavet gjennom Innlandshavet, stod jeg på dekk og nøt det fine forsommerværet. Jeg lurte på hva som ventet disse fem dødsmaskinene, og tenkte tilbake på hyggelige og mindre hyggelige minner fra tiden på marineskolene.
Opplæring i marinen
Helt siden jeg var liten, hadde jeg hatt som mål å gjøre karriere i marinen, og da jeg fylte 18 år i 1944, kom jeg inn på marinens mineskole. De første to månedene fikk vi grunnleggende opplæring i kamp på land og et lynkurs i sunn fornuft i marinen. Deretter fikk skolen nytt navn og ble til marinens antiubåtskole. Vi fikk opplæring i å bruke hydrofoner og sonar, slik at vi kunne sendes fullt opplært ut i krigen så fort som mulig.
De to første dagene vi var på skolen, ble vi behandlet som gjester. Instruktørene forklarte oss vennlig det vi ikke forstod. Men den tredje dagen kom den første «korreksjonen». Like etter at vakthavende offiser hadde gått runden etter at vi hadde lagt oss, ropte en av instruktørene ut en ordre: «Alle mann på dekk! Oppstilling!» Vi visste ikke hva vi skulle gjøre, og vi løp rundt i full forvirring. «Få opp farten! Kom igjen! Oppstilling!» Kraftige reprimander ble slynget ut mot oss. Da vi endelig hadde tatt oppstilling, fikk vi høre: «Dere trenger kampmoral alle sammen.» Og så begynte «korreksjonene». I marinen var «korreksjon» det samme som å bli slått. Først fikk vi beskjed om å stå med bena fra hverandre og bite tennene sammen, slik at vi ikke kom til å falle eller bite oss i munnen. Deretter fikk vi flere slag i ansiktet.
Korreksjonene ble gitt i samsvar med prinsippet om kollektivt ansvar. Hvis ett medlem av en divisjon gjorde en feil, fikk hele divisjonen korreksjon. Ofte ble vi slått over baken med en stokk som minnet om et balltre. Den ble kalt «stokken som skal gi soldatånd». Meningen var at korreksjonene skulle gi oss samarbeidsånd, noe som var svært viktig til sjøs. Hver gang jeg fikk en korreksjon, lurte jeg på om jeg egentlig ville ha nytte av den i en kampsituasjon.
Da jeg var ferdig med antiubåtskolen, begynte jeg på ubåtskolen. Nå lærte vi hvordan det var å være på den andre siden. Vi fikk forelesninger og opplæring i hvordan besetningen på en ubåt skulle oppfange lyden av et overflateskip for så å angripe det. Opplæringen ved denne skolen var enda hardere, og den fulgte det den japanske marine kalte en «man-man-tir-ons-tor-fre-fre»-rutine. Med andre ord: ingen helger fri.
Selvmordsangrepet
«Vi er nå klar av Bungo-kanalen,» sa en stemme i høyttaleren, og jeg ble brått rykket ut av mine tanker. «Vi vil gå i overflatestilling til i morgen tidlig. Vi venter at dere, Shimbu-gruppen av Kaiten spesialangrepskorps, fullfører dette oppdraget. Gjør deres beste, hver på sin post.» Vårt oppdrag var å overrumple og tilintetgjøre forsyningsskip som gikk mellom Okinawa og Guam. I fire dager dykket vi ved soloppgang og gikk opp til overflaten igjen når skumringen falt på.
Klokken 14.00 den femte dagen oppdaget vi en lydkilde. Vi holdt oss på 14 meters dyp og nærmet oss målet mens vi holdt øye med det i periskopet. Plutselig haglet det med ordrer.
«Alle mann på post!»
«Klargjør kaitenene!»
«Førerne til torpedoene!»
Førerne løp gjennom den trange korridoren mens de tok på seg pannebånd med bilde av den oppgående sol, og andre besetningsmedlemmer stod tett inntil veggen og hilste farvel.
Førerne klatret opp leideren som førte til passasjen opp til torpedocockpitene. Foran luken snudde de seg, hilste og ropte: «Takk, alle sammen, for at dere tok dere godt av oss. Vi skal gjøre vårt beste!» De som stod igjen nede, var tause med ubevegelige ansikter.
«Alle torpedoer klare til utskytning!» Ordonnansen skalv i stemmen mens han gjentok kapteinens ordre.
«Mål: et stort forsyningsskip og en destroyer,» sa kapteinen. «Torpedo nr. 1 er i ustand. Nr. 2 og nr. 3 blir sendt mot målene. De andre holder seg klare.»
«Torpedo nr. 2, skyt!»
«Torpedo nr. 3, skyt!»
«Dunk! Dunk!» Kablene som hadde holdt kaitenene fast, løsnet og traff dekket. Torpedo nr. 2 rykket seg løs, og mens vi ennå hørte drønnet fra den, fulgte nr. 3 etter. Jeg så et øyeblikk for meg førernes gutteaktige ansikter. Jeg konsentrerte meg om jobben min, å følge kaitenene med hydrofonene.
«Nå er det på tide at de treffer målene,» var det en som mumlet. Det var bare 15 minutter siden de ble skutt ut, men det fortonte seg som minst en time. «Bo-om!» — der kom drønnet fra eksplosjonen, og kort etter kom det et til.
«Underoffiser Chiba treffer målet!»
«Underoffiser Ono treffer målet!»
Stillheten var til å ta og føle på. Ingen laget den minste lyd, ingen så mye som hostet. Noen presset hendene sammen i bønn vendt mot eksplosjonsstedet. Tårer rant nedover kinnene på besetningsmedlemmer som stod rett opp og ned uten å si et ord. Stemningen var påfallende rolig i betraktning av det strålende resultatet vi hadde oppnådd.
Blant underoffiser Onos personlige eiendeler fant vi et avskjedsdikt han hadde skrevet. Det er nemlig en japansk skikk å etterlate seg et selvskrevet dikt når en regner med å dø. Diktet lød: «Når gamle Japans kirsebærtrær blomstrer og kronbladene blir spredt for alle vinder, blir de spredt utover dypt nede i havet.» Han ble 19 år gammel.
Luftangrep!
Vi fortsatte å lete etter fiendtlige fartøyer og dykket før soloppgang og gikk opp til overflaten etter solnedgang. Etter to ukers forgjeves søk kunngjorde kapteinen at vi med en gang skulle vende tilbake til Kure. Stemningen var høy blant mannskapet. Mens ubåten lå for anker i Kure for å bli reparert og ta inn nye forsyninger, slappet mannskapet av i stedets kurbad.
Det var den 15. juni 1945. Vi la til kai i nærheten av marinearsenalet og gjorde oss klar til å legge ut på vårt neste tokt. Med ett gikk flyalarmen. Det var ikke tid til å gjøre noen som helst forberedelser. En stor formasjon av B-29-bombefly kom flygende inn over arsenalet. Jeg hoppet fra dekket og ned på kaien for å løsne den forre fortøyningen. Jeg ropte til underoffiser Mohri, som nettopp var kommet tilbake, at han skulle løsne den aktre fortøyningen. Ubåten gled ut fra kaien, og vi ble stående igjen.
Vi søkte ly i et tilfluktsrom i nærheten av kaien, men der var det fullt av arbeidere fra arsenalet. Mens vi stod ved inngangen, falt det en bombe, og vi ble blåst ut. Vi tenkte det var farlig å bli værende der, og bestemte oss for å løpe bort til en hule i fjellet bak arsenalet. Vi regnet ut at det gikk tre minutter mellom hvert bombeangrep. Så snart en av gruppene med bombefly forsvant, løp vi ut og mot fjellsiden. Da jeg kom fram til hulen, eksploderte en bombe bak meg, og jeg ble blåst inn i hulen. Heldigvis ble jeg ikke skadet. Underoffiser Mohri, som hadde fulgt etter meg, var ikke å se. Så snart luftangrepet var over, lette jeg etter ham på vei tilbake til kaien. Bombene hadde etterlatt mange store kratre i veien. Jeg så etter kameraten min overalt, uten å finne ham.
Jeg hadde aldri tidligere sett så mange døde og sårede. Krigens redsler og håpløshet stod plutselig klarere for meg enn noen gang før. Det kan verken finnes noen Gud eller Buddha, tenkte jeg. Hvis de fantes, ville de aldri ha tillatt slike grusomheter.
Jeg finner den pålitelige Gud
Bare to måneder etter dette luftangrepet måtte jeg innse at det japanske riket hadde kapitulert, den sommerdagen i det sørlige Stillehavet. Først tok jeg meg forefallende arbeid, og så drog jeg hjem den 20. november 1945. To dager senere fikk jeg arbeid i de japanske statsbanene. De neste 30 årene arbeidet jeg som konduktør og stasjonsbetjent i flere byer på øya Shikoku. På grunn av det jeg hadde opplevd under krigen, utviklet jeg en ateistisk tankegang.
I 1970 ble jeg satt til å arbeide på jernbanestasjonen i Sako, som lå tre timer unna, i naboprefekturet. Når jeg reiste med toget til og fra arbeidet, leste jeg aviser og blad. Hver morgen når jeg åpnet vesken, lå Vakttårnet og Våkn opp! øverst. Min kone var nettopp blitt et av Jehovas vitner, og det var hun som hadde lagt bladene der. Til å begynne med ble jeg irritert over å finne dem der og slengte dem fra meg på bagasjehyllen. Jeg var fiendtlig innstilt til religion og sterkt imot min kones kristne religion. «Du våger ikke å legge de bladene i vesken min igjen!» pleide jeg å rope til henne når jeg kom hjem. Men neste dag var bladene der igjen.
En dag la jeg merke til at en av passasjerene tok bladene ned fra hyllen og begynte å lese i dem. ’Hva er det som er så interessant med de bladene?’ tenkte jeg. Da dette hadde skjedd noen ganger, kikket jeg en dag flyktig igjennom Vakttårnet etter at jeg var ferdig med avisen. Jeg forstod ikke helt det som stod der, men Våkn opp! syntes jeg var interessant. Etter at jeg hadde lest bladene bare én gang, syntes jeg det var noe ved dem som var annerledes, og siden har jeg lest begge bladene regelmessig. Vel å merke leste jeg dem ikke hjemme — jeg var jo motstander av min kones religion — men etter hvert begynte jeg å forstå hvorfor min kone gikk ut og forkynte hver dag.
Fra begynnelsen av 1975 ble helsen min dårligere, og jeg gikk av med pensjon i april samme år. Legene oppdaget at jeg hadde kreft i svelget. Mens jeg var på sykehuset, kom det en mann som var et av Jehovas vitner, og besøkte meg. Han gav meg bibeloversettelsen New World Translation of the Christian Greek Scriptures og boken Er dette liv alt vi kan vente oss? Jeg hadde kjedet meg, og ettersom jeg hadde fått bibelen som gave, hadde jeg nå en unnskyldning for å lese åpenlyst i den.
Straks jeg kom hjem fra sykehuset, besøkte den samme mannen meg igjen. De to første gangene han kom innom, hadde vi bare en hyggelig prat. Vi snakket om det vi hadde opplevd under krigen. Men den tredje gangen han kom på besøk, tilbød han meg et bibelstudium, og jeg tok imot tilbudet. Jeg overvant den ateistiske tankegang jeg hadde utviklet som følge av mine opplevelser under krigen, og jeg ble til slutt døpt ved et områdestevne i 1980. Siden da har jeg kunnet glede meg over å tjene andre, og jeg ble nylig utnevnt til å tjene som eldste i den menigheten jeg tilhører.
Når jeg nå ser tilbake, forstår jeg hvordan politiske og militære ledere kunne lære opp unge menn til uselvisk å gi sitt liv for sitt land. Jeg forstod av mitt studium av Guds Ord, Bibelen, at det var Satan Djevelens mektige krefter som hadde drevet dem. Jeg kan nå se at det var Satans sadistiske hensikter som lå bak det massehysteriet som selvmordstoktene var. I Åpenbaringen 12: 7—9, 12 var dette blitt forutsagt: «Da brøt det ut en krig i himmelen: Mikael og hans engler gikk til krig mot draken. Draken kjempet sammen med sine engler, men ble overvunnet, og de kunne ikke lenger ha noen plass i himmelen. Den store drake ble styrtet, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan og som forfører hele verden; han ble kastet ned på jorden og hans engler med ham. Derfor skal dere juble, himler og dere som bor i dem! Men ulykkelige jord og hav! For djevelen har kommet ned til dere, og hans vrede er stor, fordi han vet at han bare har en kort tid igjen.»
Mitt sinn hadde lenge vært forblindet så jeg betraktet selvmordsoppdrag som en ære, men nå ser jeg i stedet sannheten klart for meg. Jeg forstår nå hvem det var som forblindet meg. Apostelen Paulus’ ord i 2. Korinter 4: 3—6 gjør det klart: «Er vårt evangelium skjult, så er det for dem som går fortapt det er skjult. For denne verdens gud har blindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset som stråler fram fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde. Vi forkynner ikke oss selv, men Jesus Kristus som Herre og oss som tjenere for dere — for Jesu skyld. For Gud, som sa: ’Det bli lys i mørket’, han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet, som stråler i Kristi ansikt, skal lyse fram.»
Det jeg følte da jeg lærte sannheten og den eneste sanne Gud å kjenne, kan sammenlignes med det jeg følte da vi gikk opp til overflaten med ubåten, åpnet luken og kunne puste inn frisk luft. Ingen kunne ha satt større pris på den friske luften enn vi gjorde. Jeg er svært takknemlig mot Jehova for denne åndelige forfriskningen. Og jeg skylder også min kone stor takk for hennes utrettelige bestrebelser på å dele Bibelens sannhet med meg. I ti år gav hun ikke opp før jeg til slutt innviet meg til Gud. På grunn av dette er jeg nå opptatt i den kristne tjeneste, et livreddende oppdrag for den levende Gud. — Fortalt av Yoshimi Aono.
[Bilde på side 10]
Takket være min kones utrettelige bestrebelser er jeg nå ute i et livreddende oppdrag for den levende Gud