Jeg så hvor meningsløs krig er

Fortalt av Russell Dixon, tidligere sanitetssoldat i den amerikanske hær

DET var i 1944 på øya Leyte i Filippinene. Vi var ute i den fuktige jungelen på oppklaringspatrulje for å se etter fienden — japanske soldater som skjulte seg oppe i trærne og i krattet. Jeg var en 19 år gammel sanitetssoldat og gikk som regel sist, klar til å rykke inn med bandasjer og førstehjelp under skuddvekslinger. Denne gangen gikk jeg av en eller annen grunn forrest i rekken. Nervene stod på høykant i påvente av minefeller og overraskende angrep. Da hendte det plutselig noe helt utrolig.

En japansk offiser sprang opp rett foran meg, veivet med et hvitt tøystykke og ropte: «Ikke skyt! Ikke skyt! Jeg er fra Chicago! Jeg er fra Chicago!» Vi hadde fingeren på avtrekkeren og var så nervøse at det var umulig ikke å gjøre en ren refleksbevegelse. Soldaten bak meg fyrte av flere skudd — og bommet. Vi andre holdt skuddene tilbake, ettersom offiseren fortsatte å rope: «Jeg er fra Chicago!»

Han skyndte seg å ta opp noen bilder fra lommen mens han forklarte situasjonen på tydelig amerikansk. Jeg var forbauset. Her stod vi midt inni jungelen, og denne japanske kapteinen viste oss bilder av sin kone og sine barn i Chicago. Det var virkelig sant — han var japanskamerikaner.

«De overgir seg ikke»

Det viste seg at han hadde reist fra Chicago for å besøke foreldrene sine i Japan like før krigen brøt ut. Han ble innkalt til den japanske hær, og nå kjempet han mot De forente stater. Vi spurte ham: «Er det flere enn deg?» Han pekte på en som lå gjemt i et kratt like bak ham. Vi befalte ham å komme fram litt kvikt. En ung japansk soldat på min alder kom fram. «Og hvor er resten?» «Bak der,» sa kapteinen og pekte på jungelen bak seg.

Vi begynte å forhandle med kapteinen. «Vi vil ta deg til fange hvis du får resten av mennene dine til å overgi seg. Hvis ikke dreper vi deg!» sa sersjanten vår. Offiserens svar bekreftet det vi allerede visste. «De overgir seg ikke. De dreper oss hvis vi forsøker å få dem til å gjøre det.»

Vi tvang ham til å sende den unge soldaten tilbake til de andre mennene. Etter cirka et minutt hørte vi et skudd. Vi så på den japanske offiseren, og han sa: «De har drept ham.» Dypt inni meg hadde jeg vondt av den unge soldaten. Det var den samme følelsen jeg hadde hatt så mange ganger før, og som jeg skulle komme til å oppleve mange ganger senere, følelsen av at krig er så meningsløst.

Et par av våre menn førte offiseren tilbake til leiren vår, mens vi fortsatte videre innover. Ettersom jeg var sanitetssoldat, gikk jeg i baktroppen, slik at jeg var klar til å gi førstehjelp til dem av våre menn som eventuelt ble såret. Noen meter lenger framme fant vi resten av fienden. I løpet av en kort skuddveksling ble alle japanerne drept.

Vi hadde imidlertid gjennomført noe ganske unikt. Vi hadde tatt en japanskamerikansk offiser til fange, en av de relativt få som ble tatt i live. Men jeg var nedfor på grunn av den stadige nedslaktingen.

Jeg spurte ofte meg selv om hva jeg, sønn av en distriktslege i Oklahoma, gjorde ute i jungelen på denne øya. Sannheten er at jeg aldri ville ha vært der hvis jeg hadde fulgt min fars prinsipper. Jeg ville sannsynligvis ha havnet i fengsel. Du spør kanskje: ’Hvordan er det mulig?’

Da alt var fredelig

Jeg ble født i 1925, som den fjerde av fem sønner, og ble oppdratt i fredelige omgivelser på landet i den sørvestlige delen av De forente stater, i Oklahoma, i en liten by som heter Mooreland. Foreldrene våre var fredselskende bibelstudenter, som siden 1931 har vært kjent som Jehovas vitner. De tok regelmessig oss gutter med på bibelske møter, og jeg husker at jeg av og til gikk sammen med far fra hus til hus med en grammofon og forkynte for naboene våre. Vi deltok også i noe som ble kalt informasjonsmarsjer, for å kunngjøre bibelske foredrag i omkringliggende byer. Men jeg hadde andre interesser i livet.

Jeg likte sport, særlig basketball og baseball. Det var ikke det at jeg var spesielt flink, men som gutter flest likte jeg disse idrettene. Resultatet ble at jeg som 16-åring, i likhet med mine brødre, sluttet å gå på møtene og komme sammen med Jehovas vitner. Vi verdsatte ikke åndelige verdier på den tiden. Dette må ha voldt foreldrene mine stor sorg.

Krigens realiteter

I 1943, da jeg var 18 år gammel, ble jeg innkalt til det militære og ble menig soldat i de amerikanske væpnede styrker. Ettersom jeg ikke lenger hadde noen tilknytning til Jehovas vitner, hadde jeg ingen sterk overbevisning om kristen nøytralitet, og dermed unngikk jeg det stridsspørsmålet som kunne ha ført til at jeg ble satt i fengsel. Jeg ble til slutt sendt til Fort Bliss ved El Paso i Texas for å få opplæring som sanitetssoldat. Jeg har den dag i dag ingen anelse om hvorfor jeg fikk en slik opplæring. Kanskje det hadde noe å gjøre med at far var lege.

Etter denne opplæringen ble jeg sendt til Ny-Caledonia, en øy sør i Stillehavet, til et avløsningsdepot for amerikanske soldater. Mitt første oppdrag i strid var på øya Guam sammen med en avdeling fra New York, den 77. infanteridivisjon. Denne strategiske øya, som ligger omtrent midt imellom Australia og Japan, var okkupert av japanerne. Den 21. juli 1944 gikk vi i land på øya sammen med den 3. marinedivisjon. Vi deltok straks i kampen. Det tok ikke lang tid før jeg hadde gjort mine første erfaringer i virkelig krigføring.

Det jeg husker best fra Guam, var regnet, gjørmen som rakk meg til knærne, og alt kaoset. Det var der jeg første gang opplevde å bli utsatt for tung artilleriild og bombekastere. Først hørte vi et dumpt drønn under avfyringen, etterfulgt av den øredøvende hylingen fra granaten som suste gjennom luften. Så ventet jeg for å se hvor nær granaten ville lande. Hvis jeg skal være ærlig, må jeg innrømme at jeg som de fleste andre soldatene var redd mange ganger. Jeg bad til Gud og var tåpelig nok til å forsøke å forhandle meg ut av dette kaoset. Dersom han ville hjelpe meg til å komme ut av dette, skulle jeg tjene ham. Ja, jeg var nok bare en som var troende fordi jeg lå i en skyttergrav.

Jeg var mest redd om nettene. Hver og én av oss måtte grave en grop som var 50—60 centimeter dyp, hvis ikke det var for mye stein i bakken. Tanken var at vi skulle sove der (hvilken forhåpning!) uten å være synlig for fienden eller for kameratene våre. Dette var viktig, for om natten var regelen: ’Skyt alt som beveger seg. Still spørsmål etterpå.’ Derfor passet jeg på å holde meg nede i gropen, selv om det ofte betydde at jeg måtte sove i regnvann og gjørme.

Hva var det som drev oss under de blodige slagene? Jeg kan forsikre deg om at det i de fleste tilfelle ikke var «Gud og fedrelandet». Som så mange andre unge menn var jeg vitne til selvmordsangrep; jeg så mennesker som ble drept av geværer, flammekastere, bombekastere, granater, kniver og bajonetter. Jeg ble snart klar over hvor meningsløst det hele var. Jeg følte meg fanget i en håpløs situasjon, uten noen mulighet til å komme meg ut av den. Det viktigste for meg var, som for så mange andre, å overleve.

Vi hadde i den henseende en annen innstilling enn japanerne. De var blitt grundig indoktrinert og betraktet det som en ære å dø for keiseren og Japan. Det var derfor de kunne sende kamikazefly (selvmordsfly) mot marinefartøyer og troppetransportskip. Og på bakken prøvde selvmordssoldater å krype inn i skyttergravene våre med en sprengladning bundet fast på ryggen og sprenge seg selv og oss i småbiter. Myndighetene hadde virkelig ført dem bak lyset ved hjelp av falske religiøse oppfatninger.

Men Guam var bare begynnelsen. Etter en rehabiliteringsperiode på øya Manus, like nord for Papua Ny-Guinea, ble vi sendt til neste kampplass, Leyte i Filippinene.

«Kommer jeg til å dø?»

Det var den samme historien med kamper, sårede og døde. Jeg hadde nok å gjøre med å krype gjennom gjørmen og forsøke å lappe sammen de sårede. Jeg lå mange ganger i gjørmen sammen med en kamerat og forsøkte å legge på ham en turniké og lappe ham sammen med bandasjer før jeg drog ham tilbake til et sikrere sted. Jeg måtte ofte kutte opp et erme eller et bukseben for å gi ham en rask morfininjeksjon for å dempe smertene. Noen spurte meg: «Hvor ille er det, doktor? Kommer jeg til å dø? Ikke la meg bli liggende her!» Enkelte ganger var det så mange å se til at jeg bare måtte prøve å roe dem ned og si at vi kom tilbake senere. Men ofte kom vi tilbake for sent. De var døde. Slik er det i en krig, helt meningsløst.

Vårt neste oppdrag var på den lille øya Ii-shima, som ligger like ved kysten av Okinawa, som da var okkupert av japanerne. Det var en kamerat som jeg hadde vært sammen med i mange slag. Han var alltid svært forsiktig og tok aldri unødige sjanser eller gjorde noe dumt på kampplassen. Han ønsket som alle oss andre å overleve. En dag, under den endelige opprenskningsaksjonen på Ii-shima, lå flere av oss på bakken og forsøkte å beskytte oss mot fiendens ild. Han lå litt foran meg da et maskingevær på en av stridsvognene våre plutselig svingte for langt ut til høyre, avfyrte en salve og drepte ham og tre andre amerikanske soldater på stedet.

Ved en annen anledning ble vi beskutt av våre egne fly, og flere av våre egne ble drept. Menneskelige feil og enda flere meningsløse episoder.

Det var på den samme øya Ernie Pyle, en kjent krigskorrespondent, falt for en skarpskytters kule i april 1945. Han skrev en gang noe som jeg senere var enig i: «Jeg forstår ikke hvordan noen som overlever en krig, noen gang i framtiden kan gjøre andre noe vondt.» Erfaringer viser dessverre at det motsatte er tilfellet. Menneskene fortsetter å gjøre grusomme ting.

Skyteskive for en bombekaster

Vår neste manøver var på den andre siden av den kanalen som skilte oss fra Okinawa. Japanerne hadde gravd seg ned og gjemt seg i huler, og det var vanskelig å få tak i dem.

En dag satt jeg på en stor kampestein oppå en høyde og så på et slag som pågikk i en fjellkløft like foran meg. Plutselig hørte jeg lyden av en japansk bombekaster. Et øyeblikk senere landet en granat noen få meter foran meg. Jeg syntes det var rart at en av granatene skulle falle ned så nær meg, som satt i utkanten av kampplassen. I neste øyeblikk ble det avfyrt nok en granat, og den landet like bak meg. Det slo meg plutselig at fienden kanskje siktet seg inn på meg. Jeg klatret fort ned og søkte dekning bak kampesteinen. Den tredje granaten landet nøyaktig der jeg hadde sittet. Det var en av de mange gangene det var nære på.

Kampen om Okinawa varte i nesten tre måneder. En historiebok skriver: «Kampen om Okinawa var den mest kostbare operasjonen i den midterste delen av Stillehavet. Omtrent en halv million soldater var med i kampen, som kostet amerikanerne 49 000 sårede, hvorav 12 500 døde. Over 110 000 japanere ble drept på øya.» Minst 122 000 soldater i tillegg til mange tusen av sivilbefolkningen ble drept på en praktisk talt ukjent øy på 2300 kvadratkilometer.

Etter den kampen ble vi sendt til Filippinene for å hvile ut og forberede oss på invasjonen av Japan. Her opplevde jeg noe gledelig. Det ble sendt reserver til divisjonen vår, og hvem andre enn min yngre bror, Roger, var blant dem. Han kom imidlertid aldri ut i kamp. Den 6. august 1945 ble den første atombomben sluppet over den japanske byen Hiroshima. Tre dager senere ble bombe nummer to sluppet over Nagasaki. Det betydde slutten på krigen.

Et dødsfall som fikk meg til å tenke

Broren min og jeg ble overført til okkupasjonsstyrkene i Sapporo i Japan. Jeg ble kort tid etter sendt hjem, men broren min ble i Japan et år til. Jeg vendte hjemover til familien min.

Da jeg kom tilbake til Oklahoma, fortsatte jeg der jeg slapp, og begynte på college igjen, hvor jeg tok et fireårig grunnkurs i medisin og arbeidet et år der etter utdannelsen. I løpet av denne perioden traff jeg en søt jente, en student fra Oklahoma som het Nancy Wood. Atten måneder senere var vi gift. Hun har vært min trofaste livsledsagerske de siste 40 årene.

Jeg var ennå ikke blitt noe mer interessert i mine foreldres religion; de var som tidligere nevnt Jehovas vitner. Jeg var altfor opptatt av mine egne interesser. Men i 1950 hendte det noe tragisk.

Far, som da var 66 år gammel og fremdeles drev sin doktorpraksis, døde av et hjerteanfall. Det var et hardt slag for mor. Hans død kom svært overraskende på oss alle. Vi fem brødre hadde mistet en far og en god venn. Alle var selvfølgelig til stede i begravelsen og hørte talen som ble holdt av et av Jehovas vitner fra nabobyen. Denne talen gjorde dypt inntrykk på oss alle.

Taleren viste ut fra Bibelen at far ville få en oppstandelse når jorden var forvandlet til et fredelig paradis. Alt dette fikk meg til å tenke på det jeg hadde lært for mange år siden. Ikke lenge etter studerte Jehovas vitner Bibelen sammen med Nancy og meg. Jo mer jeg studerte, desto bedre forstod jeg hvilket kaos som rår i verden, og hvor meningsløs krig er. Tenk på alle de liv som ble ofret for å fremme politiske herskeres selviske ambisjoner, og på at prester fra hele verden så gjennom fingrene med det!

Når menneskene skal leve i fredelige omgivelser

Jeg forstod også at de begivenheter som har funnet sted siden 1914, er en tydelig oppfyllelse av Jesu profeti om endetiden. Alt han hadde sagt, skulle bli oppfylt i løpet av én generasjon. Guds krig i Harmageddon, en rettferdig krig hvor alle onde mennesker vil bli fjernet fra jorden, vil derfor snart finne sted og bli etterfulgt av gjenopprettelsen av en jord som vil være underlagt Guds rikes fredelige styre. — Åpenbaringen 11: 18; 21: 1—4.

Nancy og jeg ble døpt i 1950. I stedet for å fortsette utdannelsen vår ordnet vi oss slik at vi kunne begynne i heltidstjenesten i 1956. I årenes løp har vi forkynt i mange deler av De forente stater i den tiden jeg tjente som krets- og områdetilsynsmann. Jeg underviste også i over åtte år på Rikets tjenesteskole for eldste og på pionertjenesteskolen for heltidstjenere. De siste ni årene har vi tjent ved Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn i New York.

[Bilde av Russell Dixon på side 17]

[Bilde på side 18]

Min kone og jeg utenfor Jehovas vitners hovedkontor, hvor vi arbeider

[Bilderettigheter på side 19]

Foto: U.S. Army