Hva Bibelen sier
«Hvorfor tok Gud barnet mitt?»
NÅR et barn dør, er det en grusom opplevelse for foreldrene. Det er en nesten umenneskelig påkjenning som ikke ord kan ta bort. Men hvis du har lidd et slikt tap og undres på hvorfor Gud tok barnet ditt, da er du offer for en misforståelse som bare gjør sorgen dypere. Derfor bør du få vite sannheten: Gud tok ikke barnet ditt.
Likevel er det mange som tror at det faktisk er Gud som har tatt barnet fra dem når det dør. Et eksempel er en kvinne som utrøstelig stirret ned i en åpen kiste der hennes 17 år gamle sønn lå. Håret var tynt etter en behandling som ikke hadde helbredet den kreftsykdommen som hadde kostet ham livet. Hun vendte seg mot en besøkende og sa hikstende: «Gud ville ha Tommy i himmelen sammen med seg.» Hun var katolikk, og dette var hva mange års kirkegang hadde lært henne. Også protestanter har lenge lagt skylden på Gud når barn dør. Den kjente protestantiske reformator Jean Calvin sørget da hans to uker gamle sønn døde, og sa: «Herren tilføyde oss et dypt sår da vår lille sønn døde.»
En gammel jødisk myte forteller at en rabbiners tvillingsønner døde mens han var borte. Da han kom hjem og spurte hvordan det stod til med sønnene sine, sa hans kone: «Dersom du hadde fått låne to kostbare juveler og var blitt fortalt at du kunne glede deg over dem så lenge de var i din varetekt, ville du da kunne innvende noe når långiveren bad om å få dem tilbake?» Han svarte: «Selvsagt ikke!» Så viste hun ham hans to døde sønner og sa bare: «Gud ville ha juvelene sine tilbake.»
Verken til trøst eller i samsvar med Bibelen
Er Skaperen virkelig så grusom at han lunefullt tar livet av barn, når han vet at dette vil volde foreldrene dyp sorg? Nei, slik er ikke Bibelens Gud. Ifølge 1. Johannes 4: 8 ’er Gud kjærlighet’. Legg merke til at det ikke står at Gud har kjærlighet, eller at han er kjærlig, men at han er kjærlighet. Guds kjærlighet er så sterk, så ren og så fullkommen og gjennomsyrer hans personlighet og handlinger så fullstendig at han med rette kan omtales som den personifiserte kjærlighet. Dette er ikke en Gud som tar livet av barn ’fordi han vil ha sine juveler tilbake’.
Tvert imot har Gud en brennende og uselvisk kjærlighet til barn. Jesus Kristus, som i hvert ord han sa, og i hver gjerning han gjorde, gjenspeilte sin himmelske Fars personlighet, viste en varm, personlig interesse for barn. En gang la han armene omkring et lite barn og lærte disiplene at de måtte ha en lignende barnlig ufordervethet og ydmykhet. (Matteus 18: 1—4; Markus 9: 36) Flere hundre år tidligere hadde Jehova lært sitt folk å betrakte barna sine som dyrebare og derfor oppdra, undervise og ha omsorg for dem. (5. Mosebok 6: 6, 7; Salme 127: 3—5) Han vil at familier skal leve forent, ikke splittes av døden.
«Men hvorfor døde barnet mitt?»
Mange tror at ettersom Gud er allmektig, står han bak og kontrollerer alt som skjer i verden, deriblant det at barn dør. Men det er ikke en riktig slutning. Da Job mistet alle sine ti barn i en enkelt ulykke, tenkte også han at det var Jehova som stod bak. Men det skyldtes at han ikke kjente til det Bibelen åpenbarer for oss, nemlig at det i virkeligheten var en overmenneskelig motstander av Gud, Satan, som stod bak det som fant sted da. Satan pinte Job for å få ham til å oppgi sin tro på Skaperen. — Job 1: 6—12.
Det er på samme måte i dag. De fleste mennesker har ikke noe kjennskap til hvilket omfang Satans innflytelse har i verden. Bibelen viser at det er Satan og ikke Jehova som er herskeren i denne fordervede tingenes ordning. Som 1. Johannes 5: 19 (LB) sier: «Hele verden er i den ondes vold.» Vi kan derfor ikke bebreide Jehova for alt det tragiske som finner sted i verden. Det var ikke han som tok barnet ditt fra deg.
Vil det si at det var Satan som tok barnet ditt? Nei, ikke direkte. Helt tilbake i Edens hage underordnet menneskene seg under Satans styre da de gjorde opprør mot Gud. Dermed gikk de glipp av den gaven å få leve evig i sunnhet sammen med sine etterkommere. (Romerne 5: 12) Som en følge av det lever vi i en verden som er fremmedgjort for Gud, i en verden hvor vi må mestre det Bibelen kaller «tid og uforutsett hendelse», livets uventede og ofte tragiske hendelser. (Forkynneren 9: 11, NW) Satan «forfører [han] hele verden». (Åpenbaringen 12: 9) Hans hovedinteresse er å vende menneskene bort fra Gud. Derfor sprer han ondskapsfulle løgner om Gud. En slik løgn er at Gud benytter døden for å skille barn fra foreldre.
«Hvilket håp er det for barnet mitt?»
Istedenfor å anklage Gud kan sørgende foreldre søke den trøst Gud gir gjennom sitt Ord, Bibelen. Falsk religion har forvirret mange med hensyn til hvor barn som er døde, befinner seg, og hvilken tilstand de er i. Himmelen, helvete, skjærsilden, limbus — disse forskjellige stedene er enten ubegripelige eller rett og slett fryktelige. Bibelen sier på den annen side at de døde er bevisstløse, at de befinner seg i en tilstand som best kan sammenlignes med søvn. (Forkynneren 9: 5, 10; Johannes 11: 11—14) Foreldre har derfor like liten grunn til å bekymre seg for hva barnet deres må gjennomgå etter døden, som de har til å bekymre seg for hvordan det har det når de ser det sove trygt. Jesus snakket om at det skulle komme en tid da «alle de som er i minnegravene», skal «komme ut» til et nytt liv på en paradisisk jord. — Johannes 5: 28, 29, NW; Lukas 23: 43, NW.
Dette inderlige håpet vil riktignok ikke fjerne all sorg når noen dør. Selv Jesus brøt sammen i gråt da hans venn Lasarus døde — og det var bare minutter før han oppreiste ham! Men vi ser at døden ikke alltid er endelig. Både Jesus og hans Far, Jehova, hater døden. Bibelen kaller døden for «den siste fiende» og sier at den vil ’bli tilintetgjort’. (1. Korinter 15: 26) I det kommende paradis, når Satans herredømme hører fortiden til, vil døden være borte for alltid. Dødens uskyldige ofre vil få en oppstandelse. Da, når foreldre blir gjenforent med barn de har mistet i døden, kan vi til slutt si: ’Død, hvor er din brodd?’ — Hosea 13: 14, NW.