Et dilemma for den katolske kirke
«EN NY PINSEDAG.» Det var den forhåpningen pave Johannes XXIII sa at han hadde til det økumeniske konsilet som begynte i 1962, og som ble kjent som Det annet Vatikankonsil. Han håpet at det skulle bli et middel til åndelig fornyelse blant katolikker, og at det skulle få i stand forandringer som banet veien for en gjenforening av kristenheten.
Men ikke alle prelatene i Vatikanet hadde slike oppfatninger om aggiornamento (ajourføring). The New Encyclopædia Britannica sier: «Pavens avgjørelse ble følgelig kjølig mottatt av hans konservative kurie, som var overbevist om at kirken hadde hatt fremgang under Pius XIIs ledelse, og som ikke så noen god grunn til de forandringene som Johannes forestilte seg. Noen av Vatikanets kardinaler gjorde faktisk alt de kunne for å utsette konsilet til den gamle mannen var borte fra skueplassen, og prosjektet i all stillhet kunne droppes.»
Det annet Vatikankonsils dekret om økumenikk
Pave Johannes XXIII levde lenge nok til å få åpnet Det annet Vatikankonsil, men han døde kort tid senere, i juni 1963, lenge før konsilet ble avsluttet i desember 1965. Men dekretet om økumenikk ble offentliggjort av pave Paul VI den 21. november 1964. I innledningen til dekretet het det: «Gjenopprettelsen av enheten blant alle kristne er en av de viktigste sakene som opptar Det annet Vatikankonsil.»
Det er verdt å merke seg hva jesuittpresten Walter M. Abbott skrev i The Documents of Vatican II: «Dekretet om økumenikk avmerker den romersk-katolske kirkes fulle inntreden i den økumeniske bevegelse.» The New Encyclopædia Britannica sa noe lignende under overskriften «Romersk katolisisme etter Det annet Vatikankonsil»: «Den romersk-katolske kirke har offisielt forlatt sin posisjon som ’den eneste sanne kirke’.»
Men har den katolske kirke virkelig forlatt denne posisjonen? På hvilke betingelser skulle enheten komme i stand? Etter at dekretet om økumenikk hadde definert i hvilken grad katolikker kunne delta i økumenisk virksomhet, sa det: «Dette hellige konsil oppfordrer de troende til å avholde seg fra enhver tankeløs eller ubesindig nidkjærhet. . . . Den økumeniske virksomhet de driver, kan ikke være annet enn fullstendig og oppriktig katolsk, det vil si lojal mot den sannhet vi har mottatt fra apostlene og fedrene, og i harmoni med den tro som den katolske kirke alltid har bekjent seg til.»
Ting som hindrer enhet
Faktum er at den romersk-katolske kirke ikke forlot sin posisjon som «den eneste sanne kirke». Det annet Vatikankonsils dekret om økumenikk sier: «Det er gjennom Kristi katolske kirke alene, som er den universelle hjelp på veien mot frelse, frelsesmidlets fylde kan oppnås. Vi tror at det var til det apostoliske kollegium alene, hvor Peter er overhodet, vår Herre betrodde alle den nye pakts velsignelser.»
Det nye franske verket Théo — Nouvelle Encyclopédie Catholique (1989) sier: «For katolikker er paven, i egenskap av Peters etterfølger, teologisk sett kirkens og biskopenes varige enhetselement. Den rene og skjære sannhet er imidlertid at paven er den viktigste årsaken til splittelse blant kristne.»
Denne splittende læren om pavens overhøyhet er nøye knyttet til dogmet om pavens ufeilbarhet og dogmet om de katolske biskopenes apostoliske suksesjon. Begge disse dogmene er uakseptable for de fleste ikke-katolske kirkesamfunn i kristenheten. Gjorde Det annet Vatikankonsil noe for å moderere den katolske holdningen til disse læresetningene?
Vi finner et svar i avsnitt 18 i dokumentet «Dogmatisk konstitusjon om kirken», som Det annet Vatikankonsil vedtok: «Denne hellige synode, som følger i Det første Vatikankonsils spor [som erklærte dogmet om pavens ufeilbarhet], lærer og erklærer i samsvar med dette at Jesus Kristus, den evige prest, opprettet den hellige kirke ved å betro apostlene deres oppdrag slik han selv var blitt sendt av Faderen (jf. Joh. 20: 21). Det var hans vilje at deres etterfølgere, nemlig biskopene, skulle være hyrdene i hans kirke fram til verdens ende. Men for at episkopatet selv skulle kunne være ett og forent, satte han Peter som overhode over de andre apostlene, og i ham opprettet han et varig og synlig opphav til og fundament for enheten både når det gjaldt troen og kommunionen. Den hellige synode slår på nytt til lyd for at alle de troende må tro fullt og fast på denne læren om opprettelsen, varigheten, beskaffenheten og viktigheten av den romerske biskops og hans ufeilbare læreembetes hellige overhøyhet, og helt i samsvar med dette slår den til lyd for å kunngjøre offentlig og forkynne klart læren om biskopene, apostlenes etterfølgere, som sammen med Peters etterfølger, Kristi stedfortreder og hele kirkens synlige overhode, leder den levende Guds hus.»
Dette dokumentet, «Dogmatisk konstitusjon om kirken», ble offentliggjort av pave Paul VI akkurat samme dag som han undertegnet dekretet om økumenikk. Og samme dag, 21. november 1964, kom han med en uttalelse hvor han erklærte at Maria var «kirkens mor», det vil si mor til «alle de troende og alle prestene». Hvordan kan det hevdes at dekretet om økumenikk ’avmerket den romersk-katolske kirkes fulle inntreden i den økumeniske bevegelse’, når paven samme dag som det ble offentliggjort, valgte å bekrefte dogmer som er helt uakseptable for de fleste medlemmene av KV (Kirkenes Verdensråd)?
Kirkens dilemma
Dr. Samuel McCrea Cavert, tidligere generalsekretær i Kristi kirkers nasjonalråd i USA, spilte en ledende rolle i opprettelsen av Kirkenes Verdensråd. Han sa: «Dekretet [om økumenikk] forener egentlig ikke sitt økumeniske syn med sin tro på at den romersk-katolske kirke er den eneste sanne kirke. . . . Knyttet til dette er troen på Peters overhøyhet og på hans myndighet over hele kirken. Troen på disse tingene ser ut til å indikere at den romersk-katolske forståelse av økumenikk er uforanderlig sentrert om Roma.»
Dr. Konrad Raiser, visegeneralsekretær i KV, sa: «Paven [Johannes Paul II] kommer med mange økumeniske erklæringer, men han er inspirert av en misjon som drar ham i en annen retning.»
Denne tydelige motsetningen mellom Vatikanets holdning utad til økumenikk og dets ubøyelige forkjærlighet for sine egne tradisjonelle forestillinger viser bare at den romersk-katolske kirke befinner seg i et dilemma. Hvis den er oppriktig med hensyn til sin deltagelse i den økumeniske bevegelse for kristen enhet, må den gå bort fra sin påstand om at den er den eneste sanne kirke. Hvis den ikke vil gå bort fra det, må den innrømme at dens såkalte økumenikk bare er et taktisk skritt for å lokke de ortodokse og de protestantiske kirkene tilbake til den katolske fold.
For å si det rett ut må den katolske kirke enten innrømme at dens flere hundre år gamle påstander er falske, eller at dens nåværende deltagelse i den økumeniske bevegelse bare er hykleri. Uansett hvordan det forholder seg, er mange oppriktige medlemmer av kristenhetens kirkesamfunn forvirret. De lurer på om det noensinne vil bli oppnådd kristen enhet.
[Uthevet tekst på side 8]
«Dekretet om økumenikk avmerker den romersk-katolske kirkes fulle inntreden i den økumeniske bevegelse»
[Bilde på side 7]
Det annet Vatikankonsil brakte den katolske kirke opp i et dilemma
[Rettigheter]
UPI/Bettmann Newsphotos