Vi gjorde India til vårt hjem
SÅ GRASIØST som det lot seg gjøre, satte min søster, Leona, og jeg oss ned på bakken og forsøkte å sitte så bekvemt som mulig. To blanke bananblad ble plassert foran oss. Der lå det dampende varm ris og forskjellige krydderier, chutney og søtsaker. Vi var to jenter som hadde vært i India i mindre enn en uke, og nå var vi blitt invitert i bryllup.
Vi betraktet folk fra stedet og begynte å plukke opp maten med høyre hånd og spise med fingrene, akkurat som dem. Luften var varm og fuktig, og vi satt under baldakinen som var reist i anledning bryllupet, og spiste den sterke karriretten, mens svetten haglet av ansiktene våre. Kajennepepperen fikk nesen til å renne. Vi må sikkert ha vært litt av et syn. Men vi glemmer aldri denne hendelsen, den hørte med til vårt møte med India for 38 år siden.
Siden da er vi blitt godt kjent med India og med mange av landets folk, og vi har bestrebet oss på å gjøre dette landet til vårt hjem. Hvorfor? Ikke av eventyrlyst, men fordi vi hadde kommet hit i en bestemt hensikt. Men la oss først fortelle litt om hvordan det gikk til at vi kom til India, og hva som har hjulpet oss til å tilpasse oss livet her.
Opprinnelig fra Canada
Vi ble født i en liten jordbruksbygd, Humboldt, i provinsen Saskatchewan i Canada. Da depresjonen kom i 30-årene, sa far at vi ble nødt til å slutte på skolen og begynne å arbeide for å hjelpe til. Vi begynte å gråte. Det hadde vært vårt mål å begynne på den videregående skole, men de økonomiske behov kom først.
Under den annen verdenskrig gjorde min søster, Leona, tjeneste i det kanadiske flyvåpen, mens jeg ble hjemme og arbeidet. Jeg gikk regelmessig i den katolske kirke og sang i koret. En gang noen pinsevenner kom på besøk, gav de meg en bibel som jeg tok med meg når jeg skulle synge i koret. Innimellom, når vi ikke sang, satt jeg og leste i den. Sognepresten fikk høre om dette og kom hjem til oss. Han sa at jeg øvde en dårlig innflytelse, og at jeg måtte slutte å synge i koret. Jeg burde i virkeligheten ekskommuniseres, sa han. Etter det gikk jeg ikke lenger i kirken.
Jehovas vitner besøkte oss fra tid til annen og leverte forskjellige bibelske publikasjoner. Det endte med at jeg begynte å studere sammen med vitnene. Da Leona kom hjem på permisjon, fortalte jeg henne om det jeg lærte. Hun var med på studiene mine, og likte det hun lærte. Da hun kom tilbake til Ottawa, fortsatte hun å studere med Jehovas vitner inntil hun ble dimittert fra det militære i 1945. Hun og jeg var blant de 2602 som ble døpt på det stevnet Jehovas vitner holdt i Cleveland i Ohio i 1946, og som het «Glade nasjoners teokratiske sammenkomst».
Vi bestemmer vårt mål i livet
I 1949 flyttet Leona og jeg til Calgary i provinsen Alberta, hvor vi traff mange heltidsforkynnere, som ble kalt pionerer, og som oppmuntret oss til å begynne i pionertjenesten. Vi nølte til å begynne med. Vi mente at vi først måtte legge oss opp litt penger i banken. Men Jehovas vitners reisende tilsynsmann i området oppmuntret oss, så vi begynte som pionerer uten penger i banken. Vi tok imot innbydelsen til å være pionerer i provinsen Quebec, hvor Jehovas vitners virksomhet på det tidspunkt var forbudt.
Vi hadde ikke penger til togbilletter, så Leona og jeg og to andre jenter haiket tvers over Canada til Montreal i Quebec. Kort tid senere fikk vi anledning til å overvære en avslutningshøytidelighet ved Selskapet Vakttårnets bibelskole Gilead i De forente stater. Vi ble begeistret over å se så mange unge menn og kvinner som nå var forberedt til å reise ut som misjonærer i fremmede land. Vi fylte straks ut hver vår søknad om å få komme inn på denne skolen.
Vi trodde ikke at vi ville bli innbudt, så det var en virkelig overraskelse da vi fikk innbydelse til den 20. klassen, som begynte om høsten 1952. Vi fikk snart vite at vi ville bli sendt til India, og en inder i klassen begynte å gi oss en forhåndsinnføring i malayalam. Vår oppgave i India ville bli å hjelpe så mange oppriktige mennesker som mulig til å lære Bibelens sannhet å kjenne.
Vi gjør India til vårt hjem
Etter avslutningshøytideligheten i 1953 drog 13 av oss av gårde med skip. Det tok oss en måned å komme fram til Bombay. Synet av folkemengdene og tiggerne overrasket oss virkelig, men litt etter litt ble vi vant til de fremmede forholdene.
Fra Bombay drog vi videre med tog til delstaten Kerala. Sju av oss fikk i oppdrag å arbeide i Trichur, en by hvor det på det tidspunkt ikke var noen menighet av Jehovas vitner. Vi opprettet et misjonærhjem, men det var ingen møbler i huset, så en tid sov vi på gulvmatter. Våre daglige gjøremål innbefattet å koke vann fra brønnen for at det skulle være trygt å drikke det, og å varme mer vann til å vaske oss i. Dette i tillegg til all matlagingen ble gjort på en parafinovn med én brenner.
Et stykke unna huset, på et sted vi visste at det var brilleslanger og andre slanger, lå toalettet. Du kan sikkert forestille deg hvordan vi følte det. Vi ble også advart mot de tynne, grønne slangene som ofte hang ned fra trærne, parat til å bite ethvert uforsiktig offer som gikk forbi under trærne. Det sier seg selv at vi sjelden våget oss ut der om kvelden. Når vi gjorde det, stampet vi i bakken og laget en masse støy, samtidig som vi holdt oss langt unna trærne. Ja, forholdene var svært annerledes, men vi glemte ikke hva som var hensikten med at vi var i India, så med tiden tilpasset vi oss. Vi tenkte aldri på å reise fordi forholdene var for vanskelige.
Den aller første dagen tok vi del i forkynnelsen. Vi ble straks omringet av en masse mennesker. Deres nysgjerrighet tok motet fra oss i en slik grad at vi flyktet tilbake til misjonærhjemmet. Etter en tid kom vi imidlertid til å sette pris på den oppriktige interesse folk hadde for andre.
Før vi kunne komme inn på vårt bibelske budskap, måtte vi besvare en hel del spørsmål. Hvem er din far og mor? Hvorfor er du her? Hvor gammel er du? Hvem betaler deg? Hva slags mat spiser du? Hvorfor er du ikke gift? Har du ikke lyst til å få barn? Når folk hadde fått svar på dette, lyttet de vanligvis gjerne til vårt budskap. Jo bedre vi lærte å forstå folk, jo mer vel følte vi oss i vårt nye miljø.
Det er meget vakkert i Kerala. Det er grønt, og det vokser mange kokospalmer og andre palmer der. Det var mange åpne områder, og det var fredelig å gå langs rismarkene når vi skulle besøke folk. Det hendte at vi brukte båt opp kanalene for å komme fram til landsbyene. Atmosfæren var svært avslappet. Det var nok så at folk hadde det travelt, men de tok seg tid til å lytte til oss.
Kristenhetens misjonærer holdt også til i vårt distrikt, men det varte ikke lenge før lokalbefolkningen begynte å se forskjellen mellom oss og dem. De var opptatt med forskjellige former for sosialt arbeid, men de underviste lite i Bibelen, hvis de da i det hele tatt gjorde det. I motsetning til dem bodde vi ikke i store villaer, og vi flyktet ikke opp til misjonsstasjonene i høyden under hetebølgene. Kristenhetens misjonærer gav i virkeligheten kristenheten et dårlig rykte.
Etter at vi hadde vært nesten åtte år i Kerala, ble vi overført til Bombay, hvor vi fortsatt tjener. Å flytte til en stor, overbefolket by krevde naturligvis også en viss omstilling. Men i denne tildelingen har vi kommet i kontakt med mange forskjellige typer av Indias befolkning.
Helt fra begynnelsen av hadde vi anledning til å lære våre indiske brødre og søstre godt å kjenne. De var svært gjestfrie og innbød oss alltid til å komme og bo hos dem. Husene deres var vanligvis nokså små, og det privatliv vi var vant til, eksisterte ikke hos dem. Det hendte at vi sov i det eneste soverommet — med bestefaren i det ene hjørnet og flere av barna rundt oss på gulvet. Men den kjærlighet de viste oss, gjorde det mulig for oss å tilpasse oss.
I årenes løp har vi lært aldri å bruke ordene «hjem» og «hjemme» om det stedet vi opprinnelig kom fra. Vårt hjem er der hvor vi har fått i oppdrag å tjene. I stedet for å henlede oppmerksomheten på forskjellene har vi lært å bli mer lik menneskene rundt oss, når det gjelder det de foretrekker, og måten å gjøre tingene på.
For ikke så lenge siden reiste vi fra Bombay tilbake til vår første tildeling i Kerala. Skal si det hadde skjedd forandringer! Da vi kom dit første gang, var det under 300 Jehovas vitner i hele delstaten, men nå var det over 4000 til stede på det områdestevne vi overvar. For en glede det var å se hvordan noen som vi hadde studert Bibelen med 30 år tidligere, fortsatt tjener Jehova trofast!
Da vi drog fra Canada i 1953 for å ta opp misjonærtjenesten, reiste vi fra mange vi var glad i. Men i samsvar med Jesu ord fikk vi snart mange, mange fedre og mødre og søstre og brødre. (Markus 10: 28—30) Og etter hvert som vi hjalp rettsindige mennesker å lære sannheten i Guds Ord å kjenne, ble vi også velsignet med åndelige barn. Det at vi aldri har oversett hensikten med vår tjeneste, har virkelig brakt oss mange velsignelser. Uten å angre kan vi derfor se tilbake med tilfredshet og være glad for at vi gjorde India til vårt hjem. — Fortalt av Tillie Lachmuth.
[Bilder på side 18]
En kanal i Kerala
Fremstilling av gummi